Nordisk sykepleieforskning

Nr. 1 - 2015, årgang 5

Nr. 1 – 2015, årgang 5

Da har jeg fått første nummer av tidsskriftet Nordisk sykepleieforskning i posten. Via idunn.no (Universitetsforlagets digitale publiseringsplattform for fag- og forskningstidsskrifter) abonnerer jeg fra før av på Tidsskrift for psykisk helse. Jeg slo til på et tilbud på rundt 400 kroner i året for fire utgaver. Jeg hadde lyst til å se hva som rører seg i somatikken også, og det er heller ingen ulempe at tidsskriftet har en nordisk profil.

Tidsskriftet framstår som mer opptatt av kvalitet enn kvantitet. I nummeret jeg har foran meg, presenteres fire vitenskapelige artikler og to fagartikler, introdusert av en kortfattet leder. Utover dette kan jeg ikke se at tidsskriftet har en åpenbar visjon eller målsetning, slik Tidsskrift for psykisk helsearbeid har. Etter jubileumsseminaret i fjor høst skal nemlig Tidsskrift for psykisk helse ha tatt på seg ambisjonen å skape mer debatt og være litt mer opprørsk enn tidligere. Dette kommer blant annet til uttrykk i det seineste nummeret gjennom spalten «Kritisk blikk», der sykepleier og sosiolog Trond Hatling er invitert av redaksjonen til å se kritisk på en tidligere publisert artikkel i tidsskriftet. Når jeg kikker på tidligere nummere av tidsskriftet, ser det ut som om spalten «Kritisk blikk» har erstattet spalten «Skeivt blikk» – kanskje nettopp med tanke på å spisse denne ambisjonen.

Volum 12 - Nr. 1 - 2015

Volum 12 – Nr. 1 – 2015

Likevel, når man har bladd seg gjennom det tilsynelatende nennsomme utvalget av artikler i Nordisk sykepleieforskning, så kan man tenke at nå har man fått med seg det viktigste som foregår på arenaen. Og til mitt bruk, der hovedinteressen ligger på psykiatrien, fungerer det utmerket. For de som jobber i somatikken, vil det kanskje framstå litt i knappeste laget, og man vil kanskje savne en tydeligere personlighet. En av de fire vitenskapelige artiklene handler forøvrig om psykiatrien og utfordringene ved registrering av psykiatriske pasienters barn i pasientjournalen. Et interessant og viktig område der institusjonene sliter med å følge opp lovpålagte retningslinjer, ifølge artikkelforfatterene.

Advertisements

Den norske Florence Nightingale

Cathinka Guldberg (1840–1919)

Cathinka Guldberg (1840–1919)

Cathinka Guldberg kalles gjerne den norske Florence Nightingale. Hun var prestedatteren som dro ut i verden og som kom tilbake og grunnla Norges første sykepleierskole. Hun var banebryter og pioner for sykepleien som fag og profesjon, og i motsetning til sine medsøstre, som var med på å forme det moderne Norge på ulike områder i samfunnet, var hun verken feminist eller aktiv i samfunnsdebatten – hun tjente Gud og sine medmennesker i det stille.

Hun vokste opp i Christiania med sosialt engasjerte foreldre. Moren tok henne med østover i byen med suppe og brød til de fattige, som ikke var så heldig stilt som dem selv. Det sosiale engasjementet viser seg også da faren ble prest i Nannestad og lot tatere overnatte på jordene sine, selv om det var forbudt. Guldberg mistet moren sin tidlig og måtte ta et stort omsorgsansvar i familien, som reservemor for søsknene. I den tiden hun stelte hjemme, var hun også aktiv i menigheten, hadde stor omsorg for fattige og syke og drev etter hvert et utstrakt privat hjelpearbeid. Faren giftet seg på ny, men ble igjen enkemann. Først ved inngåelsen av hans tredje ekteskap, følte hun seg fri til å forlate familien. Hun var da 24 år gammel og året var 1866.

