Selv-tvil, prosedyrelæring og dramaturgisensitivitet

Notater fra Tryggere traumeterapeuter – Dag 4 + 5

Sommerskole, 5-dagers kurs, RVTS Øst.

Kursledere: Trine Anstorp og Hilde Pentzen.

Eksterne forelesere dag 4 + 5: Karin Holt, Marie Haavik, Ingunn Holbæk

Temaer: Traumatiserte med krysskulturelle og migrasjonsrelaterte erfaringer, arbeid med voldsutsatte, traumebearbeiding

 

TRAUMATISERTE MED KRYSSKULTURELLE OG MIGRASJONSRELATERTE ERFARINGER

Forekomst: Erfaring med potensielt traumatiserende erfaringer i asylmottak
NKVTS – rapport: ”Psykisk helse i mottak” (Jacobsen & Sveaass, 2007) (nkvts.no)
  • 68 % opplevd militære kampsituasjoner
  • 37 % i fengsel
  • 65 % erfart tortur, 57 % selv utsatt
  • 34 % erfart voldtekt, 22 % selv utsatt
  • 77 % vært nær ved å bli drept
#
Anbefaling: Banaz: A Love Story. A film by Deeyah Khan (Fuuse Films)
«Deeyah Khan is a critically acclaimed music producer and Emmy and Peabody award-winning documentary film director. Her work highlights human rights, women’s voices and freedom of expression. Her skill as a multidisciplinary artist led her to music and film as the language for her social activism. Born in Norway to immigrant parents of Pashtun and Punjabi ancestry, the experience of living between different cultures, both the beauty and the challenges, dominates her artistic vision.
533-deeyah_banaz-a-love-story-poster_latest
Her 2012 multi-award winning documentary Banaz: A Love Story chronicles the life and death of Banaz Mahmod, a young British Kurdish woman killed in 2006 in London. This murder was a so-called honour killing by her family.»

#

Utfordringen med å jobbe med flyktninger/personer med annen etnisk tilhørighet når behandling vil kunne føre til at pasienter opplever å måtte ta avstand fra eget miljø og dermed frykter å falle mellom to stoler: falle utenfor både integreringen i det nye samfunnet og tilhørigheten til sitt eget miljø, og dermed bli fullstendig marginalisert.

#

Funn i Scott Millers forskning viser at de «beste terapeutene», de som oftest lykkes med å behandle pasienter, har en egen form for selv-tvil, ikke bare profesjonelt, men også i sitt privatliv, som handler om at man er nysgjerrig på seg selv og sin egen utvikling knyttet til sin gjerning.
Profesjonell «selv-tvil» forbundet med bedre allianse og større terapeutisk endring (Nissen Lie, 2014).

ARBEID MED VOLDSUTSATTE

I samtaler er det viktig å utforske hva vold er, hva man mener med vold? Hva er det jeg og pasienten tenker på når vi snakker om vold? Nyttig å gå gjennom de ulike voldsformene med pasienten og eventuelt stoppe opp og snakke om de formene pasienten kjenner seg igjen i. For å lykkes med å hente ut opplysninger av pasienten, kan det være gunstig å stille konkrete spørsmål og gi mange alternativer til måter pasienten kan ha opplevd den aktuelle voldsformen.

  • Fysisk vold
  • Psykisk vold
  • Materiell vold
  • Seksuell vold
  • Latent vold
  • Økonomisk vold

#

Det kan være fruktbart å spørre voldsutsatte om hva de prøver å få til ved å bli værende i den truende relasjonen, for å få en annen vinkling på situasjonen og få fram håp, ønsker, muligheter.

 

TRAUMEBEARBEIDING

Å fortelle helt avkoblet om et traumeminne, er ikke gunstig. Da må terapeuten hjelpe pasienten å få tak i det vedkommende forteller. Som regel vekke pasienten opp fra underaktivering gjennom stabiliseringsøvelser. Videre peke på sammenheng mellom det pasienten forteller og samtidig føler i kroppen. Hjelpe pasienten til å få kunnskap om hvordan dette henger sammen og få gode erfaringer med at symptomene går over uten at man går i stykker. «Symptomene forteller historien – vi må lære oss å arbeide mer direkte med symptomene – ikke vente på at hele fortellingen skal bli formidlet verbalt.»

