Sykepleie på hjul

Sykepleie på hjul er et oppsøkende, lavterskel sykepleietilbud til rusavhengige, psykisk syke, kvinner i prostitusjon, bostedløse og mennesker som lever mye av sitt liv på gata. Arbeidet foregår fra en bil som er bemannet med to ansatte sykepleiere, men også som tverrfaglige team med sykepleier og sosionom. Sykepleierne tilbyr sårstell, deler ut sprøyter og annet brukerutstyr (som askorbinsyre og kokekar), rene klær, kondomer og tilbyr en kopp kaffe og en prat. De er behjelpelige med å gi råd om rettigheter, injeksjonsveiledning, helse, ernæring og egenomsorg, og de reiser også på hjemmebesøk til de som ikke kan komme seg ut på egenhånd.

(Foto: Erlend Berge)

Dette er et skadereduserende tiltak med fokus på å fremme den enkeltes ressurser til å ivareta egen helse. Selv om avhold fra skadelig bruk av rusmidler er det mest ideelle, kan skadereduserende tiltak være et skritt i riktig retning mot rusmestring, bedre helse, mer verdighet og økt sosial inkludering.

Tilbudet er en del av Fransiskushjelpens gatetjeneste. Fransiskushjelpen er en ideell organisasjon knytta til Fransiskanerordenen i Den katolske kirke. Hjelpen er åpen for alle uansett livssyn og er gratis for brukerne. Selv mener jeg at det også burde finnes tilsvarende tilbud i ikke-religiøs regi og er derfor enig med human-etikeren Arild Knutsen som i et intervju med Vårt Land i fjor kritiserte sin egen livssynsorganisasjon for ikke å gjøre nok for mennesker som trenger det. Han uttalte at «for Human-Etisk Forbund lukter alt av hjelpearbeid av kristen diakoni»:

– Dessverre er det ikke mye stemning i forbundet for å hjelpe de vanskeligst stilte. Hvis du som ateist ramler utpå og blir rusavhengig, er du henvist til de kristne hjelpetilbudene. Så, hvis du mot formodning skulle overleve og bli frisk, er du velkommen tilbake på møte i Human-Etisk Forbund, sier Knudsen, som leder Foreningen for human narkotikapolitikk.

Han etterlyser livssynsnøytrale hjelpetiltak, og nevner rusmisbrukere som har vært utsatt for seksuelle overgrep i kristne miljøer.

– Særlig de trenger et tilbud hvor de ikke påtvinges en kristen agenda eller ramme, sier han.

Dette innslaget er hentet fra =Oslos julekalender for 2012:

Litteratur:
Fransiskushjelpen.no
Sykepleien.no
Sykepleierforbundet.no

Vårt Land.no: http://www.vl.no/troogkirke/gudlose-ledere-i-kristen-norge/


From the Inside

Albumet From the Inside, fra 1978, handler om tida Alice Cooper tilbragte på Cornell Medical Center i White Plains i Westchester County, New York, for å kvitte seg med alkoholproblemene sine. Det var kona og manageren hans som tok initiativet til dette, fordi, som Cooper skriver i sin selvbiografi: «I was totally out of control with my drinking» […] «I was hiding vomiting blood every morning». Alice Cooper, eller Vincent Damon Furnier, var da en 29 år gammel rockestjerne.

Alice Cooper i 1978.

Alice Cooper i 1978. (Copyright: ukjent)

I selvbiografien sin fra 2007, Alice Cooper, Golf Monster (han har 4 i handicap!), bruker han både betegnelsen sanatorium og psykiatrisk sykehus om Cornell Medical Center. Det fantes foreløpig ingen Betty Ford-klinikk og heller ikke mange steder som behandlet alkoholproblemer. Den gangen var alkoholisme sett på som en form for psykisk lidelse. Dette var altså et sted hvor alkoholikere og psykiatriske pasienter levde side om side. «Cornell was Cuckoo’s Nest and beyond» eller «a country-club insane asylum», ifølge ham selv. Det fantes også et isolat der, hvor pasientene kunne havne om de var utagerende, gjerne etter en injeksjon med thorazine. Cooper refererer til isolatet på albumet sitt gjennom betegnelsen «the quiet room»: «The quiet room knows more about me than my wife». På den mer positive siden, fantes det også en golfbane på stedet, noe Cooper satte stor pris på.