Det var faren som fortalte Cathinka Guldberg om Kaiserswerth i Tyskland, der man kunne utdanne seg til sykepleier og diakonisse. Florence Nightingale hadde vært tidligere elev ved denne skolen. I motsetning til Guldberg, måtte Nightingale trosse sine foreldres ønsker, som mente at valget hennes var upassende og at hun heller burde gifte seg og bli hjemme. Nightingale skulle forøvrig komme til å kritisere skolen for å gi religiøse ritualer som bønn og skriftlesning forrang foran medisinsk behandling og utførelsen av sykepleie. For Guldberg ventet det strenge rutiner i Kaiserswerth. Etter tre uker med undervisning begynte elevene å jobbe på sykehuset. De sto på fra klokken fem om morgenen til langt ut på kvelden. Under utdanningstiden tjenestegjorde hun ved feltlasaretter i Dresden og Berlin under den tysk-østerrikske krig, med saler fulle av sårede soldater. Her fikk hun en infeksjon i hånden og måtte reise tilbake til Kaiserswerth, hvor hun fikk tilbud om å reise til Alexandria i Egypt. Der var det en del norske sjømenn, og det trengtes en sykepleier. Guldberg jublet inne i seg. I Egypt fikk hun brev hjemmefra. Det skulle startes et diakonissehus, som Guldberg ble bedt om å lede. Hun tvilte seg frem til et ja.

Norsk sykepleierutdanning begynte 20. november 1868 med Guldberg og én elev. Diakonisseanstalten holdt først til i lokaler i kommunegården på Grønland i Oslo, senere i Ullevålsveien, og fra 1887 på egen eiendom på Lovisenberg, hvor virksomheten fremdeles ligger. Ved oppbyggingen av Diakonisseanstalten fulgte Cathinka Guldberg langt på vei det mønsteret hun hadde sett i Kaiserswerth, men hun forenklet reglene i stor grad. Søstrene som kom til Diakonissanstalten ble som døtre i huset. Cathinka Guldberg hadde et nært forhold til søstrene og gikk under navnet «Mor Guldberg». Etter en tid ved anstalten ble elevene først opptatt som prøvesøstre før de ble innviet til diakonisse. De gikk med diakonissedrakt, levde i sølibat, fikk kun lommepenger og ble sendt ut i tjeneste. Kvinner som sluttet seg til Diakonisseanstalten kunne på denne måten få seg en yrkesutdannelse og et selvstendig liv utenom det patriarkalske familieliv som var rådende på den tiden. Mor Guldberg skapte en kultur båret oppe av sterke fellesskapsverdier og en uttalt Kristus-forankring. Den sterke sosialiseringen mot felles mål gjorde at diakonissene utrettet mye og satte sterke spor etter seg i sykehus, menighetenes fattigpleie og sykepleie og i det øvrige mangfold av kristent sosial- og omsorgsarbeid som de gikk inn i.

I de første 18 år var hun eneleder for anstalten. Hun hadde det øverste faglige ansvar for sykepleietjenesten ved sykehuset og unnså seg ikke for å overprøve overlegens bestemmelser. Når sykepleien ble valgt som faglig verktøy i innføringen av diakonien, var ikke det tilfeldig. På Rikshospitalet var det gangkoner med et heller tvilsomt rykte som stod for pasientpleien (ufaglærte og underbetalte kvinner fra arbeiderklassen), og i medisinske kretser var det ønske om å få etablert moderne sykepleie i Norge. I 22 år var det bare Diakonisseanstalten som utdannet faglig kvalifiserte sykepleiere her i landet. Det skal raskt ha blitt opprettet avtaler med Rikshospitalet om at diakonisser skulle ta ansvaret for sykepleien der. Etter hvert ble slike avtaler inngått med sykehus over hele landet. Diakonisseanstalten, senere Diakonissehuset, var i 22 år landets eneste sykepleierutdannelse. Guldberg ledet virksomheten i 51 år av sitt liv, og var fremdeles aktiv som forstanderinne da hun døde 79 år gammel. Hennes virksomhet hadde betydning som utvikling av en helseprofesjon, som en kirkelig tjeneste, og som en selvbevisst profesjonsutdanning for kvinner.

