En øvelse i etikk (1/3)

Florence Nightingale er opptatt av man ikke skal være tilgjort i møtet med pasienten:

«En påtatt rolig stemme, en påtatt medfølende stemme, som hos en begravelsesagent under en begravelse, får nervene deres til å stritte».

Samtidig advarer hun mot å forsøke å endre på vedkommendes måte å uttrykke seg på, da dette kan føre til at personen spiller rolig, noe som vil oppleves enda mer kunstig:

«Da er det bedre å ikke dempe seg i det hele tatt».

På et kurs for ekstravakter på Gaustad, ble viktigheten av kongruens i møte med pasientene formidlet – man bør etterstrebe et samsvar mellom hva man føler og det man uttrykker, innen rimelighetens grenser og med et terapeutisk blikk til stede. Hvis man har en litt dårlig dag, så trenger man altså ikke for en hver pris framstå lykkelig. Men det vil heller ikke komme noe godt ut av å rette oppmerksomheten mot våre private problemer som helsearbeidere. Vi må altså ikke miste vårt terapeutiske fokus eller tre ut av vår profesjonelle rolle. Det er denne balansegangen som er vår utfordring og vårt mål når vi skal møte pasientene: Vi skal være et medmenneske og en profesjonell helsearbeider på samme tid.

I Psykiatriboka snakker Skårderud, Haugsgjerd og Stänicke om at «miljøterapi er noe man utfører spontant ut fra holdninger som er blitt en del av en selv». De sier videre at dette er med på å gjøre oss troverdige og menneskelige, og at det vil sette ulik farge på arbeidet fra dag til dag, noe som bidrar til en variasjonsrikdom av muligheter for pasientene å kjenne seg igjen og identifisere seg med. Dette er vel og bra, men så tenker jeg: Hvor kommer holdningene våre fra? Er det viktig å vite noe om dette? Ja, tenker jeg; jo dypere holdningene er forankret, desto mer solide er de. Det var derfor på tide med en øvelse i etikk, eller et forsøk på en baklengs kjeding av mitt etiske ståsted.

Aller først: Når Skårderud et al. snakker om «holdninger som er blitt en del av en selv», så er det jo naturlig å tenke at de sikter til holdninger knyttet til medisinsk og helsefaglig etikk. For sykepleiere er det «Yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere» som gjelder, samt «Helsepersonelloven». De yrkesetiske retningslinjene bygger på ICNs (International Council of Nurses) etiske regler og på Menneskerettighetene. I innledningen står det følgende:

«[…] grunnlaget for all sykepleie skal være respekten for det enkelte menneskes liv og iboende verdighet. Sykepleie skal baseres på barmhjertighet, omsorg og respekt for menneskerettighetene og være kunnskapsbasert.»

Som sykepleierstudent blir det interessant å finne krysningspunktet mellom de holdningene man bærer med seg inn i faget, og de man utvikler i møte med faget. Hvilke holdninger er det jeg har med meg, og hvordan tilegner eller tilpasser jeg meg det nye settet med holdninger? Og hvis jeg allerede opplever at jeg står for disse holdningene – har jeg virkelig erkjent dem?

Les resten av dette innlegget »