Apropos legemiddelet thorazine: Som det første medikamentet med spesifikk antipsykotisk virkning, lansert i 1950, ble thorazine, eller chlorpromazine (medikamentet gikk også under navnene largactil og megaphen), et alternativ til elektrosjokkterapi i behandlingen av schizofreni. Innføringen av chlorpromazine ses på som en av de største gjennombruddene i psykiatrien gjennom måten det bidro til å forbedre prognosene til psykiatriske pasienter over hele verden. Medikamentet var også starten på den såkalte deinstitusjonaliseringen, som førte til at pasienter i større grad ble reintegrert i samfunnet. Cooper selv gikk mest på den gode, gamle bredspektrete valiumen, i tillegg til terapi hos en psykiater – en terapi Cooper husker tilbake på som en øyeåpner for ham:

«How much do you drink on stage?»

«You mean Alice?»

«Yes, how much does Alice drink on stage?»

It suddenly dawned on me. «Alice never drinks on stage.»

[…]

«So,» Dr. Bacharach concluded, «there’s you, Dr. Frankenstein, and there’s Alice, the monster. You’re blaming the monster for your drinking. But Alice doesn’t even drink! Whose problem is this? The monster’s or yours?»

Ansiktet på albumcoveret representerer inngangsdøra til avdelingen.

Ansiktet på albumcoveret representerer inngangsdøra til behandlingssenteret.

Mens Alice Cooper gjennomgikk behandling på Cornell Medical Center, tok han kontakt med Elton Johns tidligere kollega, sangtekstforfatteren Bernie Taupin. Cooper hadde lenge hatt lyst til å samarbeide med Taupin, og da Cooper ble utskrevet etter en vellykket behandling og var rusfri (enn så lenge), startet de arbeidet med det som skulle bli albumet From the Inside. Albumet fikk rimelig hard medfart av kritikerne, blant annet av Tom Carson i Rolling Stone i en anmeldelse fra 1979. Carson gir sin anerkjennelse til prosjektet, å lage et konseptalbum fra et opphold i et sanatorium, men mener den kompromissløse shock-rockeren Alice Cooper er død. I sin selvbiografi snakker Cooper om hvor vanskelig det var å følge opp Welcome to My Nightmare, som var hans debut som soloartist. Han var oppmerksom på at han irriterte rockerne blant fansen sin ved å skrive ballader, men han oppnådde samtidig stor suksess med dette, særlig hos den kvinnelige fansen, som han også satte høyt. Uansett, og med henvisning til alkoholproblemene som økte i omfang: «Little did I know that I would have much bigger problems than upsetting my rock fans».

Videre sier Carson i sin anmeldelse at selv om sangtekstene er nærmest briljante, og plata generelt er full av gode ideer, låter det overspent og tvunget. Cooper prøver for hardt og gir ikke inntrykk av at han har det gøy i det hele tatt. Innvendingene dreier seg også om at Cooper ikke har funnet den rette uttrykksformen for prosjektet. Er han ute etter en realistisk framstilling av temaet og karakterene i sangene, eller ønsker han å lage en slags dramatisk og parodisk musikal? Carson mener at musikken låter for glatt og at Cooper har mistet sin demoniske touch som vokalist. «Cooper’s still pushing anarchy, but now he wants to do it politely. And who ever listens to a polite anarchist?».

Bildet i innercoveret på albumet representerer pasientene.

Selv er jeg enig i at det er et stort sprang fra Welcome To My Nightmare til From the Inside. Det er ikke lenger shock-rock eller noen gi-faen-mentalitet på denne plata. Hvis det var dette man forventet, ble man nok skuffa. Jeg opplever derimot kontrasten mellom det seriøse innholdet i tekstene og den musikalinspirerte tonesettingen som ytterst effektfull, på en urovekkende måte. Det er kanskje mer arrangert, gjennomtenkt og modent enn det Cooper har gjort tidligere, men så er det til gjengjeld et helt spesielt prosjekt, som tilsynelatende krever et annet uttrykk. Likevel ikledde han seg tvangstrøye på konsertene og kuttet håndleddene med knuste ølflasker så blodet sprutet (ølflaskene var forøvrig laget av sukker, og blodet var kunstig).