#

«Det er nødvendig at terapeuten hjelper/lærer klienten til å komme i gang med nye handlinger, mer enn å sitte og snakke om hvor vanskelig klienten har hatt det / har det nå.» Nye handlinger kan defineres som egenomsorgsoppgaver, men også som prosedyrelæring.

«Feltet har beveget seg fra fokus på å måtte huske detaljer i de traumatiske minnene, til mer å endre prosedyrelæring». Vi må hjelpe pasienten til endre en prosedyre (pasientens tendens), ved å stoppe opp ved f.eks. en fluktrespons, og skape nye muligheter for pasientens i denne situasjonen.

 

Aha, så det er altså prosedyrelæring jeg driver med! Jeg er en prosedyrelærer!

#

Rammer for bearbeiding:

«Planlegg litt lengre tid for avtalen – og sett av 1/3 av tiden til oppsummering og avslutning.»

Richard Kluft’s «Rule of thirds»:

  • Forberedelser
  • Minnearbeid
  • Kognitivt arbeid, fokus på her og nå, og lukke igjen.

Altså bruke mye tid på å skape et godt terapeutisk klima.

#

Som terapeut gir vi også regi til pasienten i forhold til hvordan vi ønsker pasientens fortelling fortalt og hvordan minnet skal eksponeres. For eksempel er det ønskelig at pasienten snakker i nåtid, for å gjøre historien mest mulig levende. Vi kan avbryte pasienten enkelte steder, fordi vi mener det er nyttig av terapeutiske årsaker. Vi kan også be pasienten skifte fortellerperspektiv, av samme grunn, som for eksempel å gå inn i historien som den personen pasienten er i dag og ikke når det skjedde. Her tenker jeg det er viktig at terapeuten er bevisst bruken av disse regigrepene, fordi de vil påvirke dramaturgien i pasientens fortelling og dermed også påvirke hvordan pasienten organiserer sin historie og finner sammenhenger i livet. Vi bør ha en form for dramaturgisensitivitet i møtet med pasienter, for å bruke et uttrykk jeg fant på nå. Dette er stoff jeg har snakket om i mitt innlegg i Tidsskrift for psykisk helsearbeid: Den indre dramaturg.

 


Hjelp til selvhjelp

Man kan mene mye om selvhjelpslitteraturen. Det første jeg kjenner på er en sterk skepsis, fordi jeg tenker at den er upersonlig og faglig spekulativ. Jeg tenker også at den er farlig fordi den kan utnytte svake punkter i oss og gi et falskt inntrykk av at vi i all hemmelighet kan hjelpe oss selv. At den bygger på en tankegang om å fremme psykisk helse i en setting der dialogen er fraværende, gjør den ikke mindre skummel, eller ubrukelig, etter min mening. Hvis det ikke virker, hvis man i møtet med denne litteraturen opplever å få det verre, kan man bli sittende igjen med en følelse av håpløshet og mislykkethet som kan føre til at man isolerer seg ytterligere.

 

Samtidig tenker jeg at det er noe positivt i det at folk har et ønske om å rette på ting i livet sitt og søker motivasjon til dette. Da er det bedre å søke til selvhjelpslitteraturen enn å ikke søke utenfor seg selv i det hele tatt. Eller er det det? Kanadiske forskere har studert effekten av selvhjelps-mantraer. Resultatet, som ble presentert i tidsskriftet Psychological Science, viste at de som allerede var fornøyd med seg selv hadde god effekt av mantraene og følte seg enda mer fortreffelige enn tidligere. Men de som slet med selvbildet, fikk det bare enda verre (Wood, Perunovic & Lee, 2009).

Ifølge psykologen Svend Brinkmann bidrar selvhjelpslitteraturen til å tilsløre strukturelle problemer i samfunnet som bare kan løses kollektivt. I et intervju i Aftenposten i januar i år sier han at vi blir henvist til å hjelpe oss selv, i den tro at vi selv er skyld i problemene. I stedet mener han det bør jobbes for å endre på strukturelle forhold som representerer stressorer i samfunnet (Brinkmann, 2015). I en artikkel i Tidsskrift for Norsk Psykologforening skriver Kristian Bjørkdahl (2014) at sjangeren er så godt som kjemisk renset for politiske og sosiale perspektiv. Brinkmann skapte forøvrig mediestorm i Danmark i fjor høst da han utga boka «Stå imot – si nei til selvutviklingen» der han parodierer selvhjelpslitteraturen.