Kilder:

Helmstadter, C. & Godden, J. (2011). Nursing before Nightingale, 1815–1899. Ashgate Publishing Company

Hernæs, N. (2015). Intervju med forfatter og journalist Eldrid Oftestad som har skrevet ungdomsbok om Cathinka Guldberg: Historien om Cathinka Guldberg. Sykepleien.no, 9.2.2015

Mehren, T. M. (2013). Omtale av boka Et livskall av Gry Espedal og Berit Hovland. Tidsskriftet Prosa 3/13

Store norske leksikon

Wikipedia


Litt sykepleie og sykemat

Det var en bursdagspresang, denne boka. Det var en gammel bok, og den var ganske stor. Jeg hadde faktisk ønsket meg den, fordi jeg hadde begynt å bli litt mer opptatt av mat enn tidligere. Før var jeg egentlig ikke opptatt av mat. Når noen spurte meg hva vi spiste på julaften hjemme, måtte jeg tenke meg lenge om og til slutt gjette. Men etter et måltid i kollektivet jeg bodde i etter videregående, disket opp av min gode venn Henrik, fikk jeg øynene opp for mat og matlagning, og ikke minst god mat. Jeg kan fortsatt kjenne smaken av den salte og krydrete kyllingen – rosmarinen, ansjosen og tomatene, og den leskende rødvinen som gikk ned på høykant. På menyen sto den tradisjonelle italienske retten pollo cacciatore, eller hunter’s chicken stew, eller Jegerens kylling, eller Jegerkylling, osv.

Vennene mine hadde tatt seg bryet med å oppsøke en av våre fremste kokker og spurt vedkommende om han var villig til å skrive en hilsen til bursdagsbarnet i boka, hvilket han også gjorde:

Kjære Harald,

Ingenting er som kjærligheten til mat.

Blir Schønberg Erken for komplisert,

prøv da heller

med Bagateller!

BON APPETIT

Hilsenen var signert Eivind Hellstrøm, og bursdagsgaven var altså Henriette Schønberg Erkens Stor kokebok for større og mindre husholdninger, fra 1914, utgitt på Aschehoug forlag. Schønberg Erken var husholdningslærer og kokebokforfatter og levde fra 1886 til 1953. Jeg har ikke brukt den flittig som kokebok, men jeg har hatt glede av å lese i boka fra tid til annen. Hun går ofte grundig til verks i oppskriftene sine:

Skildpaddesuppe, egte (potage à la tortue)

Skildpadden bør være fet og saa frisk som mulig – spillevende. Naar den skal slagtes, lægges den enten paa ryggen paa et skraanende bord, eller man hænger den i bakbenene. I begge tilfælde slaaes en slynge om halsen paa den, naar den stikker hodet frem. Hodet trækkes ut saa langt som mulig og hugges av […]

Noe jeg synes er spesielt interessant med boka, er at den har et eget kapittel med tittelen «Litt sykepleie og sykemat». Når jeg leser dette kapittelet og ser hvilke detaljer hun legger vekt på i omsorgen for den syke, går tankene mine til Florence Nightingale, men også til Cathinka Guldberg (grunnlegger av sykepleieutdannelsen i Norge), som forfatteren må ha vært inspirert av: «Hvisk ikke i sykeværelset eller utenfor døren. Gaa ikke paa taa; bruk ikke knirkende skotøi, ikke tøfler.» Dette utdyper Nightingale i sin bok Notater om sykepleie, som for eksempel under overskriften «Støyende kvinneantrekk» (s. 85), hvor hun går til angrep mot kjolen som fører til at kvinnen må «vasse eller subbe av gårde». Jeg har skrevet mer om hvisking og samtaleformer i arbeidsmiljøet i dette innlegget.

Henriette Schønberg Erken. (Foto: Christian Grundseth)

Henriette Schønberg Erken.
(Foto: Christian Grundseth)

Kapittelet til Schønberg Erken inneholder tips om blant annet temperatur, lufting, vask og stell: […] læg haandkle under, mens haaret redes, og flet haaret i to fletter og læg dem op over puten […]. Og før hun presenterer oppskriftene, skriver hun litt om ernæring, næringsmidler og fordøyelighet; en passasje i boka som ble ansett som for teoretisk av enkelte av datidens kritikere, sies det. Hun har også gjort seg opp noen tanker om sykepleiens vesen og betydning:

Sykepleien er en av husmorens vanskeligste, mest anstrengende pligter; man maa forbinde selvforglemmende kjærlighet med indsigt og fasthet.

Vis medlidenhet med den syke i gjerning – ikke i ord.

Der maa være hvile ved den person, som skal passe en syk, – vedkommende maa være behersket, være rolig.