Gjennom tekstene uttrykker Cooper og Taupin en tydelig empatisk holdning overfor personene de tegner portretter av, samt en innsiktsfull holdning til psykiatrien generelt. De er mer opptatt av menneskene og skjebnene enn diagnosene. Et eksempel er låta «Inmates (We’re All Crazy)»:

And don’t think we’re trying to be bad
All the innocent crime seemed alright at the time
Not necessarily mad not necessarily mad
We watch every day for the bus
And the driver would say
«That’s where lunatics stay»
I wonder if he’s talking about us

I tillegg til å filosofere over galskap/normalitet, trekker tekstforfatterne inn temaet stigmatisering. Det er godt gjort i løpet av ett enkelt vers.

I «Millie And Billie» skriver han om det man kan kalle rasjonalisering som beskyttelsesmekanisme:

Oh Billie it’s fresh in my memory
The night that it had to be done
You with your pick axe and scissors
And you with your shovel and gun

And I liked your late husband Donald
But such torture his memory brings
All sliced up and sealed tight in baggies
Guess love makes you do funny things

 

I hit-balladen «How You Gonna See Me Now» byr Cooper på sine egne bekymringer knytta til utskrivelsen og hjemkomsten. Hvordan vil gjensynet med kona bli?

And just like the first time
We’re just strangers again
I might have grown out of style
In the place I’ve been
And just like the first time
I’ll be shakin’ inside
When I walk in the door
There’ll be no place to hide

Alice Cooper med slange. 1973, Los Angeles Forum (Copyright: James Fortune)

Litteratur:

Carson, T. (1979). Alice Cooper – On the Inside. Rolling Stone: http://www.rollingstone.com/music/albumreviews/from-the-inside-19790208

Cooper, A. (2007). Alice Cooper, Golf Monster. Crown/Random House


Heroin på resept!

Fra nittitallet til to tusen-tallet opplevde vi i Norge en fordobling av antallet tunge stoffavhengige og en tredobling av antallet overdosedødsfall. I dag dør det omkring 200–300 nordmenn av overdose hvert år. Rusreformen og satsningen på legemiddelassistert rehabilitering gir uttrykk for en ny fagpolitisk erkjennelse: Tunge rusmisbrukere er ikke avvikere i samfunnet, de er alvorlig syke personer med samme rett til helsetjenester som alle andre, ut fra pasientrettighetsloven.

drogy-1

(Ill: Stock.xchng)

Heroinassistert behandling er i flere land et etablert tilbud til personer med alvorlig heroinavhengighet. Det er et tilbud om å erstatte illegal gateheroin med legal, medisinsk framstilt heroin. Formålet er å sette pasienten i stand til å redusere eller helst slutte med bruken av illegal heroin. Det er også et mål å sette pasienten i stand til å redusere bruken av andre vanedannende stoffer, og komme i posisjon til å kunne ta i mot hjelp for misbruket. Og det er et mål å få misbrukeren til å bli i stand til å leve et mer stabilt og sunnere liv. Målgruppen synes primært å være heroinavhengige som har forsøkt substitusjonsbehandling med metadon og/eller buprenorfin, uten at denne behandlingen har ført til vesentlig reduksjon av illegal heroinbruk eller psykososial bedring.

Motstanden mot å innføre dette tilbudet i Norge, handler generelt om at man mener tida ikke er inne ennå og at vi har for lite kunnskap. I tillegg er argumentene at heroinassistert behandling er uforholdsmessig dyrt og har liten effekt i forhold til andre behandlingsmetoder. Forskere har også pekt på at man heller må satse mer på lavterskeltilbudene, fordi det ikke er heroinen i seg selv som gjør at de svakest stilte blir hjulpet. Kan man ikke gjøre begge deler, spør jeg. Hvorfor utelukker satsningen på ett område satsningen på et annet? Vi har kanskje for lite forskning om temaet på hjemmebane, men vi vet likevel ganske mye, og vi har mange erfaringer og studier å lene oss på fra andre land. Når det gjelder kostnadene: Det er dyrere for samfunnet å la en pasient som faller fra substitusjonsbehandlingen havna på gata og starte på null igjen. Det er også dyrere å bare la denne gruppa bli værende på gata, i stedet for å fange dem opp i hjelpeapparatet ved å tilby dem for eksempel heroinassistert behandling. Norges forskningsråd er også av den oppfatning at kostnadene ikke ville skille seg dramatisk fra annen behandling med potensielt livreddende effekt. Representanter for brukergruppene er på sin side opptatt av hvordan jaget etter penger ødelegger livene til de fleste opiatavhengige, og mener heroinassistert behandling ville kunne bidra til stabilisering av livssituasjonen, også for de personene som ikke er klare for et rusfritt liv, men som ønsker det på sikt.

