En øvelse i etikk (3/3)

Vi møttes ikke ene og alene for å diskutere humanisme. Det var først og fremst for å ta et par øl og tippe fotball, slik vi pleier, i det dunkle lyset på Last Train. Henrik og Alexander måtte tenke seg litt om – Thomas Aquinas og Immanuel Kant ble nevnt, og renessansen og opplysningstida. Hvorvidt humanismen bare sprang uanstrengt ut fra kristendommen eller var et opprør mot den, var vi usikre på. (I følge Hareide (2011) vokste den fram både i samarbeid med og i konflikt med kristendommen.) Vi kom et lite stykke på vei – samtalen om humansimen brant i den ene enden, og ølet brant i den andre.

Dagen etter tok jeg turen innom bokhandelen og fant fram til følgende tittel: Hva er humanisme, skrevet av Dag Hareide, som inngår i Universitetsforlagets «Hva er»-bokserie. Først i nyere tid finner vi humanisme som et livssyn og en filosofi. I renessansen oppsto derimot begrepet «humanist», med røtter i både det kristne og det klassiske. Renessansen innebar ny interesse for den klassiske greske og romerske kultur, med studier av tilhørende skrifter. Kroppens frihet sto i sentrum i kunsten, slik Michelangelo uttrykte det gjennom sin skulptur av David og Petrarca gjennom sin poesi og filosofi. En humanist var opptatt av det å være menneske, men det var først på 1800-tallet at ordet «humanisme» oppsto og utviklet seg til å bli en livsanskuelse. En «humanist» var altså først og fremst et menneske som formidlet de humanistiske fag, mens «humanismen», som oppsto senere, var et tankesystem (Hareide, 2011).

I Grunnloven og i skolens formålsparagraf står det at vårt verdigrunnlag bygger på både vår kristne og vår humanistiske arv. Hareide beskriver humanismens syn på erkjennelse omtrent slik: Humanismen er beskytter av menneskeverdet og den frie tanke og vil protestere mot vedtatte sannheter og sannheter som blir forsøkt påtvunget en: «Den frie, kritiske tanke er kjennetegnet av en vilje til tvil, og motstand mot tanketvang.» (Hareide, 2011, s. 21). Videre sier han (s. 27):

Humanismen blir […] ikke et fullt livvsyn. Humanismen blir noen grunnleggende holdninger og verdier som mangler svar på flere hvorfor- og hvordan-spørsmål. Jeg mener at dette «uferdige» er et kvalitetstegn for humanismen – i motsetning til ferdige ideologier, livssyn og filosofier. Dermed kan det være mer åpent, og ikke et lukket system.

Det handler altså mer om holdninger enn om et livssyn. Og i humanismens syn på kommunikasjon og holdning til dialogen, finner jeg stoff relatert til mine egne erfaringer og oppfatninger:

Humanister bør stille krav til hvordan samtalen skal foregå. Det handler om likeverd i møtet; om å være felles om å planlegge samtalens form, demokratisk deltakelse, aktiv lytting, stille åpne spørsmål, ikke sammenligne egne idealer med andres praksis, optimal åpenhet og ærlighet, og ikke ukritisk å godta andres argumenter og konklusjoner (Hareide, 2011, s.24).

Jeg oppfatter dette som sammenfallende med utgangspunktet for de ulike terapeutiske kommunikasjonsformene, slik jeg har blitt kjent med dem gjennom sykepleiefaget. I våre sentrale lærebøker nevnes humanismen som en viktig kilde til etikken og de mange teoriene innenfor faget, men begrepet eller forbindelsen utdypes ikke i særlig grad i pensumlitteraturen, såvidt jeg har kunnet se. Og i undervisningen undersøker man heller ikke måter å koble personlige holdninger og erfaringer med profesjonell etikk. I sykepleiefaget forholder vi oss som nevnt til «Yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere», men for meg er «yrkesetikk» et problematisk begrep, fordi det gir meg følelsen av at etikken er noe man kan ta av og på seg. Jeg etterlyser derfor en større bevissthet knyttet til hvordan vi som studenter, men også helsepersonell generelt, forholder oss til etikken, hvordan vi integrerer den og hva vi forankrer den i.

Jeg ble minnet om viktigheten av dette da jeg leste essayet «Det private, lille helvete» av Sissel Gran (terapeut og spesialist i klinisk psykologi) i Morgenbladets nettutgave 31. mai, 2013. Hun beskriver sin foreldregenerasjon som hjelpeløse og unnvikende i samlivskonflikter, fordi de verken forsto eller var i stand til å formidle de følelsene som herjet i dem. Hun opplever det derfor som et paradoks at dagens opplyste mennesker framstår like uvitende:

De diskuterer med sine venner og leser om kjærlighet og parforhold, men all deres kunnskap om livet og verden ser ikke ut til å omfatte kunnskap om hva slags emosjonelle krefter som faktisk rører seg nede i undergrunnen når basale behov trues.