Ha omtanke for, hvad den syke behøver, og forsøk at gjette hans ønsker.

Vi maa tænke for vore syke og søke at forstaa den sykes maal av legemlige og aandelige kræfter.

Vær lykkelig, vær taknemlig for, om du selv kan passe en av dine kjære.

Hun er opptatt av sykepleierens ydmyke holdning overfor den syke. Hun snakker om empati selv om hun ikke tar i bruk begrepet. I dag legger vi forhåpentligvis større vekt på å involvere pasienten i sykepleien enn å gjette oss fram til vedkommendes ønsker. Dette kapittelet er uansett med på å vise hvor gjennomført og perspektivrikt prosjektet hennes er. Og om det ikke blir skildpaddesuppe på menyen i morgen, så kan det alltids hende jeg prøver meg på en fransk toast alla Schønberg Erken.

Litteratur:
Nightingale, F. (2008). Notater om sykepleie. Gyldendal akademisk
Schønberg Erken, H. (1914). Stor kokebok for større og mindre husholdninger. Aschehoug forlag


Hjemmesykepleie og hjemmeeksamen

Etter psykiatripraksis tidlig på vårsemesteret, tenkte jeg at nå er det morsomste over. Praksisperioden jeg hadde sett aller mest fram til, var avslutta, og jeg var bare litt over halvveis i sykepleierstudiet. Det som nå venta, var hjemmetjenesten og to runder med praksis på sykehus. Det var jo psykiatrien jeg var interessert i. Og selv om jeg var klar over at psykiatrien også er en del av somatikken, og omvendt, ville fokuset nå forandres.

Jeg hadde så godt som ingen forventninger da jeg møtte opp første arbeidsdag på praksisplassen i hjemmetjenesten. Arbeidshverdagen virket en smule kaotisk, og tidspresset var merkbart. Jeg er for langsom for dette arbeidet, tenkte jeg. Jeg bruker altfor lang tid på de rutinemessige oppgavene, som å hente nøkler, sjekke at jeg har med meg riktig utstyr, finne fram til riktig adresse, og så videre. Og, ikke minst, jeg kommer til å bruke altfor lang tid hos brukerne, fordi jeg kommer til å konsentrere meg noe jævlig om å gjennomføre de ulike sykepleieprosedyrene og deretter bli sittende å prate med brukerne. Alt dette skulle vise seg å stemme. Men det gikk seg til etterhvert, og jeg fikk inspirasjon av hvordan hele mitt kompetanseregister ble satt på prøve i denne praksisperioden.

Diskusjonene under rapportene var hektiske og til tider utmattende. Likevel, dette gjorde virksomheten gjennomsiktig, noe som var interessant for den kritiske studenten. En av diskusjonene gikk på tidsbruk hos pasientene og problemer knytta til å dekke inn denne. Store avvik mellom oppsatt tid og reell tidsbruk, kunne få konsekvenser for bemanningen, fordi det fører til vanskeligheter med å forsvare ressursbruken, ble det hevdet. Dette gjorde meg nysgjerrig på hva et pasientbesøk egentlig kan inneholde. Og etter å ha studert dette nærmere, ble jeg, en smule forbløffet, oppmerksom på at psykososiale tiltak er så godt som fraværende i hjemmesykepleien. Det psykososiale fokuset hos de ansatte på praksisplassen, på tjenestene man tilbød, var også temmelig fraværende. Er dette forsvarlig sykepleie, eller helhetlig sykepleie, tenkte jeg. Eller er det jeg som er altfor opptatt av psykiatrien?

Da hjemmeeksamen ble lagt ut i slutten av forrige semester, og jeg skulle velge tema for oppgaven, var jeg sikker på at jeg skulle skrive om psykiatrien. I stedet falt valget på nettopp hjemmetjenesten, dog med en psykiatrisk vinkling. Hjemmetjenesten hadde trådt fram for meg som et spennende felt innen helsevesenet, som en mulighetens arena for det som tyder på å utvikle seg til å bli en bredt anlagt helsetjeneste for framtida. Tanken på å engasjere seg i å forsvare og integrere det psykososiale fokuset som en del av denne tjenesten, framsto for meg som særdeles viktig. I eksamensoppgaven min valgte jeg derfor å se nærmere på hvordan sykepleieren kan arbeide for å fremme dette fokuset, spesielt overfor ensomme og isolerte eldre brukere.