Å åpne for heroinassistert behandling handler altså ikke om å legalisere heroin for alle. Det handler om å gi de aller mest utsatte tunge stoffmisbrukerne et verdig alternativ til livet på gata. Vi trenger flere alternative tiltak for å fange opp denne sårbare og belastede gruppa. Heroinassistert behandling er ikke løsningen, men en av flere muligheter. Slik situasjonen er nå, blir vi som sykepleiere stående å se på hvordan denne gruppa lever et belastet liv på gata, eller mister sine sårt tiltrengte behandlingsplasser. Sammen med brukerne, må vi som sykepleiere stå i dette ubehaget. Dette ubehaget ville vært mindre dersom vi hadde kunnet hjelpe. Brukerne vil misbruke heroin uansett, ikke fordi de vil, men fordi de har ikke noe valg, de er alvorlig syke. Det er derfor vi trenger tiltak som kan forebygge skade i disse situasjonene. Gjennom å tilby vedkommende heroinassistert behandling, gis vi mulighet til å skape en relasjon til brukeren og å innlemme vedkommende i hjelpeapparatet. På denne måten kan vi sette inn tiltak for å hjelpe brukeren til et bedre og mer verdig liv. Samtidig forhindrer vi at både samfunnet og pasienten blir ytterligere skadelidende. Når vi har plikt til å yte denne gruppen helsehjelp, hvorfor stopper vi da opp på halvveien?

I Norge vegrer vi oss ennå mot å åpne for heroinassistert behandling. Selv om det har vært på agendaen til den nåværende regjeringen i noen år nå. Sist forslaget ble behandlet, endte det med at flertallet i Ap’s stortingsgruppe stemte mot. Bakgrunnen for dette var som følger: I juni 2009 vedtok Stortinget å arrangere en konferanse der fagfolk og brukerorganisasjoner drøftet forslaget om å tilby heroinassistert behandling. Deretter foretok Norges forskningsråd en vurdering av saken. Forskningsrådet stilte seg positivt til argumentene til representantene fra ulike brukergrupper som talte til fordel for heroinassistert behandling. Rådet var også av den oppfatning at denne typen behandling kunne finne sted innenfor rammene av dagens helselovgivning. Den økonomiske belastningen var heller ikke et ankepunkt. Videre uttalte rådet at hvis et tiltak som dette kan redusere dødelighet og bedre helsetilstand og livskvalitet for denne utstøtte og marginaliserte gruppa i samfunnet, skal det mye til for at det ikke blir anbefalt. Likevel ble rådets konklusjon at det ikke er godt nok grunnlag for å innføre heroinassistert behandling i Norge, hovedsaklig fordi kunnskapsgrunnlaget er for svakt. 17. mars i år (2013) stemte et flertall i SV, på sitt landsmøte, likevel til fordel for et slikt tilbud: «SV ønsker å åpne for heroinassistert behandling for de aller mest utsatte brukerne», heter det i forslaget som flertallet i komiteen stilte seg bak. Dette opplever jeg som positive signaler om at temaet fortsatt er viktig og fortjener ytterligere utredning.

I land som Sveits og Nederland, hvor heroinassistert behandling ble innført for flere år siden, går diskusjonen i dag på et helt annet plan: hvorvidt det er sykepleierne som skal sette skuddene på brukerne, og ikke brukerne selv. Brukerne oppgir at dette ville gjort dem tryggere, fordi personellet er utdannet til å sette sprøyter og å finne egnede blodårer. Sykepleiere er derimot vant til å gi sprøyter med fokus på helbredelse, ikke skade. Fordi brukerne ofte besvimer etter injiseringen, kan dette også gi et sterkt ubehag hos personalet.

istock_000004251395xsmall

(Ill.foto: melhi, iStockphoto)

Heroinassistert behandling har vist seg å gi gode resultater for injiserende heroinavhengige i England, Spania, Sveits, Tyskland, Canada og Australia. Undersøkelser fra Sveits og Nederland anslår at man kan både spare samfunnet for store summer og fjerne misbrukere fra gata ved hjelp av klinikker der beboerne får heroin på resept. I Norge har vi forpliktet oss til å hjelpe denne gruppen. Spørsmålet blir ikke bare hvor langt vår medmenneskelighet egentlig strekker seg, men også hvorvidt vi er i stand til å holde det vi lover overfor en av de svakest stilte gruppene i samfunnet.