Jeg tror årsaken til dette er at vi har lett for å forveksle informasjon med kunnskap. Selv om dagens unge generasjon er full av informasjon og opplyst som bare rakkern, så er det overhodet ingen selvfølge at dette er integrert i en selv eller noe man handler ut fra. Det krever selvfølgelig erfaring, men også øvelse og refleksjon, og det er noe av dette jeg skulle ønske var en mer framtredende del av sykepleierutdannelsen.

Jeg ender på denne måten med å forankre de yrkesetiske retningslinjene, som jeg skal følge som sykepleier, i humanismen, som et resultat av en intellektuell tankeprosess og en identifisering av de holdningene som er blitt en del av meg (som beskrevet i den knappe framstillingen i del 2 av dette innlegget). Humanismen er igjen forankret i menneskeverdet, som blir noe jeg velger å tro på, fordi det (dessverre) ikke kan bevises (Hareide, 2011). Som en naturlig forlengelse av dette, ser jeg det som viktig å støtte opp om arbeidet med å beskytte «Menneskerettighetene» som en universell avtale mellom stater: «Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter.» (fra artikkel 1).

Les resten av dette innlegget »


En øvelse i etikk (2/3)

Hvis det ikke var et religiøst kall som førte meg til sykepleien, slik det var for Florence Nightingale, hva var det da? Var det et Human-etisk kall, og var det et kall i det hele tatt? Nei, jeg opplever det ikke som et kall, men jeg opplever det som en naturlig forlengelse av en medmenneskelig holdning. Opplevelsen og erfaringen av det meningsfulle i det medmenneskelige og i dialogen. Det var relevansen til mitt eget liv og min egen utvikling som menneske, på godt og vondt, i møte med psykiatriske pasienter og kolleger. Det handlet for meg om å lære mer om det å være menneske.

Det er nå mange år siden jeg meldte meg ut av statskirken og inn i Human-etisk forbund. Min første tydelige etiske avgrensning var derfor at jeg tok avstand fra den kristne tro, først og fremst fordi jeg oppfattet den som dømmende overfor ikke-troende. Og jeg opplevde den som ufri i tanken fordi den hadde et ferdig formulert svar på de store spørsmålene. Jeg vokste ikke opp i et religiøst hjem, men jeg ble likevel døpt og konfirmert, og det hendte også at vi gikk i kirken i jula. Min far har likevel vært interessert i prestene, men kun på grunn av deres retoriske kunster. Jeg lærte tidlig at det finnes ikke noe verre og mer nedslående enn en prest uten talegaver og et edruelig blikk på egen tro. Så, hvorfor ble jeg døpt og konfirmert hvis ikke foreldrene mine var troende? I likhet med mange andre, ble jeg skrevet inn i det kristne manntallet mens noen sov. Dåp og konfirmasjon var noe man kunne bli passivt påført, mens militærtjeneste var noe man først tok stilling til først i myndig alder. Jeg husker jeg reagerte kraftig på dette. Hvorfor var det ikke like viktig at jeg skulle ha muligheten til å ta et gjennomtenkt valg i forhold til det store filosofiske og etiske spørsmålet om jeg skulle tilhøre kirken eller ikke? I boka Hvorfor jeg ikke er kristen (1996, s.31) sier filosofen og vitenskapsmannen Bertrand Russell (1872–1970) følgende:

De fleste tror på Gud fordi de har lært å gjøre det fra barnsben av, og det er det som er den viktigste grunnen. Videre tror jeg at den nest sterkeste grunnen er ønsket om trygghet, en slags følelse av at det er en storebror som passer på deg.

Jeg kunne tro på noe utenfor meg selv, men ingenting som det var knyttet en forklaring eller et sett med regler til. Det var nettopp det å ikke vite, men å hele tida søke, undre seg, stille spørsmål – det var dette som ga meg ny næring. Det var på en måte usannsynlig at det fantes svar på de store spørsmålene i livet, tenkte jeg, det virket rett og slett meningsløst. Det nærmeste jeg kommer en trosretning i dag, er mystisismen: «Mystisisme, interesse for, dragning mot det som synes å være merkelig og uforklarlig, gjerne med tro på at det rommer verdier» (Store norske leksikon, 2005–2007).

Mine holdninger ble naturlig nok formet av miljøet jeg vokste opp i, fra foreldre og venner og lærerne på skolen. Dette miljøet var igjen farget av tradisjoner og politiske vinder, hovedsakelig sosialdemokratiske, men også med et tydelig markedsliberalistisk innslag gjennom høyrebølgen på åttitallet, midt i mellom Brundtlands to regjeringsperioder. Jeg var ikke spesielt politisk interessert i ungdomsåra, men det var uten tvil den sosialistiske ideologien, med fokus på utjevning av skillet mellom fattige og rike, som utøvde størst innflytelse på meg. Min opplevelse av det meningsfulle i det medmenneskelige, kan derfor ha sitt utspring her.

Jeg har nå kommet et skritt videre i arbeidet med å finne ut av hva jeg kan forankre den sykepleiefaglige yrkesetikken i. Mitt umiddelbare svar på hva jeg forankrer den i, ville vært humanismen. Men hva er egentlig humanisme, og hvor kommer den fra? Det var på tide å ta en øl med kloke venner …

Les resten av dette innlegget »