Forskningsartikkelen «Hva er faglig forsvarlig hjemmesykepleie» av Tønnessen og Nortvedt er basert på funn fra en studie om sykepleiernes prioriteringer i hjemmesykepleien og pasientenes opplevelse av tjenesten. I artikkelen skisseres «tre krav til forsvarlige tjenester og omsorgsfull hjelp» som «bygger på faglige normer i tråd med sykepleiens grunnlag og hjemmesykepleiens hensikt og ansvar». Det første forsvarlighetskravet dreier seg om at pasientene skal få dekket grunnleggende behov. Det andre kravet går ut på at kvaliteten på tjenestene brukerene har behov for å få dekket, må være faglig tilfredsstillende. Det tredje kravet handler om at grunnleggende verdier og etiske retningslinjer skal ivaretas i utøvelsen av sykepleie, som kan innebære å yte omsorgsfull hjelp på en slik måte at pasientens integritet ivaretas.

Dette tredje kravet til artikkelforfatterne handler altså om å ivareta yrkesetikken i møte med pasientene. Punkt 2 i «Yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere» handler om sykepleieren og pasienten og ivaretakelse av pasientens integritet og verdighet. Ledd to og tre i dette punktet handler om at sykepleieren skal ivareta pasientens behov for helhetlig omsorg. Funnene i oppgaven min viste at det er av stor betydning å ivareta omsorgsdimensjonen i sykepleien overfor pasienten. Det er viktig både med hensyn til sykepleierens forpliktelser til fagets etiske grunnlag og for å fremme helhetlig sykepleie overfor pasienten. Spørsmålet er hvorvidt hjemmesykepleien er en tilrettelagt arena for denne arbeidsformen.

Funnene mine viste videre at tiltak som ivaretar sosial og emosjonell støtte er mangelvare overfor eldre pasienter og brukes sjelden alene. I praksis i hjemmesykepleien opplevde jeg hvor betydningsfullt avledning og støttende samtaler var. Jeg forsøkte ofte å avlede fokus for samtalen med pasienten fra å handle om sykdom og aldring. Fra å henge fast i et negativt tankemønster eller samtalespor, opplevde jeg at pasienten kviknet til og iblant fikk fram smilet. Er man som sykepleier flink til å integrere et psykososialt fokus i utførelsen av sykepleieprosedyrene, er dette vel og bra. Men det er viktig for meg å få fram at hvis man virkelig ønsker å anerkjenne dette fokuset som betydningsfullt, både for sykepleierens og brukerens del, bør det altså nedfelles som et uavhengig tiltak. Da gis man også muligheten til å gå ut av pleiesituasjonen, ut av det somatiske rommet, og inn i et annet type rom, med en annen tilnærming, slik jeg ser det. Fagstoffet jeg brukte i hjemmeeksamenen min, viser at pasienten ønsker mer hjelp i form av tilstedeværelse av hjemmesykepleieren, men hjemmesykepleien opplever at dette ikke står i forhold til det fysiske hjelpebehovet, som ofte står i fokus. Det har tradisjonelt sett vært lite oppmerksomhet knyttet til kroppen som levd liv i helsefagene.

Psykososialt fokus krever tid og tilstedeværelse, og det forutsetter relasjonsbygging. Dessverre er tid ofte en mangelvare i hjemmesykepleien, og bemanningssituasjonen gjør det vanskelig å utøve denne omsorgsdimensjonen. Ved å fokusere for mye på fysiske og somatiske behov, står man i fare for å miste helhetsperspektivet og overse psykososiale behov. Dette fører samtidig til hindringer for sykepleieren i å videreutvikle ferdigheter i kommunikasjon og samhandling. Det bør derfor jobbes for å fremme tiltak knyttet til sosial støtte som enkeltstående tiltak. Ansvaret for dette ligger ikke bare hos lederene, men også hos den enkelte sykepleier.

