Kritisk blikk

tph_2015_04

I det nye nummeret av Tidsskrift for psykisk helsearbeid har jeg skrevet om dramaturgiens betydning i pasientarbeidet under tittelen «Den indre dramaturg» i spalten «Kritisk blikk». Fra lederen: «Harald Sommerin Simonnæs tar for seg pasienters historier, og har et kritisk blikk på hvordan terapeuter er tro til andres historier når den skal gjenfortelles i journaler.» Nummeret tar særlig for seg brukerperspektivet og «har egne og andres historie som en rød tråd. Flere av artiklene ser på den historiske utviklingen på psykisk helsefeltet. Disse artiklene blir utfylt med viktige historier fra det levde liv.» (Fra lederen)

Tidsskriftet kan kjøpes på nett hos idunn.no.

Her er artikkelen i sin helhet (akseptert versjon):

 

DEN INDRE DRAMATURG

Hvordan forholder vi oss til dramaturgi i møtet med pasienten, og i hvilken retning styrer den oss og behandlingen av pasienten? Hvis det er slik at vi ubevisst styres av vår egen indre dramaturg, som automatisk vil hente elementer fra klassisk historiefortelling i den kulturen vi er et produkt av, hva har det å si for hvordan vi utvikler fortellinger i arbeidet med pasientene våre? Gjennom pasientkontakten i hverdagen er vi støttespillere i situasjoner og samtaler som blir til små og store fortellinger. Fortellingene vi arbeider med, enten det er i samtale med pasientene eller via skriftlig og muntlig videreformidling innad i systemet, har alle en form for dramaturgi, en måte fortellingene blir fortalt på. Jeg tror det kan være viktig og interessant å øke bevissthetsgraden rundt nettopp dette – hva formen gjør med innholdet.

Vi er opptatt av sammenhenger. Vi vil gjerne at ting skal henge sammen. Det gir oss en følelse av trygghet, tilhørighet og mening. Å skape sammenheng kan ses på som en viktig beskyttende egenskap i en eksistens med mange usikre faktorer. Opplevelsen av sammenhenger i livet er på mange måter av eksistensiell betydning. Denne opplevelsen kan være mangelfull hos personer med psykiske lidelser. Det er her vi som helsepersonell kommer inn i bildet og skal forsøke å hjelpe pasientene med å finne tilbake til, eller fram til, hvordan tingene henger sammen. Sammen skal vi skape små og store fortellinger. Og det er her dramaturgien har en viktig funksjon – måten vi forteller historiene på. I Samtalen, skjønnet og evidensen (2005) tenker sykepleieteoretiker Kari Martinsen med Løgstrup og Riceour når hun snakker om hvordan fortellingen er et eksistensielt prosjekt og hvordan vi kan gå forvandlet ut av dette rommet gjennom nytolkning av sammenhengene vi lever i, men også splittelsene vi står i. Som helsepersonell deltar vi i denne prosessen i møtet med pasienter. Det jeg er opptatt av i dette innlegget er å problematisere den dramaturgiske formen som en strukturell styrende faktor i utviklingen av fortellingene.

Dramaturgi og dramaturgiske modeller er et omfattende felt. Min framstilling her blir derfor både svært forenklet og selektiv. Målet er å få fram noen eksempler på hvilke dramaturgiske retninger vår kultur og dermed hverdag hovedsakelig er preget av, og som vi mer eller mindre bevisst tar i bruk. Det skilles hovedsakelig mellom lineær og episk dramaturgi. Den lineære er den klassiske dramaturgien og har sine røtter tilbake til antikkens drama – komedien og tragedien. Den episke regnes som en moderne dramaturgi og ble perfeksjonert av dramatikeren og poeten Bertold Brecht. Den lineære dramaturgien består av en påfølgende rekke av sekvenser, organisert tidsmessig, med en definert begynnelse, midt og slutt, tilnærmet slik Aristoteles beskrev den. I den episke dramaturgien er sammenhengen mellom de enkelte delene gjerne oppstykket og preget av brudd. Det kan forekomme sprang i handlingen og ulike metaperspektiv (Evans, 2006). Som et eksempel på en nyere dramaturgisk modell representerer den såkalte spiralmodellen en kontrast til den lineære fortellermåten ved først og fremst å være opptatt av å beskrive tilstander. Tilstandene som undersøkes er gjerne psykologiske forhold, sansninger eller stemninger. Med en tilstandsdramaturgi er man mer opptatt av å følge en bevissthetsstrøm enn å se på årsakssammenhenger (Engelstad, 2004).