 

Når det er sagt, på samme måte som fastlegene bør ha kunnskap om alternativ medisin og ta på alvor pasientenes utstrakte bruk og interesse for den, bør leger og helsepersonell også vite noe om selvhjelpslitteraturen, for å kunne møte pasientene på deres hjemmebane. En norsk undersøkelse om sykehusansattes holdninger til bruk av alternativ medisin blant pasienter, viste at sykepleierne var langt mer positive til dette enn legene (71 % mot 16 %). Likevel ble det konkludert med at fremveksten av kvinnelige leger og flere sykepleiere i ledende stillinger sannsynligvis vil føre til at alternativ medisin vil styrke sin stilling i framtida (Risberg & Kolstad, 2003). Med økt fokus på brukerperspektivet vil det fra et helsearbeiderperspektiv være naturlig å ta på alvor alle faktorer som er betydningsfulle for brukeren, om det så er alternativ medisin, selvhjelpslitteratur eller noe helt annet.

 

 

Litteratur:

 

Bjørkdahl, K. (2014). Selvhjelpslitteratur som tabu. Tidsskrift for Norsk Psykologforening. Vol. 51, nummer 8, 2014, s. 633–636. Hentet fra: http://www.psykologtidsskriftet.no/?seks_id=426749&a=4

 

Brinkmann, S. (2015) Intervju i Aftenposten, 29.01.2015: http://www.aftenposten.no/kultur/Boken-Sta-imot-er-befriende-hjernevask-7880600.html

 

Risberg, T. & Kolstad, A. (2003). Alternativ medisin – holdninger og bruk blant sykehusansatte leger, sykepleiere og kontorpersonell i Nord-Norge. Tidsskrift for Den norske legeforening. Nr. 5 – 6. mars 2003; 123:604–6.

 

Wood, J. V., Perunovic, W. Q. E. & Lee, J. W. (2009). Positive self-statements: Powers for some, Peril for others. Psychological Science. Volume 20–Number 7, 860–866.


Kampsonen

Etter åpningsforelesninga til filosofiprofessor Arne Johan Vetlsesen (på videreutdanninga i psykisk helsearbeid) som jeg skrev om i innlegget Ingen gode steder å gå med skammen, kom jeg til å tenke på den franske forfatteren Michel Houellebecq og hans beskrivelser av liberalismens og individualiseringens konsekvenser. På forfatteren og oversetteren Thomas Lundbo sin gjesteblogg om Houellebecq på Cappelens Damms nettsider, kan man lese om hvordan en lignende tematikk kommer til uttrykk i bøkene til Houellebecq. Lundbo har oversatt fire av de syv bøkene til Houellebecq som er utgitt i Norge. Bloggteksten hans er basert på et foredrag som ble holdt hos Cappelen Damm i 2012 med tittelen Michel Houellebecq – Norges viktigste forfatter.

De grunnleggende bestanddeler

Lundbo ser på De grunnleggende bestanddeler (1998), der vi følger utviklingen fra ungdomsopprøret på sekstitallet gjennom frigjøringsideologiene på syttitallet. Han skriver at «boka forteller historien om to halvbrødre som lider under den kjærlighetsløse, kalde alles-kamp-mot-alle-tilstanden i vår del av verden», en situasjonen «som forklares som et resultat av livsførselen til babyboomerne, som når de selv ble foreldre var mer interessert i å realisere seg selv og sin egen frihet enn å oppdra barn». Boka beskriver en direkte årsakssammenheng mellom foreldresviket og samfunnsutviklingen, ifølge Lundbo: «Det står rett ut at barn som ikke får nok kontakt med moren i oppveksten, får «alvorlige forstyrrelser i seksuell atferd», og et generelt problematisk forhold til mellommenneskelig samkvem. De oppdras ikke til nærhet, men til å oppfatte hverandre som konkurrenter, som fiender. Kjærligheten er kun en arena for «narsissistisk kappestrid».»