Litteratur:

Birkeland, A. (2013). «Ensomhet blant eldre pasienter i hjemmesykepleien». Sykepleien forskning, nr 2, 2013; 8: 114–122

Eide, H. & Eide, T. (2010). Kommunikasjon i relasjoner. Gyldendal akademisk, Oslo

Kirkevold, M., Brodtkorp, K. & Ranhoff, A.H. (2010). Geriatrisk sykepleie. Gyldendal akademisk, Oslo

Kristoffersen, N.J., Nortvedt, F. & Skaug, E.-A. (2011). Kap. 1, «Om sykepleie». I: Kristoffersen, N.J., Nortvedt, F. & Skaug, E.-A. (red.) (2011). Grunnleggende sykepleie – bind 1. Gyldendal akademisk, Oslo

Norsk sykepleierforbund (2011). «Yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere». Norsk sykepleierforbund, Oslo

Slettebø, Å. (2009). Sykepleie og etikk. Gyldendal akademisk, Oslo

Tønnessen, S. & Nortvedt, P. (2012): «Hva er faglig forsvarlig hjemmesykepleie?». Sykepleien Forskning 2012 7(3):280–285, Oslo


En øvelse i etikk (3/3)

Vi møttes ikke ene og alene for å diskutere humanisme. Det var først og fremst for å ta et par øl og tippe fotball, slik vi pleier, i det dunkle lyset på Last Train. Henrik og Alexander måtte tenke seg litt om – Thomas Aquinas og Immanuel Kant ble nevnt, og renessansen og opplysningstida. Hvorvidt humanismen bare sprang uanstrengt ut fra kristendommen eller var et opprør mot den, var vi usikre på. (I følge Hareide (2011) vokste den fram både i samarbeid med og i konflikt med kristendommen.) Vi kom et lite stykke på vei – samtalen om humansimen brant i den ene enden, og ølet brant i den andre.

Dagen etter tok jeg turen innom bokhandelen og fant fram til følgende tittel: Hva er humanisme, skrevet av Dag Hareide, som inngår i Universitetsforlagets «Hva er»-bokserie. Først i nyere tid finner vi humanisme som et livssyn og en filosofi. I renessansen oppsto derimot begrepet «humanist», med røtter i både det kristne og det klassiske. Renessansen innebar ny interesse for den klassiske greske og romerske kultur, med studier av tilhørende skrifter. Kroppens frihet sto i sentrum i kunsten, slik Michelangelo uttrykte det gjennom sin skulptur av David og Petrarca gjennom sin poesi og filosofi. En humanist var opptatt av det å være menneske, men det var først på 1800-tallet at ordet «humanisme» oppsto og utviklet seg til å bli en livsanskuelse. En «humanist» var altså først og fremst et menneske som formidlet de humanistiske fag, mens «humanismen», som oppsto senere, var et tankesystem (Hareide, 2011).

I Grunnloven og i skolens formålsparagraf står det at vårt verdigrunnlag bygger på både vår kristne og vår humanistiske arv. Hareide beskriver humanismens syn på erkjennelse omtrent slik: Humanismen er beskytter av menneskeverdet og den frie tanke og vil protestere mot vedtatte sannheter og sannheter som blir forsøkt påtvunget en: «Den frie, kritiske tanke er kjennetegnet av en vilje til tvil, og motstand mot tanketvang.» (Hareide, 2011, s. 21). Videre sier han (s. 27):

Humanismen blir […] ikke et fullt livvsyn. Humanismen blir noen grunnleggende holdninger og verdier som mangler svar på flere hvorfor- og hvordan-spørsmål. Jeg mener at dette «uferdige» er et kvalitetstegn for humanismen – i motsetning til ferdige ideologier, livssyn og filosofier. Dermed kan det være mer åpent, og ikke et lukket system.

Det handler altså mer om holdninger enn om et livssyn. Og i humanismens syn på kommunikasjon og holdning til dialogen, finner jeg stoff relatert til mine egne erfaringer og oppfatninger:

Humanister bør stille krav til hvordan samtalen skal foregå. Det handler om likeverd i møtet; om å være felles om å planlegge samtalens form, demokratisk deltakelse, aktiv lytting, stille åpne spørsmål, ikke sammenligne egne idealer med andres praksis, optimal åpenhet og ærlighet, og ikke ukritisk å godta andres argumenter og konklusjoner (Hareide, 2011, s.24).