I den sosiale og terapeutiske kontakten med pasientene, opplever jeg i stor grad at vi som miljøterapeuter jobber tett på pasientenes ulike tilstander. Når symptomtrykket øker hos pasienten, forsøker vi så godt vi kan å støtte pasienten til å stå i denne tilstanden og lose pasienten gjennom den. Vi tar altså tak i strømmen av følelser og tanker hos pasienten som nettopp kan sies å bevege seg i spiral ut fra en assosiasjon, et minne eller en hendelse. Når det er sagt, så er jeg altså ikke så sikker på hvor godt denne tankegangen gjenspeiles i dokumentasjonen, og hvordan vi tenker og snakker om pasientene våre. Kanskje vi i større grad kunne la disse episodene stå for seg selv, i stedet for å sy dem sammen lineært? Da unngår vi å dikte opp sammenhenger på pasientens vegne og tvinge historien mot et ønsket mål. Vi vil også unngå å feilaktig hevde oss selv gjennom teksten. Dette er elementer som berører etikken, hva som er faglig forsvarlig psykisk helsearbeid: Vi skal få fram pasientens stemme, pasientens prosjekt, og vi skal ivareta pasientens integritet. Det er ingen selvfølge at vi som helsepersonell har kunnskap om dramaturgi. Når vi likevel ser hvor stor betydning den dramaturgiske strukturen kan ha for måten pasientens historie fortelles på, synes jeg det er naturlig å ønske at dette området får større oppmerksomhet.

Når historien om oss selv skapes, følger den en viss dramaturgi. Vi ser tilbake og framover og bygger uavbrutt videre på den løpende fortellingen om oss selv og andre. Dramaturgien er rammeverket for denne fortellingen, den styrer fortellingen i en bestemt retning på en bestemt måte. Av ulike grunner vil vi velge å utelate eller tone ned enkelte opplevelser eller faser i livet i prosessen med å utvikle historien om oss selv, enten det er snakk om små opplevelser i hverdagen eller traumatiske hendelser. Noen ganger er vårt behov for beskyttelse så sterkt at det kan ta overhånd og føre til at fortellingen om oss selv avviker så mye fra sannheten at uhåndterlige symptomer kan komme til uttrykk. I fortellingen om vårt eget og andres liv har vi alle ulike forventninger til en viss type dramaturgi med en viss grad av framdrift. Vi er uten tvil i større grad påvirket av den lineære dramaturgien enn for eksempel tilstandsdramaturgien. Derfor opplever jeg det som viktig med økt vektlegging av dramaturgi i pasientarbeidet, da formen strukturerer innholdet. Hvis vi overstyrer fortellingen om pasienten, risikerer vi å gjøre pasienten fremmed for sin egen situasjon og opplevelse av den, noe som igjen kan føre til at vi gjør behandlingen i større grad til vårt eget prosjekt enn til pasientens.

I hvilken grad er vi så i stand til å stritte imot vår egen indre dramaturg og la pasientens egen framstilling få fritt spillerom? Dette kan være en særdeles krevende oppgave for helsepersonellet, fordi vi må tåle å forholde oss til logiske brister, tilsynelatende absurditeter, antiklimaks og perioder uten noen synlig form for framdrift. Vi kan mene noe om hvordan vi bør handle og hvordan pasienten bør handle. Men vi bør samtidig tåle å stå i det uvisse, i kaoset. Like viktig som ideen om at menneskets problemer og følelser er universelle, er påminnelsen om at hver historie og opplevelse er unik. Og det er nettopp dette unike vi skal innrette oss etter i møte med pasienten. Vi skal stimulere til at dette unike skal komme til syne og utspille seg, uten å styre det i den ene eller annen retning. Det handler om å forholde seg til det materialet man sitter med, og ikke det materialet man føler mangler og dermed kanskje etterlyser. Det som pasienten skal strekke seg mot, gjenfinne eller erstatte, er det pasienten som skal formulere, ikke vi. Og hvis vi blir utålmodige fordi vi opplever at skrittene vi tar sammen med pasienten blir for små over for lang tid, må vi kanskje heller senke ambisjonene.