 

I Utvidelse av kampsonen (1994) utforsker Houellebecq konsekvensene av liberalismen på individnivå; og Lundbo peker på hvordan Houllebecq skisserer to mulige responser: «Tilbaketrekning og resignasjon, eller deltagelse i kampen. Hovedpersonen i boka resignerer og går psykisk til grunne av kjærlighetsløsheten, av savnet etter nærhet og av hele den tomheten han bærer på. Den som taper konkurransen på den seksuelle kamparenaen, som bare gir plass til noen få vinnere, opplever å få aggresjonen vendt innover og forvandlet til selvforakt og skam.» De to responsene som skisseres ovenfor, beskriver en psykisk helse der toleransevinduet er truet og konkurranseperspektivet vil føre til at man inntar en beredskapsposisjon. Når vi er innenfor toleransevinduet, er vi i en sone der vi lærer lettest, tenker best, er mest oppmerksomme og tåler oss selv på en brukbar måte. Når vi er utenfor toleransevinduet, er vi enten overaktivert eller underaktivert (Traumeklinikken Modum Bad i Oslo, 2014). Fraværet av gode indre arbeidsmodeller og reguleringsmekanismer er påfallende hos Houellebecqs karakterer, slik jeg ser det.

Fra Tilbake til nåtid. En manual for håndtering av traumereaksjoner (Modum Bad, 2014)

En lignende beskrivelse av liberalismenes konsekvenser finner vi i kapittelet «Det syke selvet, fortellingen og overgivelsen» i boka Det diagnostiserte livet (Brinkmann, 2015), der den danske psykologen Morten Nissen snakker om hvordan nyliberalismen «utvisker de statsformene som tidligere dannet våre sterkeste skjebnefellesskap». Verdibaserte fellesskap brytes sakte ned til fordel for den individuelle friheten til selv å definere hvilke verdier en vil leve etter. Samtidig som dette kan ses på som en frigjøringsprosess, som styrker vår autonomi, skaper det også grobunn for en narsissistisk personlighetstype (Nissen, 2015).

Houellebecq snakker om hvordan mødrene er opptatt av å realisere seg selv i stedet for å gi nærhet til barna sine. Ved å velge å legge vekt på mødrenes svik, i stedet for å problematisere fedrenes rolle, legger Houllebecq til grunn et tradisjonelt kjønnsrollesyn. Jeg oppfatter det likevel ikke slik at Houellebecq er antifeminist eller imot likestilling av den grunn, som han har blitt kritisert for fra mange hold. Dette er etter min mening et misforstått fokus som fører til at man som leser tyr til samme forenklede slutninger som karakterene i bøkene gjør. Han bruker heller disse holdningene til å belyse det motsatte: hvordan mannen som representerer den kommende generasjonen inntar offerrollen. Karakterene er sveket av mødrene sine og sitter igjen fastlåst i innholdsløse og kjærlighetsløse liv. Forholdene mellom mennene er fiendtlig og konkurransepreget. Med dette utgangspunktet opplever jeg at Houellebecq beskriver hvordan den mannlige offerrollen aktiverer typiske ikke-tradisjonelle maskuline behov, behov mannen ikke har den ringeste ide om hvordan han kan fylle. Situasjonen oppleves truende og plasserer mannen i en fight/flight-modus. Den hjelpeløse mannen ser ut til å mangle egenomsorg og gode mestringsstrategier og vippes dermed lett av pinnen når avhengighetsbehovet trigges.

 

Litteratur

 

Lundbo, T. (2012). Gjesteblogg om Michel Houellebexq av Thomas Lundbo (Cappelen Damm). Hentet fra: http://www.forlagsliv.no/blog/2012/01/12/gjesteblogg-om-michel-houellebecq-av-thomas-lundbo/

Nissen, M. (2015). «Det syke selvet, fortellingen og overgivelsen». I: Brinkmann, S. (red.) (2015). Det diagnostiserte livet. Bergen: Fagbokforlaget.