Jeg oppfatter dette som sammenfallende med utgangspunktet for de ulike terapeutiske kommunikasjonsformene, slik jeg har blitt kjent med dem gjennom sykepleiefaget. I våre sentrale lærebøker nevnes humanismen som en viktig kilde til etikken og de mange teoriene innenfor faget, men begrepet eller forbindelsen utdypes ikke i særlig grad i pensumlitteraturen, såvidt jeg har kunnet se. Og i undervisningen undersøker man heller ikke måter å koble personlige holdninger og erfaringer med profesjonell etikk. I sykepleiefaget forholder vi oss som nevnt til «Yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere», men for meg er «yrkesetikk» et problematisk begrep, fordi det gir meg følelsen av at etikken er noe man kan ta av og på seg. Jeg etterlyser derfor en større bevissthet knyttet til hvordan vi som studenter, men også helsepersonell generelt, forholder oss til etikken, hvordan vi integrerer den og hva vi forankrer den i.

Jeg ble minnet om viktigheten av dette da jeg leste essayet «Det private, lille helvete» av Sissel Gran (terapeut og spesialist i klinisk psykologi) i Morgenbladets nettutgave 31. mai, 2013. Hun beskriver sin foreldregenerasjon som hjelpeløse og unnvikende i samlivskonflikter, fordi de verken forsto eller var i stand til å formidle de følelsene som herjet i dem. Hun opplever det derfor som et paradoks at dagens opplyste mennesker framstår like uvitende:

De diskuterer med sine venner og leser om kjærlighet og parforhold, men all deres kunnskap om livet og verden ser ikke ut til å omfatte kunnskap om hva slags emosjonelle krefter som faktisk rører seg nede i undergrunnen når basale behov trues.

Jeg tror årsaken til dette er at vi har lett for å forveksle informasjon med kunnskap. Selv om dagens unge generasjon er full av informasjon og opplyst som bare rakkern, så er det overhodet ingen selvfølge at dette er integrert i en selv eller noe man handler ut fra. Det krever selvfølgelig erfaring, men også øvelse og refleksjon, og det er noe av dette jeg skulle ønske var en mer framtredende del av sykepleierutdannelsen.

Jeg ender på denne måten med å forankre de yrkesetiske retningslinjene, som jeg skal følge som sykepleier, i humanismen, som et resultat av en intellektuell tankeprosess og en identifisering av de holdningene som er blitt en del av meg (som beskrevet i den knappe framstillingen i del 2 av dette innlegget). Humanismen er igjen forankret i menneskeverdet, som blir noe jeg velger å tro på, fordi det (dessverre) ikke kan bevises (Hareide, 2011). Som en naturlig forlengelse av dette, ser jeg det som viktig å støtte opp om arbeidet med å beskytte «Menneskerettighetene» som en universell avtale mellom stater: «Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter.» (fra artikkel 1).

Les resten av dette innlegget »


En øvelse i etikk (1/3)

Florence Nightingale er opptatt av man ikke skal være tilgjort i møtet med pasienten:

«En påtatt rolig stemme, en påtatt medfølende stemme, som hos en begravelsesagent under en begravelse, får nervene deres til å stritte».

Samtidig advarer hun mot å forsøke å endre på vedkommendes måte å uttrykke seg på, da dette kan føre til at personen spiller rolig, noe som vil oppleves enda mer kunstig:

«Da er det bedre å ikke dempe seg i det hele tatt».

På et kurs for ekstravakter på Gaustad, ble viktigheten av kongruens i møte med pasientene formidlet – man bør etterstrebe et samsvar mellom hva man føler og det man uttrykker, innen rimelighetens grenser og med et terapeutisk blikk til stede. Hvis man har en litt dårlig dag, så trenger man altså ikke for en hver pris framstå lykkelig. Men det vil heller ikke komme noe godt ut av å rette oppmerksomheten mot våre private problemer som helsearbeidere. Vi må altså ikke miste vårt terapeutiske fokus eller tre ut av vår profesjonelle rolle. Det er denne balansegangen som er vår utfordring og vårt mål når vi skal møte pasientene: Vi skal være et medmenneske og en profesjonell helsearbeider på samme tid.