Litteratur:

Aftenposten.no (2013): http://www.aftenposten.no/incoming/Sier-ja-til-heroinbehandling-7149907.html#.UUXhXRl8J4B

Dagbladet.no (2012): http://www.dagbladet.no/2012/07/08/nyheter/innenriks/politikk/rusbehandling/heroin/22453859/

Evjen, R., Kielland (2012). Dobbelt OPP.

Fekjær, H.O. (2009). Rus. Gyldendal akademisk

Forskningsrådet.no (2011): http://www.forskningsradet.no/no/Nyheter/_For_svakt_grunnlag/1253968771212?WT.ac=forside_nyhet

Klassekampen.no (2010): http://www.klassekampen.no/57588/article/item/null/frykter-heroinhysteri

Klingsheim, R. (2003). «Narkomanes dårlige helse – en sykepleiefaglig utfordring». Sykepleien 2003 91(2):33–37

Kunnskapssenteret.no (2010): http://www.kunnskapssenteret.no/Publikasjoner/Heroinassistert+behandling+for+kronisk+heroinavhengighet.10443.cms

Norges forskningsråd (2011). Heroinassistert behandling. Rapport fra konsensuskonferansen 21. juni 2011. Forskningsrådet

VG.no (2009): http://www.vg.no/helse/artikkel.php?artid=551392

Wojcik, J. (2012). «Herionklinikker hjelper narkomane». forskning.no: http://www.forskning.no/artikler/2012/mai/320942


Manifest for psykisk helsevern

Det er psykiateren Trond F. Aarre som har skrevet denne boka, som utkom i 2010. Ifølge vaskeseddelen arbeider han som avdelingssjef ved Nordfjord psykiatrisenter og fagsjef ved Psykiatrisk divisjon, Helse Bergen.

manifest for psykisk helsevern NY TRYKK.indd

Etter å ha lest boka, er det særlig tre punkter jeg sitter igjen med:

  • Involver pasientene i behandlingen
  • snakk med de pårørende
  • samarbeid med andre tjenesteytere.

Dette budskapet ble formidlet av landsleder i Mental Helse, Erling Jahn, da «en gruppe fagfolk var samlet for å drøfte utviklingen av kompetansesentre for høyspesialiserte tjenester i det psykiske helsevernet», som Aarre deltok på og refererer til i sin bok. På en måte opplever jeg at disse tre punktene ovenfor oppsummerer prosjektet til Aarre gjennom måten de setter pasienten i fokus. En oppdagelse som forfatteren fremsetter som helt avgjørende for sin egen praksis, var knyttet til en etterundersøkelse av 67 pasienter som ble utskrevet fra forfatterens arbeidsplass, Nordfjord psykiatrisenter, etter behandling for psykose. Denne undersøkelsen skulle komme til å endre hans syn på sin egen virksomhet som psykiater. Pasientene ble oppsøkt 6–7 år etter utskrivelsen, og det slående var at de hadde de samme behovene som alle andre: «De ønsket seg bedre kroppslig helse, bedre økonomi, arbeid eller annen sysselsetting, noen å være glad i og bedre seksualliv. Mindre symptomer på den psykiske lidelsen kom langt nede på listen». Om denne oppdagelsen, sier Aarre følgende: «Jeg fikk en beklemmende følelse av at jeg, som entusiastisk og velmenende dokter, var på jordet – for ikke å si på feil jorde. Jeg hadde vært opptatt av helt andre ting enn pasientene – uten å vite om det».

I tråd med dette utviser Aarre sterk skepsis til dagens psykiatriske diagnostikk, som bygger på klassifikasjonssystemene ICD-10 (International Classification of Diseases), fordi han er av den oppfatning at de har ofret gyldigheten til fordel for påliteligheten. Med dette mener han at klassifikasjonene mangler forskningsmessig forankring. Det viktigste er likevel hvordan den diagnostiske kulturen ofte forveksler diagnosene med navn på sykdommer, «mens det oftest er klassifikasjon av symptomer og atferd som i bunn og grunn er normale fenomener. De offisielle diagnosesystemene forsterker denne tendensen til å klassifisere store deler av folket som psykisk syke. Den individorienterte tilnærmingen har sine begrensninger dersom de psykiske lidelsene er kontekstuelle fenomener og uttrykk for normal variasjon.»