I dokumentasjonsarbeidet kan det være vanskelig å få øye på hvordan vi påvirkes av vår indre dramaturg, som kanskje vil få oss til ubevisst å søke en litterær form og en lineær dramaturgi med en begynnelse, en midt og en slutt. Med innføringen av DIPS fulgte en tanke om en forenkling av dokumentasjonsarbeidet, med hovedvekt på behandlingsplanen. Likevel har jeg fått inntrykk av at mange av oss fortsatt skriver i fritekst og iblant har mye på hjertet når vi skriver rapport. Hvis pasienten for eksempel opplevde et angstanfall i løpet av vakta, vil vi naturlig nok søke å støtte pasienten i en utvikling mot stabilisering. Men hvis vi ikke lykkes i dette – hvis pasientens dag har forløpt seg usammenhengende og med mange motstridende følelser og tanker, i hvilken grad klarer vi å la rapporten vår bære preg av nettopp dette?

Vil vi likevel ønske at pasienten «framstår mindre urolig» eller «gir uttrykk for at symptomtrykket har dempet seg noe»? Det kan være utfordrende og ubehagelig å gå av vakt og etterlate seg uavklarte forhold. Likevel, hvis det er viktig for oss å stå i de vonde følelsene sammen med pasienten, stå sammen i ubehaget, i det uvisse – så bør vi strebe etter å gjenspeile dette i dokumentasjonen og våre muntlige overleveringer. Her er jeg altså opptatt av at vi i større grad bør etterstrebe en anti-lineær dramaturgi og i stedet beskrive tilstandene hver for seg, slik jeg har vært inne på. En mulighet er å skrive rapporten sammen med pasienten. På den måten vil man bedre kunne sikre ivaretakelse av pasientens opplevelse av gitt sykepleie og egen tilstand. Dramaturgisk vil også dette være en fordel, hvis vi lar pasienten med egne ord lage sin egen fortelling med sin egen struktur. Så vidt jeg vet er det ingen av mine kolleger som praktiserer dette. En av dem jeg spurte, sa hun hadde skrevet rapporter på denne måten i et tidligere arbeidsforhold. På spørsmål om hvorfor hun ikke gjorde det lenger, sa hun at hun ikke helt visste hvorfor, men at det kunne ha noe med forskjellige arbeidskulturer å gjøre. Hun var fortsatt bestemt på at det var en god idé.

Jeg tror at selv om det er viktig at ledelsen må ha en styrende hånd på hvilke prosedyrer vi ansatte skal følge, står hver enkelt av oss fritt til å eksperimentere på dette området – alt innen forsvarlighetens grenser. Vår faginteresse har alltid et potensial for å smitte positivt over på andre. Dramaturgiske og litterære elementer kan tilsløre pasientsituasjonen. Ved å ha et bevisst forhold til hvilke faktorer som påvirker innholdet i både pasientmøter og i vår formidling av disse, står vi bedre rustet til å unngå overstyring av pasientens fortelling.

 

 

Referanser:

Engelstad, A. (2004). Poetikk og politikk. Åbo akademis förlag.

Evans, M. (2006). Innføring i dramaturgi. Cappelen akademisk forlag, Oslo.

Martinsen, K. (2005). Samtalen, skjønnet og evidensen. Akribe forlag, Oslo.

