Wilfred Bion

Wilfred_Bion

Wilfred Bion (1897–1979)

Wilfred Bion var en innflytelsesrik britisk psykoanalytiker. Verkene hans, som inneholder ideer knyttet til gruppeterapi, psykotiske prosesser, hukommelse og begjær, mystikk og sannhet; regnes ofte for å være vanskelig tilgjengelig på grunn av hans gåtefulle skrivestil. Enkelte har satt dette i sammenheng med hans kontakt med Samuel Beckett, som gikk i terapi hos Bion i en periode på rundt to år, tidlig i begges karriere, fram til Beckett begynte arbeidet med romanen Murphy, som ble utgitt i 1938. Det sies at selv om Beckett hadde en fiendtlig innstilling til psykoanalyse, hadde han respekt for Bion. Og det er altså ikke usannsynlig at Bion lot seg influere av Beckett, selv om det ikke finnes noen konkrete holdepunkter for dette.

beckett cni.jpg.axd

Samuel Beckett (1906–1989)

Jeg vil her gi et kort beskrivelse av Bions «container-modell», som jeg snublet over i forbindelse med psykiatripraksis. Jeg opplever dette som en inspirerende modell, særlig gjennom måten den gir uttrykk for en ydmyk holdning og en dyp omsorgstanke. Det er relasjonsbygging av ypperste klasse.

Målet med denne modellen er å oppnå at pasienten føler seg tålt, og at det vonde i pasienten oppleves mindre vondt for ham. For å nå dette målet, må behandleren gå gjennom en prosess hvor han tar pasientens smerte, det pasienten opplever som vanskelig i livet, innover seg. Behandleren må kjenne på dette ubehaget, og sin menneskelige reaksjon på ubehaget, som pasientens lidelse skaper i ham. Deretter bruker behandleren, gjennom en refleksjonsprosess, sin erfaring og kompetanse til å mildne dette ubehaget hos seg selv. Dette kan gjøre behandleren i stand til å stå i relasjonen til pasienten, selv når det oppstår vanskelige situasjoner. Og det er på denne måten pasienten kan føle seg tålt, noe som igjen vil føre til at noe av det vonde og ubehagelige vil mildnes også hos ham.

Med bakgrunn som lyriker, ser jeg flere likhetstrekk med prosessen denne modellen innebærer og den dikteriske gjerning, gjennom måten dikteren, representert ved diktet, står i en relasjon til leseren, eller til noe utenfor seg selv. I det store perspektivet er det ikke nødvendigvis avgjørende at det er en person som står i denne relasjonen, men at denne typen materiale, skapt med noenlunde samme motivasjon, er tilgjengelig for oss – at det finnes der ute, som motvekt til det som splitter oss og gjør oss fremmede for hverandre. Diktet representerer på denne måten kanskje en indirekte eller sekundær relasjon. Litteraturen, musikken, filmen og billedkunsten, osv., gir sin tolkning av et stoff, som er menneskelig, som åpner for en overføring i møtet med mottakeren, en mulighet for å skape en forbindelse, et møte. Jo sterkere gjenkjennelsesfaktorene er, desto sterkere oppleves møtet. Mottakeren vil kunne oppleve at dette stoffet «container» en holdning som er meningsfull for vedkommende. Dette gjør at vi ikke føler oss så alene med våre tanker og følelser lenger. Det finnes et fellesskap på dette nivået også.

Bion kalte forøvrig det vonde som overføres fra pasient til behandler, noe giftig, og behandlerens refleksjonsprosess kalte han avgiftning. Det sier noe om det kraftfulle i prosessene som foregår.

Litteratur:

Connor, Steven (1998). Beckett and Bion. Skrevet for «Beckett and London»-konferansen i Goldsmiths College, London 1998

Skårderud, F., Haugsgjerd, S. & Stänicke, E. (2010). Psykiatriboka. Oslo: Gyldendal

Advertisements


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s