Hjelp til selvhjelp

Man kan mene mye om selvhjelpslitteraturen. Det første jeg kjenner på er en sterk skepsis, fordi jeg tenker at den er upersonlig og faglig spekulativ. Jeg tenker også at den er farlig fordi den kan utnytte svake punkter i oss og gi et falskt inntrykk av at vi i all hemmelighet kan hjelpe oss selv. At den bygger på en tankegang om å fremme psykisk helse i en setting der dialogen er fraværende, gjør den ikke mindre skummel, eller ubrukelig, etter min mening. Hvis det ikke virker, hvis man i møtet med denne litteraturen opplever å få det verre, kan man bli sittende igjen med en følelse av håpløshet og mislykkethet som kan føre til at man isolerer seg ytterligere.

 

Samtidig tenker jeg at det er noe positivt i det at folk har et ønske om å rette på ting i livet sitt og søker motivasjon til dette. Da er det bedre å søke til selvhjelpslitteraturen enn å ikke søke utenfor seg selv i det hele tatt. Eller er det det? Kanadiske forskere har studert effekten av selvhjelps-mantraer. Resultatet, som ble presentert i tidsskriftet Psychological Science, viste at de som allerede var fornøyd med seg selv hadde god effekt av mantraene og følte seg enda mer fortreffelige enn tidligere. Men de som slet med selvbildet, fikk det bare enda verre (Wood, Perunovic & Lee, 2009).

Ifølge psykologen Svend Brinkmann bidrar selvhjelpslitteraturen til å tilsløre strukturelle problemer i samfunnet som bare kan løses kollektivt. I et intervju i Aftenposten i januar i år sier han at vi blir henvist til å hjelpe oss selv, i den tro at vi selv er skyld i problemene. I stedet mener han det bør jobbes for å endre på strukturelle forhold som representerer stressorer i samfunnet (Brinkmann, 2015). I en artikkel i Tidsskrift for Norsk Psykologforening skriver Kristian Bjørkdahl (2014) at sjangeren er så godt som kjemisk renset for politiske og sosiale perspektiv. Brinkmann skapte forøvrig mediestorm i Danmark i fjor høst da han utga boka «Stå imot – si nei til selvutviklingen» der han parodierer selvhjelpslitteraturen.

 

Når det er sagt, på samme måte som fastlegene bør ha kunnskap om alternativ medisin og ta på alvor pasientenes utstrakte bruk og interesse for den, bør leger og helsepersonell også vite noe om selvhjelpslitteraturen, for å kunne møte pasientene på deres hjemmebane. En norsk undersøkelse om sykehusansattes holdninger til bruk av alternativ medisin blant pasienter, viste at sykepleierne var langt mer positive til dette enn legene (71 % mot 16 %). Likevel ble det konkludert med at fremveksten av kvinnelige leger og flere sykepleiere i ledende stillinger sannsynligvis vil føre til at alternativ medisin vil styrke sin stilling i framtida (Risberg & Kolstad, 2003). Med økt fokus på brukerperspektivet vil det fra et helsearbeiderperspektiv være naturlig å ta på alvor alle faktorer som er betydningsfulle for brukeren, om det så er alternativ medisin, selvhjelpslitteratur eller noe helt annet.

 

 

Litteratur:

 

Bjørkdahl, K. (2014). Selvhjelpslitteratur som tabu. Tidsskrift for Norsk Psykologforening. Vol. 51, nummer 8, 2014, s. 633–636. Hentet fra: http://www.psykologtidsskriftet.no/?seks_id=426749&a=4

 

Brinkmann, S. (2015) Intervju i Aftenposten, 29.01.2015: http://www.aftenposten.no/kultur/Boken-Sta-imot-er-befriende-hjernevask-7880600.html

 

Risberg, T. & Kolstad, A. (2003). Alternativ medisin – holdninger og bruk blant sykehusansatte leger, sykepleiere og kontorpersonell i Nord-Norge. Tidsskrift for Den norske legeforening. Nr. 5 – 6. mars 2003; 123:604–6.

 

Wood, J. V., Perunovic, W. Q. E. & Lee, J. W. (2009). Positive self-statements: Powers for some, Peril for others. Psychological Science. Volume 20–Number 7, 860–866.


Kampsonen

Etter åpningsforelesninga til filosofiprofessor Arne Johan Vetlsesen (på videreutdanninga i psykisk helsearbeid) som jeg skrev om i innlegget Ingen gode steder å gå med skammen, kom jeg til å tenke på den franske forfatteren Michel Houellebecq og hans beskrivelser av liberalismens og individualiseringens konsekvenser. På forfatteren og oversetteren Thomas Lundbo sin gjesteblogg om Houellebecq på Cappelens Damms nettsider, kan man lese om hvordan en lignende tematikk kommer til uttrykk i bøkene til Houellebecq. Lundbo har oversatt fire av de syv bøkene til Houellebecq som er utgitt i Norge. Bloggteksten hans er basert på et foredrag som ble holdt hos Cappelen Damm i 2012 med tittelen Michel Houellebecq – Norges viktigste forfatter.

