From the Inside

Albumet From the Inside, fra 1978, handler om tida Alice Cooper tilbragte på Cornell Medical Center i White Plains i Westchester County, New York, for å kvitte seg med alkoholproblemene sine. Det var kona og manageren hans som tok initiativet til dette, fordi, som Cooper skriver i sin selvbiografi: «I was totally out of control with my drinking» […] «I was hiding vomiting blood every morning». Alice Cooper, eller Vincent Damon Furnier, var da en 29 år gammel rockestjerne.

Alice Cooper i 1978.

Alice Cooper i 1978. (Copyright: ukjent)

I selvbiografien sin fra 2007, Alice Cooper, Golf Monster (han har 4 i handicap!), bruker han både betegnelsen sanatorium og psykiatrisk sykehus om Cornell Medical Center. Det fantes foreløpig ingen Betty Ford-klinikk og heller ikke mange steder som behandlet alkoholproblemer. Den gangen var alkoholisme sett på som en form for psykisk lidelse. Dette var altså et sted hvor alkoholikere og psykiatriske pasienter levde side om side. «Cornell was Cuckoo’s Nest and beyond» eller «a country-club insane asylum», ifølge ham selv. Det fantes også et isolat der, hvor pasientene kunne havne om de var utagerende, gjerne etter en injeksjon med thorazine. Cooper refererer til isolatet på albumet sitt gjennom betegnelsen «the quiet room»: «The quiet room knows more about me than my wife». På den mer positive siden, fantes det også en golfbane på stedet, noe Cooper satte stor pris på.

Apropos legemiddelet thorazine: Som det første medikamentet med spesifikk antipsykotisk virkning, lansert i 1950, ble thorazine, eller chlorpromazine (medikamentet gikk også under navnene largactil og megaphen), et alternativ til elektrosjokkterapi i behandlingen av schizofreni. Innføringen av chlorpromazine ses på som en av de største gjennombruddene i psykiatrien gjennom måten det bidro til å forbedre prognosene til psykiatriske pasienter over hele verden. Medikamentet var også starten på den såkalte deinstitusjonaliseringen, som førte til at pasienter i større grad ble reintegrert i samfunnet. Cooper selv gikk mest på den gode, gamle bredspektrete valiumen, i tillegg til terapi hos en psykiater – en terapi Cooper husker tilbake på som en øyeåpner for ham:

«How much do you drink on stage?»

«You mean Alice?»

«Yes, how much does Alice drink on stage?»

It suddenly dawned on me. «Alice never drinks on stage.»

[…]

«So,» Dr. Bacharach concluded, «there’s you, Dr. Frankenstein, and there’s Alice, the monster. You’re blaming the monster for your drinking. But Alice doesn’t even drink! Whose problem is this? The monster’s or yours?»

Ansiktet på albumcoveret representerer inngangsdøra til avdelingen.

Ansiktet på albumcoveret representerer inngangsdøra til behandlingssenteret.

Mens Alice Cooper gjennomgikk behandling på Cornell Medical Center, tok han kontakt med Elton Johns tidligere kollega, sangtekstforfatteren Bernie Taupin. Cooper hadde lenge hatt lyst til å samarbeide med Taupin, og da Cooper ble utskrevet etter en vellykket behandling og var rusfri (enn så lenge), startet de arbeidet med det som skulle bli albumet From the Inside. Albumet fikk rimelig hard medfart av kritikerne, blant annet av Tom Carson i Rolling Stone i en anmeldelse fra 1979. Carson gir sin anerkjennelse til prosjektet, å lage et konseptalbum fra et opphold i et sanatorium, men mener den kompromissløse shock-rockeren Alice Cooper er død. I sin selvbiografi snakker Cooper om hvor vanskelig det var å følge opp Welcome to My Nightmare, som var hans debut som soloartist. Han var oppmerksom på at han irriterte rockerne blant fansen sin ved å skrive ballader, men han oppnådde samtidig stor suksess med dette, særlig hos den kvinnelige fansen, som han også satte høyt. Uansett, og med henvisning til alkoholproblemene som økte i omfang: «Little did I know that I would have much bigger problems than upsetting my rock fans».

Videre sier Carson i sin anmeldelse at selv om sangtekstene er nærmest briljante, og plata generelt er full av gode ideer, låter det overspent og tvunget. Cooper prøver for hardt og gir ikke inntrykk av at han har det gøy i det hele tatt. Innvendingene dreier seg også om at Cooper ikke har funnet den rette uttrykksformen for prosjektet. Er han ute etter en realistisk framstilling av temaet og karakterene i sangene, eller ønsker han å lage en slags dramatisk og parodisk musikal? Carson mener at musikken låter for glatt og at Cooper har mistet sin demoniske touch som vokalist. «Cooper’s still pushing anarchy, but now he wants to do it politely. And who ever listens to a polite anarchist?».

Bildet i innercoveret på albumet representerer pasientene.

Selv er jeg enig i at det er et stort sprang fra Welcome To My Nightmare til From the Inside. Det er ikke lenger shock-rock eller noen gi-faen-mentalitet på denne plata. Hvis det var dette man forventet, ble man nok skuffa. Jeg opplever derimot kontrasten mellom det seriøse innholdet i tekstene og den musikalinspirerte tonesettingen som ytterst effektfull, på en urovekkende måte. Det er kanskje mer arrangert, gjennomtenkt og modent enn det Cooper har gjort tidligere, men så er det til gjengjeld et helt spesielt prosjekt, som tilsynelatende krever et annet uttrykk. Likevel ikledde han seg tvangstrøye på konsertene og kuttet håndleddene med knuste ølflasker så blodet sprutet (ølflaskene var forøvrig laget av sukker, og blodet var kunstig).

Gjennom tekstene uttrykker Cooper og Taupin en tydelig empatisk holdning overfor personene de tegner portretter av, samt en innsiktsfull holdning til psykiatrien generelt. De er mer opptatt av menneskene og skjebnene enn diagnosene. Et eksempel er låta «Inmates (We’re All Crazy)»:

And don’t think we’re trying to be bad
All the innocent crime seemed alright at the time
Not necessarily mad not necessarily mad
We watch every day for the bus
And the driver would say
«That’s where lunatics stay»
I wonder if he’s talking about us

I tillegg til å filosofere over galskap/normalitet, trekker tekstforfatterne inn temaet stigmatisering. Det er godt gjort i løpet av ett enkelt vers.

I «Millie And Billie» skriver han om det man kan kalle rasjonalisering som beskyttelsesmekanisme:

Oh Billie it’s fresh in my memory
The night that it had to be done
You with your pick axe and scissors
And you with your shovel and gun

And I liked your late husband Donald
But such torture his memory brings
All sliced up and sealed tight in baggies
Guess love makes you do funny things

 

I hit-balladen «How You Gonna See Me Now» byr Cooper på sine egne bekymringer knytta til utskrivelsen og hjemkomsten. Hvordan vil gjensynet med kona bli?

And just like the first time
We’re just strangers again
I might have grown out of style
In the place I’ve been
And just like the first time
I’ll be shakin’ inside
When I walk in the door
There’ll be no place to hide

Alice Cooper med slange. 1973, Los Angeles Forum (Copyright: James Fortune)

Litteratur:

Carson, T. (1979). Alice Cooper – On the Inside. Rolling Stone: http://www.rollingstone.com/music/albumreviews/from-the-inside-19790208

Cooper, A. (2007). Alice Cooper, Golf Monster. Crown/Random House

Advertisements