Aarre er opptatt at vi må endre fokuset fra individuell til kontekstuell tilnærming i behandlingen av pasienten. Han anerkjenner likevel betydningen av den medisinske modellen, men han peker på at både brukerne og myndighetene er misfornøyd med tjenestene, selv om pengene har strømmet inn de senere årene, og at det derfor er på tide å ta brukernes ønsker på alvor og organisere seg ut fra dette. Det er her forfatteren tar til orde for en økologisk psykiatri, et «psykisk helsevern som en organisme i et miljø, som hele tida må tilpasse seg endringer i omverdenen, slik at økosystemet, som består av alt og alle som yter tjenester for folk med psykiske vansker, bevares. Tjenestene må tilpasses hverandre, og alt må bli sett i sammenheng». Fra et økologisk ståsted vil man, i stedet for mer penger, ønske seg en omorganisering av spesialisthelsetjenesten, som innebærer en nedbygging av sentralsykehusene og en forsterkning av distriktpsykiatriske sentre, blant annet fordi brukerne ønsker seg tilbud som er lett tilgjengelige, og fordi de ønsker å opprettholde kontakt med sitt miljø under behandlingen. Aarre gjør med dette et viktig poeng ut av «å tjene folket best mulig med de ressursene vi har til rådighet».

Videre er forfatteren også opptatt av å slippe flere yrkesgrupper til. Gjennom å bruke bestemmelsene i spesialisthelsetjenesteloven § 3 «for alt de er verd», beskriver han hvordan de åpner for muligheten til å «la mange andre yrkesgrupper enn psykologer og leger fungere som pasientansvarlig». På denne måten mener han at man kan disponere de faglige ressursene bedre, samt gi andre yrkesgrupper, som sosionomer, sykepleiere og vernepleiere, større faglig vekst gjennom å tilføre dem ytterlige ansvar og myndighet. «Vi må […] satse på en utadvendt spesialisthelsetjeneste som arbeider tverrfaglig og i større grad enn tidligere setter andre hjelpere i stand til å yte gode tjenester.»

Jeg oppfatter boka som et viktig debattinnlegg om prioriteringer i det psykiske helsevernet. Samtidig er det også en personlig fortelling om utvikling og endring av holdninger, hele tida med et kritisk blikk på eget fag. Boka har en tydelig stemme og tydelige budskap. I tillegg er den godt skrevet.

Les resten av dette innlegget »


Samtaleformer i arbeidsmiljøet

Jeg er blitt veldig glad i Florence Nightingales Notater om sykepleie. Først tenkte jeg at dette er antikvariske tanker, betraktninger som er datert og ikke har noen særlig relevans i dag. Men jo mer jeg blar i boka, jo mer nytte og glede har jeg av den. Hun skriver i en utpreget muntlig stil, og selv om tonen hennes kan virke full av moralsk harme, har den også et islett av tørrvittighet. For meg handler det om hvordan man bruker boka, hvordan man åpner opp for å relatere stoffet til aktuelle tema. Og gjør man det, kan man få et interessant perspektiv på en rekke problemstillinger. I dette innlegget skal jeg forsøke å beskrive ett slikt eksempel.

Florence Nightingale: Notater om sykepleie (Gyldendal)

Florence Nightingale: Notater om sykepleie (Gyldendal)

Gjennom min arbeidserfaring i helsevesenet, har jeg vært særlig opptatt av hva slags samtaleform personalet har i fellesmiljøet og hvilke rutiner som følges knyttet til taushetsplikt og respekt for pasientens privatliv. Gode rutiner på dette området bidrar til å skape trygghet og tillit, som er selve grunnlaget for å etablere, opprettholde og videreutvikle gode relasjoner mellom personalet og pasientene.

Jeg har lært at når man snakker om en pasient, skal dette alltid foregå på et lukket personalrom og aldri ute i miljøet. Jeg har også lært at personalet heller ikke skal føre private samtaler seg i mellom eller lage private soner i fellesmiljøet. Personalet skal gjøre seg tilgjengelig og være inkluderende i atferd og samtaleform.