Traumepoliklinikken Modum Bad i Oslo (2014). Tilbake til nåtid. Oslo: Modum Bad


Ingen gode steder å gå med skammen

Etter ett år i full jobb, har jeg nå begynt på videreutdanning i psykisk helsearbeid, på deltid. Omtrent hver fjerde uke skal jeg ha en uke med studier på Høgskolen, gjennom to år. Det blir et privilegium å fordype seg i faget på denne måten og å gå i dialog om holdninger og verdisyn og forankring av disse. Åpningsforelesninga var ved Arne Johan Vetlesen, professor i filosofi ved Universitetet i Oslo, og hvis dette anslaget blir toneangivende for studiet, lover det godt, synes jeg. Han satte fart i tankene hos meg nærmest umiddelbart med sin faglige tyngde og urovekkende omtale av det moderne, uavhengige mennesket. Han snakket om hvordan individualiseringen av samfunnet har ført til at vi, når vi mislykkes, blir stående alene med en skam vi ikke vet hvor vi skal gjøre av. Individualiseringen har i følge Vetlesen gjort oss autonome på en uhensiktsmessig måte. I stedet for at vi opplever kun valgfrihet, kan vi også oppleve valgtvang. Og når vi mislykkes, så mislykkes vi alene, uten kollektivets støtte. Fallhøyden er økt og skammen isoleres i større grad. Han satte på denne måten autonomibegrepet i en politisk kontekst for å få fram kontrasten mellom det selvopptatte individet og det inkluderende kollektivet. Jeg måtte jo derfor bare spørre han om man like gjerne kunne være autonom med et solidarisk fortegn. Han svarte at det kunne man, men da ville han ikke fått fram poenget sitt godt nok med forelesningen sin.

Videre sa Vetlesen at psykiske lidelser aktiviserer avhengighetsbehovet og at dette representerer en trussel for den autonome, som har basert sitt liv på å være uavhengig. Dette er et interessant perspektiv å ha med seg inn i pasientbehandling. Det er en påminner om den motstanden pasienten kan ha til å la helsepersonell komme i posisjon til å bygge en relasjon og å i det hele tatt behandle pasienten.

 

Vi har kanskje ikke så mange gode steder å gå med skammen vår i dag. Men jeg er usikker på om det var så mye bedre før. Selv om man før i tiden, etter Vetlesens teori, ikke feilet som autonome individer, var det vel egentlig enda færre steder å gå med skammen, og et større tabu å dele det skamfulle? Kollektivet ble da også ganske taust når en i mengden falt om? Uansett tror jeg individualiseringen har gjort oss mer krenkbare, fordi vi har stått alene og tatt egne valg så lenge og blitt så ensomme i våre følelser knyttet til disse valgene. Fordi vi ikke lenger har et kollektiv å henvise til, tvinges vi mot å ta ting mer og mer personlig, i takt med at vi blir mer og mer uavhengige. Kanskje handler det derfor ikke bare om såret stolthet, men også om underkommunisert ensomhet? At vi trenger gode steder å gå med det vi bærer på …


Den norske Florence Nightingale

Cathinka Guldberg (1840–1919)

Cathinka Guldberg (1840–1919)

Cathinka Guldberg kalles gjerne den norske Florence Nightingale. Hun var prestedatteren som dro ut i verden og som kom tilbake og grunnla Norges første sykepleierskole. Hun var banebryter og pioner for sykepleien som fag og profesjon, og i motsetning til sine medsøstre, som var med på å forme det moderne Norge på ulike områder i samfunnet, var hun verken feminist eller aktiv i samfunnsdebatten – hun tjente Gud og sine medmennesker i det stille.

Hun vokste opp i Christiania med sosialt engasjerte foreldre. Moren tok henne med østover i byen med suppe og brød til de fattige, som ikke var så heldig stilt som dem selv. Det sosiale engasjementet viser seg også da faren ble prest i Nannestad og lot tatere overnatte på jordene sine, selv om det var forbudt. Guldberg mistet moren sin tidlig og måtte ta et stort omsorgsansvar i familien, som reservemor for søsknene. I den tiden hun stelte hjemme, var hun også aktiv i menigheten, hadde stor omsorg for fattige og syke og drev etter hvert et utstrakt privat hjelpearbeid. Faren giftet seg på ny, men ble igjen enkemann. Først ved inngåelsen av hans tredje ekteskap, følte hun seg fri til å forlate familien. Hun var da 24 år gammel og året var 1866.