 


Hjelp til selvhjelp

Man kan mene mye om selvhjelpslitteraturen. Det første jeg kjenner på er en sterk skepsis, fordi jeg tenker at den er upersonlig og faglig spekulativ. Jeg tenker også at den er farlig fordi den kan utnytte svake punkter i oss og gi et falskt inntrykk av at vi i all hemmelighet kan hjelpe oss selv. At den bygger på en tankegang om å fremme psykisk helse i en setting der dialogen er fraværende, gjør den ikke mindre skummel, eller ubrukelig, etter min mening. Hvis det ikke virker, hvis man i møtet med denne litteraturen opplever å få det verre, kan man bli sittende igjen med en følelse av håpløshet og mislykkethet som kan føre til at man isolerer seg ytterligere.

 

Samtidig tenker jeg at det er noe positivt i det at folk har et ønske om å rette på ting i livet sitt og søker motivasjon til dette. Da er det bedre å søke til selvhjelpslitteraturen enn å ikke søke utenfor seg selv i det hele tatt. Eller er det det? Kanadiske forskere har studert effekten av selvhjelps-mantraer. Resultatet, som ble presentert i tidsskriftet Psychological Science, viste at de som allerede var fornøyd med seg selv hadde god effekt av mantraene og følte seg enda mer fortreffelige enn tidligere. Men de som slet med selvbildet, fikk det bare enda verre (Wood, Perunovic & Lee, 2009).

Ifølge psykologen Svend Brinkmann bidrar selvhjelpslitteraturen til å tilsløre strukturelle problemer i samfunnet som bare kan løses kollektivt. I et intervju i Aftenposten i januar i år sier han at vi blir henvist til å hjelpe oss selv, i den tro at vi selv er skyld i problemene. I stedet mener han det bør jobbes for å endre på strukturelle forhold som representerer stressorer i samfunnet (Brinkmann, 2015). I en artikkel i Tidsskrift for Norsk Psykologforening skriver Kristian Bjørkdahl (2014) at sjangeren er så godt som kjemisk renset for politiske og sosiale perspektiv. Brinkmann skapte forøvrig mediestorm i Danmark i fjor høst da han utga boka «Stå imot – si nei til selvutviklingen» der han parodierer selvhjelpslitteraturen.

 

Når det er sagt, på samme måte som fastlegene bør ha kunnskap om alternativ medisin og ta på alvor pasientenes utstrakte bruk og interesse for den, bør leger og helsepersonell også vite noe om selvhjelpslitteraturen, for å kunne møte pasientene på deres hjemmebane. En norsk undersøkelse om sykehusansattes holdninger til bruk av alternativ medisin blant pasienter, viste at sykepleierne var langt mer positive til dette enn legene (71 % mot 16 %). Likevel ble det konkludert med at fremveksten av kvinnelige leger og flere sykepleiere i ledende stillinger sannsynligvis vil føre til at alternativ medisin vil styrke sin stilling i framtida (Risberg & Kolstad, 2003). Med økt fokus på brukerperspektivet vil det fra et helsearbeiderperspektiv være naturlig å ta på alvor alle faktorer som er betydningsfulle for brukeren, om det så er alternativ medisin, selvhjelpslitteratur eller noe helt annet.

 

 

Litteratur:

 

Bjørkdahl, K. (2014). Selvhjelpslitteratur som tabu. Tidsskrift for Norsk Psykologforening. Vol. 51, nummer 8, 2014, s. 633–636. Hentet fra: http://www.psykologtidsskriftet.no/?seks_id=426749&a=4

 

Brinkmann, S. (2015) Intervju i Aftenposten, 29.01.2015: http://www.aftenposten.no/kultur/Boken-Sta-imot-er-befriende-hjernevask-7880600.html

 

Risberg, T. & Kolstad, A. (2003). Alternativ medisin – holdninger og bruk blant sykehusansatte leger, sykepleiere og kontorpersonell i Nord-Norge. Tidsskrift for Den norske legeforening. Nr. 5 – 6. mars 2003; 123:604–6.

