En litt annerledes nattevakt

Det er sommer, det er søndag, og jeg er på nattevakt. Jeg sitter på kontoret med døra åpen ut til avdelingen. Det er stille, klokka tikker på veggen. Det kunne vært en natt som mange andre netter, men det er noe som gjør denne litt annerledes.

Det er drøyt fire år siden jeg gikk min første vakt her. Jeg var på jakt etter det jeg kalte en meningsfull ekstrajobb og følte meg heldig i det jeg fant en åpning inn i psykiatrien. Lite visste jeg at dette skulle gi støtet til et viktig veivalg i livet mitt. Jeg er fortsatt overrasket over at jeg studerer til å bli sykepleier, selv etter to år på Høgskolen. I starten ble jeg lattermild hver gang jeg snørte skolesekken. Men det var en god følelse, og jeg var stolt av det. Jeg er glad for at jeg tok meg bryet med å grave fram vitnemålet fra videregående, som lå nederst i en pappeske under en annen pappeske i kjellern. I etterkant ser jeg at det ikke var så tilfeldig som jeg trodde.

Jeg har lært mye av mange, men det begynte med én bestemt person – hun som ansatte meg som ekstravakt på institusjonen her jeg sitter i natt. Det var mitt første møte med psykiatrien. Og det som gjør denne natta litt spesiell, er at dette er siste vakta jeg går mens hun ennå jobber på huset. Når jeg fikk vite at hun skulle slutte i stillingen sin, var det nesten som om jeg mistet fotfestet noen sekunder og ble litt svimmel. Jeg begynte å tenke over tida som hadde gått, hva jeg har lært og hvor jeg står i dag. Etter hvert forsto jeg at min følelse av uro var et uttrykk for hvor betydningsfullt jeg har opplevd denne nye dreiningen i livet mitt. Det var jo nettopp hun som gjorde meg oppmerksom på overføringsverdien av min erfaringsbakgrunn på denne, for meg, nye arenaen. Psykiatrien ble på denne måten et sted som handlet om medmenneskelighet, om å dele erfaringer og en oase for refleksjon rundt det å være menneske. Det handler om å finne veier inn i relasjonene, husker jeg hun sa. Og jeg opplevde tidlig å få tillit til å finne fram til egne tilnærmingsmåter til relasjonsbygging overfor pasientene.

Jeg reiser meg fra stolen, vanner planter og tar en kopp kaffe. Klokka er fire. Hvis hun ikke hadde vært opptatt av at det terapeutiske miljøet skulle være representert av ansatte med ulik erfaringsbakgrunn, og gjerne kulturell sådan, er det ikke sikkert det hadde vært like lett for meg å få innpass den gangen jeg søkte om jobb som ufaglært ekstravakt. Både fordi jeg opplever at institusjonen holder et høyt faglig nivå og fordi budsjettet setter begrensninger for omfanget av innleid arbeidskraft. Jeg opplevde det derimot som en bevisst holdning at et sammensatt miljø ville bidra til å skape større gjenkjennelsesmuligheter for pasientene og samtidig en større dynamikk de ansatte i mellom.

Det er tre timer til jeg går av vakt. Snart våkner byen igjen og kolleger strømmer inn til morgenrapporten. Jeg har fortsatt skoleferie, og selv om jeg går vakter nå og da, vil hun ha forlatt sin post når jeg er tilbake igjen. Jeg har ett år igjen på skolen før jeg er sykepleier på ordentlig; og det var her, i dette huset, alt startet. Jeg har mye å takke min «mentor» for.