Det var faren som fortalte Cathinka Guldberg om Kaiserswerth i Tyskland, der man kunne utdanne seg til sykepleier og diakonisse. Florence Nightingale hadde vært tidligere elev ved denne skolen. I motsetning til Guldberg, måtte Nightingale trosse sine foreldres ønsker, som mente at valget hennes var upassende og at hun heller burde gifte seg og bli hjemme. Nightingale skulle forøvrig komme til å kritisere skolen for å gi religiøse ritualer som bønn og skriftlesning forrang foran medisinsk behandling og utførelsen av sykepleie. For Guldberg ventet det strenge rutiner i Kaiserswerth. Etter tre uker med undervisning begynte elevene å jobbe på sykehuset. De sto på fra klokken fem om morgenen til langt ut på kvelden. Under utdanningstiden tjenestegjorde hun ved feltlasaretter i Dresden og Berlin under den tysk-østerrikske krig, med saler fulle av sårede soldater. Her fikk hun en infeksjon i hånden og måtte reise tilbake til Kaiserswerth, hvor hun fikk tilbud om å reise til Alexandria i Egypt. Der var det en del norske sjømenn, og det trengtes en sykepleier. Guldberg jublet inne i seg. I Egypt fikk hun brev hjemmefra. Det skulle startes et diakonissehus, som Guldberg ble bedt om å lede. Hun tvilte seg frem til et ja.

Norsk sykepleierutdanning begynte 20. november 1868 med Guldberg og én elev. Diakonisseanstalten holdt først til i lokaler i kommunegården på Grønland i Oslo, senere i Ullevålsveien, og fra 1887 på egen eiendom på Lovisenberg, hvor virksomheten fremdeles ligger. Ved oppbyggingen av Diakonisseanstalten fulgte Cathinka Guldberg langt på vei det mønsteret hun hadde sett i Kaiserswerth, men hun forenklet reglene i stor grad. Søstrene som kom til Diakonissanstalten ble som døtre i huset. Cathinka Guldberg hadde et nært forhold til søstrene og gikk under navnet «Mor Guldberg». Etter en tid ved anstalten ble elevene først opptatt som prøvesøstre før de ble innviet til diakonisse. De gikk med diakonissedrakt, levde i sølibat, fikk kun lommepenger og ble sendt ut i tjeneste. Kvinner som sluttet seg til Diakonisseanstalten kunne på denne måten få seg en yrkesutdannelse og et selvstendig liv utenom det patriarkalske familieliv som var rådende på den tiden. Mor Guldberg skapte en kultur båret oppe av sterke fellesskapsverdier og en uttalt Kristus-forankring. Den sterke sosialiseringen mot felles mål gjorde at diakonissene utrettet mye og satte sterke spor etter seg i sykehus, menighetenes fattigpleie og sykepleie og i det øvrige mangfold av kristent sosial- og omsorgsarbeid som de gikk inn i.

I de første 18 år var hun eneleder for anstalten. Hun hadde det øverste faglige ansvar for sykepleietjenesten ved sykehuset og unnså seg ikke for å overprøve overlegens bestemmelser. Når sykepleien ble valgt som faglig verktøy i innføringen av diakonien, var ikke det tilfeldig. På Rikshospitalet var det gangkoner med et heller tvilsomt rykte som stod for pasientpleien (ufaglærte og underbetalte kvinner fra arbeiderklassen), og i medisinske kretser var det ønske om å få etablert moderne sykepleie i Norge. I 22 år var det bare Diakonisseanstalten som utdannet faglig kvalifiserte sykepleiere her i landet. Det skal raskt ha blitt opprettet avtaler med Rikshospitalet om at diakonisser skulle ta ansvaret for sykepleien der. Etter hvert ble slike avtaler inngått med sykehus over hele landet. Diakonisseanstalten, senere Diakonissehuset, var i 22 år landets eneste sykepleierutdannelse. Guldberg ledet virksomheten i 51 år av sitt liv, og var fremdeles aktiv som forstanderinne da hun døde 79 år gammel. Hennes virksomhet hadde betydning som utvikling av en helseprofesjon, som en kirkelig tjeneste, og som en selvbevisst profesjonsutdanning for kvinner.