 

Wood, J. V., Perunovic, W. Q. E. & Lee, J. W. (2009). Positive self-statements: Powers for some, Peril for others. Psychological Science. Volume 20–Number 7, 860–866.


Kampsonen

Etter åpningsforelesninga til filosofiprofessor Arne Johan Vetlsesen (på videreutdanninga i psykisk helsearbeid) som jeg skrev om i innlegget Ingen gode steder å gå med skammen, kom jeg til å tenke på den franske forfatteren Michel Houellebecq og hans beskrivelser av liberalismens og individualiseringens konsekvenser. På forfatteren og oversetteren Thomas Lundbo sin gjesteblogg om Houellebecq på Cappelens Damms nettsider, kan man lese om hvordan en lignende tematikk kommer til uttrykk i bøkene til Houellebecq. Lundbo har oversatt fire av de syv bøkene til Houellebecq som er utgitt i Norge. Bloggteksten hans er basert på et foredrag som ble holdt hos Cappelen Damm i 2012 med tittelen Michel Houellebecq – Norges viktigste forfatter.

De grunnleggende bestanddeler

Lundbo ser på De grunnleggende bestanddeler (1998), der vi følger utviklingen fra ungdomsopprøret på sekstitallet gjennom frigjøringsideologiene på syttitallet. Han skriver at «boka forteller historien om to halvbrødre som lider under den kjærlighetsløse, kalde alles-kamp-mot-alle-tilstanden i vår del av verden», en situasjonen «som forklares som et resultat av livsførselen til babyboomerne, som når de selv ble foreldre var mer interessert i å realisere seg selv og sin egen frihet enn å oppdra barn». Boka beskriver en direkte årsakssammenheng mellom foreldresviket og samfunnsutviklingen, ifølge Lundbo: «Det står rett ut at barn som ikke får nok kontakt med moren i oppveksten, får «alvorlige forstyrrelser i seksuell atferd», og et generelt problematisk forhold til mellommenneskelig samkvem. De oppdras ikke til nærhet, men til å oppfatte hverandre som konkurrenter, som fiender. Kjærligheten er kun en arena for «narsissistisk kappestrid».»

 

I Utvidelse av kampsonen (1994) utforsker Houellebecq konsekvensene av liberalismen på individnivå; og Lundbo peker på hvordan Houllebecq skisserer to mulige responser: «Tilbaketrekning og resignasjon, eller deltagelse i kampen. Hovedpersonen i boka resignerer og går psykisk til grunne av kjærlighetsløsheten, av savnet etter nærhet og av hele den tomheten han bærer på. Den som taper konkurransen på den seksuelle kamparenaen, som bare gir plass til noen få vinnere, opplever å få aggresjonen vendt innover og forvandlet til selvforakt og skam.» De to responsene som skisseres ovenfor, beskriver en psykisk helse der toleransevinduet er truet og konkurranseperspektivet vil føre til at man inntar en beredskapsposisjon. Når vi er innenfor toleransevinduet, er vi i en sone der vi lærer lettest, tenker best, er mest oppmerksomme og tåler oss selv på en brukbar måte. Når vi er utenfor toleransevinduet, er vi enten overaktivert eller underaktivert (Traumeklinikken Modum Bad i Oslo, 2014). Fraværet av gode indre arbeidsmodeller og reguleringsmekanismer er påfallende hos Houellebecqs karakterer, slik jeg ser det.

Fra Tilbake til nåtid. En manual for håndtering av traumereaksjoner (Modum Bad, 2014)

En lignende beskrivelse av liberalismenes konsekvenser finner vi i kapittelet «Det syke selvet, fortellingen og overgivelsen» i boka Det diagnostiserte livet (Brinkmann, 2015), der den danske psykologen Morten Nissen snakker om hvordan nyliberalismen «utvisker de statsformene som tidligere dannet våre sterkeste skjebnefellesskap». Verdibaserte fellesskap brytes sakte ned til fordel for den individuelle friheten til selv å definere hvilke verdier en vil leve etter. Samtidig som dette kan ses på som en frigjøringsprosess, som styrker vår autonomi, skaper det også grobunn for en narsissistisk personlighetstype (Nissen, 2015).