Gjennom min arbeidserfaring har jeg opplevd vekslende grad av bevissthet på dette området. Jeg har opplevd at dører har blitt stående åpne inn til personalkontorer når man diskuterer pasientene. Jeg har opplevd at det har blitt snakket om pasientproblematikk i fellesmiljøet. Jeg har også observert personalet sittende i fellesarealet og prate om pasientene; og selv om de ikke er tilstede i øyeblikket, kan man ikke vite om noen for eksempel lytter ute i gangen. Uansett motarbeider dette muligheten for å opprette og vedlikeholde klare skiller mellom samtaleform i fellesmiljø og på personalkontorene.

Temaet er ingen ny oppdagelse – Florence Nightingale viser et sterkt engasjement på dette området i Notater om sykepleie. Hun snakker om samtaler som omhandler pasienten og som føres innenfor pasientens hørevidde. Dette kan oppleves som en stor belastning og irritasjon for pasienten, sier hun. Hun kaller en ubevisst holdning til dette hos personalet for tankeløshet, en tankeløshet som kan oppleves som tortur for pasienten (!). Eksemplene hennes er hentet fra somatikken, fra situasjoner i sykehusmiljøene, men de har stor betydning og en klar overføringsverdi til alle områder i helsevesenet. De viser også hvor tidløs denne problematikken er og hvilken stor utfordring den representerer:

Jeg er ofte blitt forbauset over tankeløsheten (som helt utilsiktet fører til tortur) hos en venn eller en lege som fører en lang samtale i døren inn til pasientens værelse eller i gangen utenfor. Pasienten venter enten at de skal komme inn hvert øyeblikk, eller han har nettopp hatt besøk av dem og vet at de snakker om ham.

NPG x82368; Florence Nightingale by Henry Hering, copied by  Elliott & Fry

© National Portrait Gallery, London

Jeg trenger knapt nok si at en annen vane, nemlig at en lege eller venn forlater pasienten og bringer sitt syn på besøket videre til vennene sine, rett utenfor døren eller inne i naborommet etter besøket, men innenfor pasientens hørevidde og med hans viten, er om mulig det verste av alt.

Selv om temaet er viktig, særlig fordi det berører juridiske forhold knyttet til yrkesetikken, er det samtidig forståelig at det er lett å bli uoppmerksom på dette området, fordi det finnes så mange glidende overganger og fordi det er lett å glemme konteksten. I tillegg er det tidkrevende å utvikle en god arbeidskultur på dette området. Det krever også et tilstrekkelig faglig nivå hos personalet, samt et tydelig lederansvar. Det er ikke bare vår plikt å ivareta pasientens personvern og integritet, det er også en pasientrettighet. Hvis vi som helsepersonell ikke tar hensyn på dette området, står vi i fare for å krenke pasienten, skape mistillit og ødelegge de relasjonene vi har bygget til pasientene.

Jeg har forøvrig ennå ikke opplevd at dette temaet, samtaleformer i arbeidsmiljøet, har blitt spesifikt berørt hittil i sykepleierutdannelsen. Vi har jo lest om yrkesetiske retningslinjer, og vi har lest om relasjonsbygging. Men å omsette dette til praksis, det krever øvelse. Enkelte studenter har forhåpentligvis fått veiledning på dette området av personalet gjennom praksisperioden i psykiatrien. Men da jeg opplever denne praksisen som så varierende i kvalititet, burde temaet få større oppmerksomhet i undervisningen.

florence-nightingale

© Bettmann/CORBIS

Litteratur:

Nightingale, F. (2008). Notater om sykepleie. Gyldendal akademisk


Wilfred Bion

Wilfred_Bion

Wilfred Bion (1897–1979)

Wilfred Bion var en innflytelsesrik britisk psykoanalytiker. Verkene hans, som inneholder ideer knyttet til gruppeterapi, psykotiske prosesser, hukommelse og begjær, mystikk og sannhet; regnes ofte for å være vanskelig tilgjengelig på grunn av hans gåtefulle skrivestil. Enkelte har satt dette i sammenheng med hans kontakt med Samuel Beckett, som gikk i terapi hos Bion i en periode på rundt to år, tidlig i begges karriere, fram til Beckett begynte arbeidet med romanen Murphy, som ble utgitt i 1938. Det sies at selv om Beckett hadde en fiendtlig innstilling til psykoanalyse, hadde han respekt for Bion. Og det er altså ikke usannsynlig at Bion lot seg influere av Beckett, selv om det ikke finnes noen konkrete holdepunkter for dette.

beckett cni.jpg.axd

Samuel Beckett (1906–1989)

Jeg vil her gi et kort beskrivelse av Bions «container-modell», som jeg snublet over i forbindelse med psykiatripraksis. Jeg opplever dette som en inspirerende modell, særlig gjennom måten den gir uttrykk for en ydmyk holdning og en dyp omsorgstanke. Det er relasjonsbygging av ypperste klasse.