Kilder:

Helmstadter, C. & Godden, J. (2011). Nursing before Nightingale, 1815–1899. Ashgate Publishing Company

Hernæs, N. (2015). Intervju med forfatter og journalist Eldrid Oftestad som har skrevet ungdomsbok om Cathinka Guldberg: Historien om Cathinka Guldberg. Sykepleien.no, 9.2.2015

Mehren, T. M. (2013). Omtale av boka Et livskall av Gry Espedal og Berit Hovland. Tidsskriftet Prosa 3/13

Store norske leksikon

Wikipedia


En øvelse i etikk (2/3)

Hvis det ikke var et religiøst kall som førte meg til sykepleien, slik det var for Florence Nightingale, hva var det da? Var det et Human-etisk kall, og var det et kall i det hele tatt? Nei, jeg opplever det ikke som et kall, men jeg opplever det som en naturlig forlengelse av en medmenneskelig holdning. Opplevelsen og erfaringen av det meningsfulle i det medmenneskelige og i dialogen. Det var relevansen til mitt eget liv og min egen utvikling som menneske, på godt og vondt, i møte med psykiatriske pasienter og kolleger. Det handlet for meg om å lære mer om det å være menneske.

Det er nå mange år siden jeg meldte meg ut av statskirken og inn i Human-etisk forbund. Min første tydelige etiske avgrensning var derfor at jeg tok avstand fra den kristne tro, først og fremst fordi jeg oppfattet den som dømmende overfor ikke-troende. Og jeg opplevde den som ufri i tanken fordi den hadde et ferdig formulert svar på de store spørsmålene. Jeg vokste ikke opp i et religiøst hjem, men jeg ble likevel døpt og konfirmert, og det hendte også at vi gikk i kirken i jula. Min far har likevel vært interessert i prestene, men kun på grunn av deres retoriske kunster. Jeg lærte tidlig at det finnes ikke noe verre og mer nedslående enn en prest uten talegaver og et edruelig blikk på egen tro. Så, hvorfor ble jeg døpt og konfirmert hvis ikke foreldrene mine var troende? I likhet med mange andre, ble jeg skrevet inn i det kristne manntallet mens noen sov. Dåp og konfirmasjon var noe man kunne bli passivt påført, mens militærtjeneste var noe man først tok stilling til først i myndig alder. Jeg husker jeg reagerte kraftig på dette. Hvorfor var det ikke like viktig at jeg skulle ha muligheten til å ta et gjennomtenkt valg i forhold til det store filosofiske og etiske spørsmålet om jeg skulle tilhøre kirken eller ikke? I boka Hvorfor jeg ikke er kristen (1996, s.31) sier filosofen og vitenskapsmannen Bertrand Russell (1872–1970) følgende:

De fleste tror på Gud fordi de har lært å gjøre det fra barnsben av, og det er det som er den viktigste grunnen. Videre tror jeg at den nest sterkeste grunnen er ønsket om trygghet, en slags følelse av at det er en storebror som passer på deg.

Jeg kunne tro på noe utenfor meg selv, men ingenting som det var knyttet en forklaring eller et sett med regler til. Det var nettopp det å ikke vite, men å hele tida søke, undre seg, stille spørsmål – det var dette som ga meg ny næring. Det var på en måte usannsynlig at det fantes svar på de store spørsmålene i livet, tenkte jeg, det virket rett og slett meningsløst. Det nærmeste jeg kommer en trosretning i dag, er mystisismen: «Mystisisme, interesse for, dragning mot det som synes å være merkelig og uforklarlig, gjerne med tro på at det rommer verdier» (Store norske leksikon, 2005–2007).

Mine holdninger ble naturlig nok formet av miljøet jeg vokste opp i, fra foreldre og venner og lærerne på skolen. Dette miljøet var igjen farget av tradisjoner og politiske vinder, hovedsakelig sosialdemokratiske, men også med et tydelig markedsliberalistisk innslag gjennom høyrebølgen på åttitallet, midt i mellom Brundtlands to regjeringsperioder. Jeg var ikke spesielt politisk interessert i ungdomsåra, men det var uten tvil den sosialistiske ideologien, med fokus på utjevning av skillet mellom fattige og rike, som utøvde størst innflytelse på meg. Min opplevelse av det meningsfulle i det medmenneskelige, kan derfor ha sitt utspring her.

Jeg har nå kommet et skritt videre i arbeidet med å finne ut av hva jeg kan forankre den sykepleiefaglige yrkesetikken i. Mitt umiddelbare svar på hva jeg forankrer den i, ville vært humanismen. Men hva er egentlig humanisme, og hvor kommer den fra? Det var på tide å ta en øl med kloke venner …

Les resten av dette innlegget »