Houellebecq snakker om hvordan mødrene er opptatt av å realisere seg selv i stedet for å gi nærhet til barna sine. Ved å velge å legge vekt på mødrenes svik, i stedet for å problematisere fedrenes rolle, legger Houllebecq til grunn et tradisjonelt kjønnsrollesyn. Jeg oppfatter det likevel ikke slik at Houellebecq er antifeminist eller imot likestilling av den grunn, som han har blitt kritisert for fra mange hold. Dette er etter min mening et misforstått fokus som fører til at man som leser tyr til samme forenklede slutninger som karakterene i bøkene gjør. Han bruker heller disse holdningene til å belyse det motsatte: hvordan mannen som representerer den kommende generasjonen inntar offerrollen. Karakterene er sveket av mødrene sine og sitter igjen fastlåst i innholdsløse og kjærlighetsløse liv. Forholdene mellom mennene er fiendtlig og konkurransepreget. Med dette utgangspunktet opplever jeg at Houellebecq beskriver hvordan den mannlige offerrollen aktiverer typiske ikke-tradisjonelle maskuline behov, behov mannen ikke har den ringeste ide om hvordan han kan fylle. Situasjonen oppleves truende og plasserer mannen i en fight/flight-modus. Den hjelpeløse mannen ser ut til å mangle egenomsorg og gode mestringsstrategier og vippes dermed lett av pinnen når avhengighetsbehovet trigges.

 

Litteratur

 

Lundbo, T. (2012). Gjesteblogg om Michel Houellebexq av Thomas Lundbo (Cappelen Damm). Hentet fra: http://www.forlagsliv.no/blog/2012/01/12/gjesteblogg-om-michel-houellebecq-av-thomas-lundbo/

Nissen, M. (2015). «Det syke selvet, fortellingen og overgivelsen». I: Brinkmann, S. (red.) (2015). Det diagnostiserte livet. Bergen: Fagbokforlaget.

Traumepoliklinikken Modum Bad i Oslo (2014). Tilbake til nåtid. Oslo: Modum Bad


Mentalisering

Når jeg tenker på pasientsamtalerutinen nå, etter tre dager med kursing i mentaliseringsbasert terapi (introduksjonskurset) på Grand hotel, har jeg fått et tydeligere styringsfokus og generelt en bedre oversikt over formatet. Jeg ser jo at jeg har vektlagt mentalisering tidligere, men ikke på en slik måte at jeg har sett rekkevidden av det eller identifisert det som et verktøy jeg bruker bevisst.

Kurset gikk over tre dager og ledes av Finn Skårderud og Sigmund Karterud, som er initiativtakerne til Institutt for mentalisering. Karin Lossius, Bente Sommerfeldt og Nina Arefjord trekkes inn som gruppeledere i forbindelse med rollespillene. Det var inspirerende å starte dag to som pasient og bli forsøkt stimulert til å mentalisere, eller å koble følelser til tanker og sette hendelser inn i kontekst. Ja, for hva er egentlig mentalisering? Og går det an å presentere det kun ved hjelp av én setning? «Holding mind in mind» sier Peter Fonagy, administrerende direktør ved Anne Freud Centre i London, som har spilt en sentral rolle i utformingen av mentaliseringsteorien. Andre definisjoner er «evnen til å lese andre og seg selv». Hvis jeg skal forsøke å summere det opp for meg selv, en ukes tid etter kurset, blir det omtrent slik: Som mennesker kan vi bygges opp og brytes ned, og det skjer alltid i relasjoner til andre mennesker. For å forstå hva som skjer med oss, trenger vi innsikt i det som implisitt og eksplisitt kommer til uttrykk i det sosiale samspillet. Jo mer vi forstå hva som skjer med oss, jo bedre rustet blir vi til å regulere følelser og tåle påkjenninger.