De grunnleggende bestanddeler

Lundbo ser på De grunnleggende bestanddeler (1998), der vi følger utviklingen fra ungdomsopprøret på sekstitallet gjennom frigjøringsideologiene på syttitallet. Han skriver at «boka forteller historien om to halvbrødre som lider under den kjærlighetsløse, kalde alles-kamp-mot-alle-tilstanden i vår del av verden», en situasjonen «som forklares som et resultat av livsførselen til babyboomerne, som når de selv ble foreldre var mer interessert i å realisere seg selv og sin egen frihet enn å oppdra barn». Boka beskriver en direkte årsakssammenheng mellom foreldresviket og samfunnsutviklingen, ifølge Lundbo: «Det står rett ut at barn som ikke får nok kontakt med moren i oppveksten, får «alvorlige forstyrrelser i seksuell atferd», og et generelt problematisk forhold til mellommenneskelig samkvem. De oppdras ikke til nærhet, men til å oppfatte hverandre som konkurrenter, som fiender. Kjærligheten er kun en arena for «narsissistisk kappestrid».»

 

I Utvidelse av kampsonen (1994) utforsker Houellebecq konsekvensene av liberalismen på individnivå; og Lundbo peker på hvordan Houllebecq skisserer to mulige responser: «Tilbaketrekning og resignasjon, eller deltagelse i kampen. Hovedpersonen i boka resignerer og går psykisk til grunne av kjærlighetsløsheten, av savnet etter nærhet og av hele den tomheten han bærer på. Den som taper konkurransen på den seksuelle kamparenaen, som bare gir plass til noen få vinnere, opplever å få aggresjonen vendt innover og forvandlet til selvforakt og skam.» De to responsene som skisseres ovenfor, beskriver en psykisk helse der toleransevinduet er truet og konkurranseperspektivet vil føre til at man inntar en beredskapsposisjon. Når vi er innenfor toleransevinduet, er vi i en sone der vi lærer lettest, tenker best, er mest oppmerksomme og tåler oss selv på en brukbar måte. Når vi er utenfor toleransevinduet, er vi enten overaktivert eller underaktivert (Traumeklinikken Modum Bad i Oslo, 2014). Fraværet av gode indre arbeidsmodeller og reguleringsmekanismer er påfallende hos Houellebecqs karakterer, slik jeg ser det.

Fra Tilbake til nåtid. En manual for håndtering av traumereaksjoner (Modum Bad, 2014)

En lignende beskrivelse av liberalismenes konsekvenser finner vi i kapittelet «Det syke selvet, fortellingen og overgivelsen» i boka Det diagnostiserte livet (Brinkmann, 2015), der den danske psykologen Morten Nissen snakker om hvordan nyliberalismen «utvisker de statsformene som tidligere dannet våre sterkeste skjebnefellesskap». Verdibaserte fellesskap brytes sakte ned til fordel for den individuelle friheten til selv å definere hvilke verdier en vil leve etter. Samtidig som dette kan ses på som en frigjøringsprosess, som styrker vår autonomi, skaper det også grobunn for en narsissistisk personlighetstype (Nissen, 2015).

Houellebecq snakker om hvordan mødrene er opptatt av å realisere seg selv i stedet for å gi nærhet til barna sine. Ved å velge å legge vekt på mødrenes svik, i stedet for å problematisere fedrenes rolle, legger Houllebecq til grunn et tradisjonelt kjønnsrollesyn. Jeg oppfatter det likevel ikke slik at Houellebecq er antifeminist eller imot likestilling av den grunn, som han har blitt kritisert for fra mange hold. Dette er etter min mening et misforstått fokus som fører til at man som leser tyr til samme forenklede slutninger som karakterene i bøkene gjør. Han bruker heller disse holdningene til å belyse det motsatte: hvordan mannen som representerer den kommende generasjonen inntar offerrollen. Karakterene er sveket av mødrene sine og sitter igjen fastlåst i innholdsløse og kjærlighetsløse liv. Forholdene mellom mennene er fiendtlig og konkurransepreget. Med dette utgangspunktet opplever jeg at Houellebecq beskriver hvordan den mannlige offerrollen aktiverer typiske ikke-tradisjonelle maskuline behov, behov mannen ikke har den ringeste ide om hvordan han kan fylle. Situasjonen oppleves truende og plasserer mannen i en fight/flight-modus. Den hjelpeløse mannen ser ut til å mangle egenomsorg og gode mestringsstrategier og vippes dermed lett av pinnen når avhengighetsbehovet trigges.

 

Litteratur

 

Lundbo, T. (2012). Gjesteblogg om Michel Houellebexq av Thomas Lundbo (Cappelen Damm). Hentet fra: http://www.forlagsliv.no/blog/2012/01/12/gjesteblogg-om-michel-houellebecq-av-thomas-lundbo/

Nissen, M. (2015). «Det syke selvet, fortellingen og overgivelsen». I: Brinkmann, S. (red.) (2015). Det diagnostiserte livet. Bergen: Fagbokforlaget.

Traumepoliklinikken Modum Bad i Oslo (2014). Tilbake til nåtid. Oslo: Modum Bad