Manifest for psykisk helsevern

Det er psykiateren Trond F. Aarre som har skrevet denne boka, som utkom i 2010. Ifølge vaskeseddelen arbeider han som avdelingssjef ved Nordfjord psykiatrisenter og fagsjef ved Psykiatrisk divisjon, Helse Bergen.

manifest for psykisk helsevern NY TRYKK.indd

Etter å ha lest boka, er det særlig tre punkter jeg sitter igjen med:

  • Involver pasientene i behandlingen
  • snakk med de pårørende
  • samarbeid med andre tjenesteytere.

Dette budskapet ble formidlet av landsleder i Mental Helse, Erling Jahn, da «en gruppe fagfolk var samlet for å drøfte utviklingen av kompetansesentre for høyspesialiserte tjenester i det psykiske helsevernet», som Aarre deltok på og refererer til i sin bok. På en måte opplever jeg at disse tre punktene ovenfor oppsummerer prosjektet til Aarre gjennom måten de setter pasienten i fokus. En oppdagelse som forfatteren fremsetter som helt avgjørende for sin egen praksis, var knyttet til en etterundersøkelse av 67 pasienter som ble utskrevet fra forfatterens arbeidsplass, Nordfjord psykiatrisenter, etter behandling for psykose. Denne undersøkelsen skulle komme til å endre hans syn på sin egen virksomhet som psykiater. Pasientene ble oppsøkt 6–7 år etter utskrivelsen, og det slående var at de hadde de samme behovene som alle andre: «De ønsket seg bedre kroppslig helse, bedre økonomi, arbeid eller annen sysselsetting, noen å være glad i og bedre seksualliv. Mindre symptomer på den psykiske lidelsen kom langt nede på listen». Om denne oppdagelsen, sier Aarre følgende: «Jeg fikk en beklemmende følelse av at jeg, som entusiastisk og velmenende dokter, var på jordet – for ikke å si på feil jorde. Jeg hadde vært opptatt av helt andre ting enn pasientene – uten å vite om det».

I tråd med dette utviser Aarre sterk skepsis til dagens psykiatriske diagnostikk, som bygger på klassifikasjonssystemene ICD-10 (International Classification of Diseases), fordi han er av den oppfatning at de har ofret gyldigheten til fordel for påliteligheten. Med dette mener han at klassifikasjonene mangler forskningsmessig forankring. Det viktigste er likevel hvordan den diagnostiske kulturen ofte forveksler diagnosene med navn på sykdommer, «mens det oftest er klassifikasjon av symptomer og atferd som i bunn og grunn er normale fenomener. De offisielle diagnosesystemene forsterker denne tendensen til å klassifisere store deler av folket som psykisk syke. Den individorienterte tilnærmingen har sine begrensninger dersom de psykiske lidelsene er kontekstuelle fenomener og uttrykk for normal variasjon.»

Aarre er opptatt at vi må endre fokuset fra individuell til kontekstuell tilnærming i behandlingen av pasienten. Han anerkjenner likevel betydningen av den medisinske modellen, men han peker på at både brukerne og myndighetene er misfornøyd med tjenestene, selv om pengene har strømmet inn de senere årene, og at det derfor er på tide å ta brukernes ønsker på alvor og organisere seg ut fra dette. Det er her forfatteren tar til orde for en økologisk psykiatri, et «psykisk helsevern som en organisme i et miljø, som hele tida må tilpasse seg endringer i omverdenen, slik at økosystemet, som består av alt og alle som yter tjenester for folk med psykiske vansker, bevares. Tjenestene må tilpasses hverandre, og alt må bli sett i sammenheng». Fra et økologisk ståsted vil man, i stedet for mer penger, ønske seg en omorganisering av spesialisthelsetjenesten, som innebærer en nedbygging av sentralsykehusene og en forsterkning av distriktpsykiatriske sentre, blant annet fordi brukerne ønsker seg tilbud som er lett tilgjengelige, og fordi de ønsker å opprettholde kontakt med sitt miljø under behandlingen. Aarre gjør med dette et viktig poeng ut av «å tjene folket best mulig med de ressursene vi har til rådighet».

Videre er forfatteren også opptatt av å slippe flere yrkesgrupper til. Gjennom å bruke bestemmelsene i spesialisthelsetjenesteloven § 3 «for alt de er verd», beskriver han hvordan de åpner for muligheten til å «la mange andre yrkesgrupper enn psykologer og leger fungere som pasientansvarlig». På denne måten mener han at man kan disponere de faglige ressursene bedre, samt gi andre yrkesgrupper, som sosionomer, sykepleiere og vernepleiere, større faglig vekst gjennom å tilføre dem ytterlige ansvar og myndighet. «Vi må […] satse på en utadvendt spesialisthelsetjeneste som arbeider tverrfaglig og i større grad enn tidligere setter andre hjelpere i stand til å yte gode tjenester.»

Jeg oppfatter boka som et viktig debattinnlegg om prioriteringer i det psykiske helsevernet. Samtidig er det også en personlig fortelling om utvikling og endring av holdninger, hele tida med et kritisk blikk på eget fag. Boka har en tydelig stemme og tydelige budskap. I tillegg er den godt skrevet.

Alle sitatene er hentet fra boka:

Aarre, T.F. (2010). Manifest for psykisk helsevern. Universitetsforlaget

Advertisements


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s