 

Det intellektuelle rammeverket for begrepet mentalisering er omfattende og representert ved blant annet tilknytningsteori, utviklingspsykologi og nevropsykologiske studier. Fra dette grunnlaget utvikles det hele tiden metoder som egner seg til å fremme evnen til å mentalisere. Under rollespillene på kurset forsøkte man i rollen som pasient å spille ut de vanligste formene for mentaliseringssvikt: Overfortolkning, underfortolkning og konkretisme. Og som behandler forsøkte man å stimulere til mentalisering. Stikkordene jeg noterte meg var følgende: Identifisere hendelsen, validere, få fram pasientens opplevelse, sette ting inn i kontekst og skape en felles forståelse. Her var det nyttig for meg å ha toleransevinduet i bakhodet hele tida – at mentaliseringsevnen er tilgjengelig innenfor toleransevinduet, og at ved over- eller underaktivering, må pasienten bringes inn i toleransevinduet igjen. Det var interessant å høre Karterud fortelle om hvordan de ved hjelp av filmopptak jevnlig skårer terapeutenes mentaliseringsfokus i etterkant av timene. Dette bidrar til å skape en åpenhet innad i fagmiljøet og til å videreutvikle og forbedre teknikker og metoder.

 

Mentalisering har vist seg å ha særlig god effekt i behandlingen av blant annet borderline-pasienter, eller personer med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, gjennom oppmykning av svart/hvitt-tenkning og generaliseringstendenser, og affektregulering. Terapiformen brukes også i traumebehandling. På kurset snakket Skårderud om hvordan traumatiserte barn skrur av mentaliseringsevnen fordi hendelsene blir for vanskelig å forholde seg til. Evnen til å mentalisere vil dermed ikke utvikle seg. Skårderud peker på følgende paradoks: Mentalisering er den beste beskyttelsen mot traumer, men traumepasienter mangler ofte denne evnen. En god relasjon med tillitt og åpenhet er det beste angstregulerende verktøy.

 

Videre sier Skårderud: Når vi mentaliserer, klarer vi å holde en viss avstand til egne følelser i stedet for å bli overveldet av dem. Dette øker sjansen for å kunne integrere og bearbeide ubehagelige opplevelser. Han sier at det kan ofte være bedre å være i nærheten av de konkrete traumene i stedet for å gå direkte inn i dem, fordi man da befinner seg i en modus der det er lettere å mentalisere. Går man direkte løs på de traumatiske hendelsene, risikerer man rask mentaliseringssvikt. For meg var dette en øyeåpner, og det har bidratt til et fokusskifte i pasientsamtalen. I stedet for å vente på at pasienten konkret skal identifisere de traumatiske hendelsene, vil jeg bevisst bruke tida til å skape et godt arbeidsklima i utkanten eller rett i nærheten av dem.

 

Skårderud nevnte Descartes introspektive prosjekt, der vi går inn i oss selv på egen hånd. Skårderud ser på dette som en blindvei, i hvertfall i en terapeutisk kontekst, og framholder det han kaller to-personers psykologi til fordel for en-persons psykologi. Man finner seg selv gjennom andre. Jeg smetter inn en liten digresjon her mot slutten: Av dette kan man jo utlede at alle forsøk på å være sin egen terapeut gjennom en eller annen form for selvransakelse, ikke er fruktbar. Man kan godt drive introspektiv, en-persons psykologi i fri utfoldelse; men som for eksempel i forfattergjerningen (som jeg kjenner til selv med bakgrunn som lyriker) oppstår den dynamiske prosessen først i møtet mellom forfatteren/teksten og leseren, altså gjennom en annen. Skårderud påpeker forøvrig at det er først og fremst i skjønnlitteraturen at man finner mentaliseringsstimulerende tekster, ikke i for eksempel krim, sier han med et smil på siste kursdag.

Jeg har skrevet noe mer om hva denne dynamikken kan representere i innlegget om Wilfred Bion og hans container-modell.