I Psykiatriboka snakker Skårderud, Haugsgjerd og Stänicke om at «miljøterapi er noe man utfører spontant ut fra holdninger som er blitt en del av en selv». De sier videre at dette er med på å gjøre oss troverdige og menneskelige, og at det vil sette ulik farge på arbeidet fra dag til dag, noe som bidrar til en variasjonsrikdom av muligheter for pasientene å kjenne seg igjen og identifisere seg med. Dette er vel og bra, men så tenker jeg: Hvor kommer holdningene våre fra? Er det viktig å vite noe om dette? Ja, tenker jeg; jo dypere holdningene er forankret, desto mer solide er de. Det var derfor på tide med en øvelse i etikk, eller et forsøk på en baklengs kjeding av mitt etiske ståsted.

Aller først: Når Skårderud et al. snakker om «holdninger som er blitt en del av en selv», så er det jo naturlig å tenke at de sikter til holdninger knyttet til medisinsk og helsefaglig etikk. For sykepleiere er det «Yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere» som gjelder, samt «Helsepersonelloven». De yrkesetiske retningslinjene bygger på ICNs (International Council of Nurses) etiske regler og på Menneskerettighetene. I innledningen står det følgende:

«[…] grunnlaget for all sykepleie skal være respekten for det enkelte menneskes liv og iboende verdighet. Sykepleie skal baseres på barmhjertighet, omsorg og respekt for menneskerettighetene og være kunnskapsbasert.»

Som sykepleierstudent blir det interessant å finne krysningspunktet mellom de holdningene man bærer med seg inn i faget, og de man utvikler i møte med faget. Hvilke holdninger er det jeg har med meg, og hvordan tilegner eller tilpasser jeg meg det nye settet med holdninger? Og hvis jeg allerede opplever at jeg står for disse holdningene – har jeg virkelig erkjent dem?

Les resten av dette innlegget »


Sykepleie på hjul

Sykepleie på hjul er et oppsøkende, lavterskel sykepleietilbud til rusavhengige, psykisk syke, kvinner i prostitusjon, bostedløse og mennesker som lever mye av sitt liv på gata. Arbeidet foregår fra en bil som er bemannet med to ansatte sykepleiere, men også som tverrfaglige team med sykepleier og sosionom. Sykepleierne tilbyr sårstell, deler ut sprøyter og annet brukerutstyr (som askorbinsyre og kokekar), rene klær, kondomer og tilbyr en kopp kaffe og en prat. De er behjelpelige med å gi råd om rettigheter, injeksjonsveiledning, helse, ernæring og egenomsorg, og de reiser også på hjemmebesøk til de som ikke kan komme seg ut på egenhånd.

(Foto: Erlend Berge)

Dette er et skadereduserende tiltak med fokus på å fremme den enkeltes ressurser til å ivareta egen helse. Selv om avhold fra skadelig bruk av rusmidler er det mest ideelle, kan skadereduserende tiltak være et skritt i riktig retning mot rusmestring, bedre helse, mer verdighet og økt sosial inkludering.

Tilbudet er en del av Fransiskushjelpens gatetjeneste. Fransiskushjelpen er en ideell organisasjon knytta til Fransiskanerordenen i Den katolske kirke. Hjelpen er åpen for alle uansett livssyn og er gratis for brukerne. Selv mener jeg at det også burde finnes tilsvarende tilbud i ikke-religiøs regi og er derfor enig med human-etikeren Arild Knutsen som i et intervju med Vårt Land i fjor kritiserte sin egen livssynsorganisasjon for ikke å gjøre nok for mennesker som trenger det. Han uttalte at «for Human-Etisk Forbund lukter alt av hjelpearbeid av kristen diakoni»:

– Dessverre er det ikke mye stemning i forbundet for å hjelpe de vanskeligst stilte. Hvis du som ateist ramler utpå og blir rusavhengig, er du henvist til de kristne hjelpetilbudene. Så, hvis du mot formodning skulle overleve og bli frisk, er du velkommen tilbake på møte i Human-Etisk Forbund, sier Knudsen, som leder Foreningen for human narkotikapolitikk.

Han etterlyser livssynsnøytrale hjelpetiltak, og nevner rusmisbrukere som har vært utsatt for seksuelle overgrep i kristne miljøer.

– Særlig de trenger et tilbud hvor de ikke påtvinges en kristen agenda eller ramme, sier han.

Dette innslaget er hentet fra =Oslos julekalender for 2012:

Litteratur:
Fransiskushjelpen.no
Sykepleien.no
Sykepleierforbundet.no

Vårt Land.no: http://www.vl.no/troogkirke/gudlose-ledere-i-kristen-norge/