Målet med denne modellen er å oppnå at pasienten føler seg tålt, og at det vonde i pasienten oppleves mindre vondt for ham. For å nå dette målet, må behandleren gå gjennom en prosess hvor han tar pasientens smerte, det pasienten opplever som vanskelig i livet, innover seg. Behandleren må kjenne på dette ubehaget, og sin menneskelige reaksjon på ubehaget, som pasientens lidelse skaper i ham. Deretter bruker behandleren, gjennom en refleksjonsprosess, sin erfaring og kompetanse til å mildne dette ubehaget hos seg selv. Dette kan gjøre behandleren i stand til å stå i relasjonen til pasienten, selv når det oppstår vanskelige situasjoner. Og det er på denne måten pasienten kan føle seg tålt, noe som igjen vil føre til at noe av det vonde og ubehagelige vil mildnes også hos ham.

Med bakgrunn som lyriker, ser jeg flere likhetstrekk med prosessen denne modellen innebærer og den dikteriske gjerning, gjennom måten dikteren, representert ved diktet, står i en relasjon til leseren, eller til noe utenfor seg selv. I det store perspektivet er det ikke nødvendigvis avgjørende at det er en person som står i denne relasjonen, men at denne typen materiale, skapt med noenlunde samme motivasjon, er tilgjengelig for oss – at det finnes der ute, som motvekt til det som splitter oss og gjør oss fremmede for hverandre. Diktet representerer på denne måten kanskje en indirekte eller sekundær relasjon. Litteraturen, musikken, filmen og billedkunsten, osv., gir sin tolkning av et stoff, som er menneskelig, som åpner for en overføring i møtet med mottakeren, en mulighet for å skape en forbindelse, et møte. Jo sterkere gjenkjennelsesfaktorene er, desto sterkere oppleves møtet. Mottakeren vil kunne oppleve at dette stoffet «container» en holdning som er meningsfull for vedkommende. Dette gjør at vi ikke føler oss så alene med våre tanker og følelser lenger. Det finnes et fellesskap på dette nivået også.

Bion kalte forøvrig det vonde som overføres fra pasient til behandler, noe giftig, og behandlerens refleksjonsprosess kalte han avgiftning. Det sier noe om det kraftfulle i prosessene som foregår.

Les resten av dette innlegget »


Psykiatrien er et farlig sted

Jeg starter denne bloggen med et spark bak til min egen skole: Jeg har i løpet av mine hittil fire semestre på sykepleierutdanningen på Høgskolen i Oslo opplevd at psykiatrien har blitt omtalt av ulike lærere som et utrygt sted å være. Dette er stikk i strid med min erfaring som ekstravakt i voksenpsykiatrien over en periode på snart fire år, som også var årsaken til at begynte på sykepleierstudiet. Under en av forelesningene i forkant av psykiatripraksis, la en av foreleserne stor vekt på å formidle viktigheten av å ta forhåndsregler i avdelingsmiljøet, for å unngå å virke truende på pasientene. Håndtering av pasienter var også et punkt i forelesningen, et tema som ble snakket om uten å skille mellom avdelinger der pasienten er frivilling innlagt eller tvangsinnlagt.

Negative og ukritiske framstillinger kan spre frykt og usunne holdninger. Selv om psykiatrien kan være mer krevende enn andre områder, fordi man må uttrykke integrert kunnskap i større grad, gjennom relasjonsbygging og grensesetting, og krevende også fordi lidelsestrykket til pasientene kan nå store høyder, har jeg som student savnet en mer nyansert og balansert innfallsvinkel til psykiatrien enn den jeg har vært gjenstand for på Høgskolen, særlig fordi denne pasientgruppen allerede er så sterkt stigmatisert gjennom media.

Lurer du på hva slags blogg dette er? Ta en titt på denne siden: Om meg