 

 

Kilder:

 

Annafreud.org

Introduksjonskurs til mentaliseringsbasert terapi (Grand Hotel, januar 2015)

Mellanrummet.net (Tidsskrift om barn- och ungdomspsykoterapi)

Mentalisering.no

Rydén, G. & Wallroth, P. (2010). Mentalisering – å leke med virkeligheten. Pax forlag

Skårderud, F. & Sommerfeldt, B. (2008). Mentalisering – et nytt teoretisk og terapeutisk begrep. Tidsskrift for Den norske legeforening. Hentet fra: http://tidsskriftet.no/article/1685473/

 

 


Wilfred Bion

Wilfred_Bion

Wilfred Bion (1897–1979)

Wilfred Bion var en innflytelsesrik britisk psykoanalytiker. Verkene hans, som inneholder ideer knyttet til gruppeterapi, psykotiske prosesser, hukommelse og begjær, mystikk og sannhet; regnes ofte for å være vanskelig tilgjengelig på grunn av hans gåtefulle skrivestil. Enkelte har satt dette i sammenheng med hans kontakt med Samuel Beckett, som gikk i terapi hos Bion i en periode på rundt to år, tidlig i begges karriere, fram til Beckett begynte arbeidet med romanen Murphy, som ble utgitt i 1938. Det sies at selv om Beckett hadde en fiendtlig innstilling til psykoanalyse, hadde han respekt for Bion. Og det er altså ikke usannsynlig at Bion lot seg influere av Beckett, selv om det ikke finnes noen konkrete holdepunkter for dette.

beckett cni.jpg.axd

Samuel Beckett (1906–1989)

Jeg vil her gi et kort beskrivelse av Bions «container-modell», som jeg snublet over i forbindelse med psykiatripraksis. Jeg opplever dette som en inspirerende modell, særlig gjennom måten den gir uttrykk for en ydmyk holdning og en dyp omsorgstanke. Det er relasjonsbygging av ypperste klasse.

Målet med denne modellen er å oppnå at pasienten føler seg tålt, og at det vonde i pasienten oppleves mindre vondt for ham. For å nå dette målet, må behandleren gå gjennom en prosess hvor han tar pasientens smerte, det pasienten opplever som vanskelig i livet, innover seg. Behandleren må kjenne på dette ubehaget, og sin menneskelige reaksjon på ubehaget, som pasientens lidelse skaper i ham. Deretter bruker behandleren, gjennom en refleksjonsprosess, sin erfaring og kompetanse til å mildne dette ubehaget hos seg selv. Dette kan gjøre behandleren i stand til å stå i relasjonen til pasienten, selv når det oppstår vanskelige situasjoner. Og det er på denne måten pasienten kan føle seg tålt, noe som igjen vil føre til at noe av det vonde og ubehagelige vil mildnes også hos ham.

Med bakgrunn som lyriker, ser jeg flere likhetstrekk med prosessen denne modellen innebærer og den dikteriske gjerning, gjennom måten dikteren, representert ved diktet, står i en relasjon til leseren, eller til noe utenfor seg selv. I det store perspektivet er det ikke nødvendigvis avgjørende at det er en person som står i denne relasjonen, men at denne typen materiale, skapt med noenlunde samme motivasjon, er tilgjengelig for oss – at det finnes der ute, som motvekt til det som splitter oss og gjør oss fremmede for hverandre. Diktet representerer på denne måten kanskje en indirekte eller sekundær relasjon. Litteraturen, musikken, filmen og billedkunsten, osv., gir sin tolkning av et stoff, som er menneskelig, som åpner for en overføring i møtet med mottakeren, en mulighet for å skape en forbindelse, et møte. Jo sterkere gjenkjennelsesfaktorene er, desto sterkere oppleves møtet. Mottakeren vil kunne oppleve at dette stoffet «container» en holdning som er meningsfull for vedkommende. Dette gjør at vi ikke føler oss så alene med våre tanker og følelser lenger. Det finnes et fellesskap på dette nivået også.

Bion kalte forøvrig det vonde som overføres fra pasient til behandler, noe giftig, og behandlerens refleksjonsprosess kalte han avgiftning. Det sier noe om det kraftfulle i prosessene som foregår.

Les resten av dette innlegget »