Kampsonen

Etter åpningsforelesninga til filosofiprofessor Arne Johan Vetlsesen (på videreutdanninga i psykisk helsearbeid) som jeg skrev om i innlegget Ingen gode steder å gå med skammen, kom jeg til å tenke på den franske forfatteren Michel Houellebecq og hans beskrivelser av liberalismens og individualiseringens konsekvenser. På forfatteren og oversetteren Thomas Lundbo sin gjesteblogg om Houellebecq på Cappelens Damms nettsider, kan man lese om hvordan en lignende tematikk kommer til uttrykk i bøkene til Houellebecq. Lundbo har oversatt fire av de syv bøkene til Houellebecq som er utgitt i Norge. Bloggteksten hans er basert på et foredrag som ble holdt hos Cappelen Damm i 2012 med tittelen Michel Houellebecq – Norges viktigste forfatter.

De grunnleggende bestanddeler

Lundbo ser på De grunnleggende bestanddeler (1998), der vi følger utviklingen fra ungdomsopprøret på sekstitallet gjennom frigjøringsideologiene på syttitallet. Han skriver at «boka forteller historien om to halvbrødre som lider under den kjærlighetsløse, kalde alles-kamp-mot-alle-tilstanden i vår del av verden», en situasjonen «som forklares som et resultat av livsførselen til babyboomerne, som når de selv ble foreldre var mer interessert i å realisere seg selv og sin egen frihet enn å oppdra barn». Boka beskriver en direkte årsakssammenheng mellom foreldresviket og samfunnsutviklingen, ifølge Lundbo: «Det står rett ut at barn som ikke får nok kontakt med moren i oppveksten, får «alvorlige forstyrrelser i seksuell atferd», og et generelt problematisk forhold til mellommenneskelig samkvem. De oppdras ikke til nærhet, men til å oppfatte hverandre som konkurrenter, som fiender. Kjærligheten er kun en arena for «narsissistisk kappestrid».»

 

I Utvidelse av kampsonen (1994) utforsker Houellebecq konsekvensene av liberalismen på individnivå; og Lundbo peker på hvordan Houllebecq skisserer to mulige responser: «Tilbaketrekning og resignasjon, eller deltagelse i kampen. Hovedpersonen i boka resignerer og går psykisk til grunne av kjærlighetsløsheten, av savnet etter nærhet og av hele den tomheten han bærer på. Den som taper konkurransen på den seksuelle kamparenaen, som bare gir plass til noen få vinnere, opplever å få aggresjonen vendt innover og forvandlet til selvforakt og skam.» De to responsene som skisseres ovenfor, beskriver en psykisk helse der toleransevinduet er truet og konkurranseperspektivet vil føre til at man inntar en beredskapsposisjon. Når vi er innenfor toleransevinduet, er vi i en sone der vi lærer lettest, tenker best, er mest oppmerksomme og tåler oss selv på en brukbar måte. Når vi er utenfor toleransevinduet, er vi enten overaktivert eller underaktivert (Traumeklinikken Modum Bad i Oslo, 2014). Fraværet av gode indre arbeidsmodeller og reguleringsmekanismer er påfallende hos Houellebecqs karakterer, slik jeg ser det.

Fra Tilbake til nåtid. En manual for håndtering av traumereaksjoner (Modum Bad, 2014)

En lignende beskrivelse av liberalismenes konsekvenser finner vi i kapittelet «Det syke selvet, fortellingen og overgivelsen» i boka Det diagnostiserte livet (Brinkmann, 2015), der den danske psykologen Morten Nissen snakker om hvordan nyliberalismen «utvisker de statsformene som tidligere dannet våre sterkeste skjebnefellesskap». Verdibaserte fellesskap brytes sakte ned til fordel for den individuelle friheten til selv å definere hvilke verdier en vil leve etter. Samtidig som dette kan ses på som en frigjøringsprosess, som styrker vår autonomi, skaper det også grobunn for en narsissistisk personlighetstype (Nissen, 2015).

Houellebecq snakker om hvordan mødrene er opptatt av å realisere seg selv i stedet for å gi nærhet til barna sine. Ved å velge å legge vekt på mødrenes svik, i stedet for å problematisere fedrenes rolle, legger Houllebecq til grunn et tradisjonelt kjønnsrollesyn. Jeg oppfatter det likevel ikke slik at Houellebecq er antifeminist eller imot likestilling av den grunn, som han har blitt kritisert for fra mange hold. Dette er etter min mening et misforstått fokus som fører til at man som leser tyr til samme forenklede slutninger som karakterene i bøkene gjør. Han bruker heller disse holdningene til å belyse det motsatte: hvordan mannen som representerer den kommende generasjonen inntar offerrollen. Karakterene er sveket av mødrene sine og sitter igjen fastlåst i innholdsløse og kjærlighetsløse liv. Forholdene mellom mennene er fiendtlig og konkurransepreget. Med dette utgangspunktet opplever jeg at Houellebecq beskriver hvordan den mannlige offerrollen aktiverer typiske ikke-tradisjonelle maskuline behov, behov mannen ikke har den ringeste ide om hvordan han kan fylle. Situasjonen oppleves truende og plasserer mannen i en fight/flight-modus. Den hjelpeløse mannen ser ut til å mangle egenomsorg og gode mestringsstrategier og vippes dermed lett av pinnen når avhengighetsbehovet trigges.

 

Litteratur

 

Lundbo, T. (2012). Gjesteblogg om Michel Houellebexq av Thomas Lundbo (Cappelen Damm). Hentet fra: http://www.forlagsliv.no/blog/2012/01/12/gjesteblogg-om-michel-houellebecq-av-thomas-lundbo/

Nissen, M. (2015). «Det syke selvet, fortellingen og overgivelsen». I: Brinkmann, S. (red.) (2015). Det diagnostiserte livet. Bergen: Fagbokforlaget.

Traumepoliklinikken Modum Bad i Oslo (2014). Tilbake til nåtid. Oslo: Modum Bad

Advertisements

Ingen gode steder å gå med skammen

Etter ett år i full jobb, har jeg nå begynt på videreutdanning i psykisk helsearbeid, på deltid. Omtrent hver fjerde uke skal jeg ha en uke med studier på Høgskolen, gjennom to år. Det blir et privilegium å fordype seg i faget på denne måten og å gå i dialog om holdninger og verdisyn og forankring av disse. Åpningsforelesninga var ved Arne Johan Vetlesen, professor i filosofi ved Universitetet i Oslo, og hvis dette anslaget blir toneangivende for studiet, lover det godt, synes jeg. Han satte fart i tankene hos meg nærmest umiddelbart med sin faglige tyngde og urovekkende omtale av det moderne, uavhengige mennesket. Han snakket om hvordan individualiseringen av samfunnet har ført til at vi, når vi mislykkes, blir stående alene med en skam vi ikke vet hvor vi skal gjøre av. Individualiseringen har i følge Vetlesen gjort oss autonome på en uhensiktsmessig måte. I stedet for at vi opplever kun valgfrihet, kan vi også oppleve valgtvang. Og når vi mislykkes, så mislykkes vi alene, uten kollektivets støtte. Fallhøyden er økt og skammen isoleres i større grad. Han satte på denne måten autonomibegrepet i en politisk kontekst for å få fram kontrasten mellom det selvopptatte individet og det inkluderende kollektivet. Jeg måtte jo derfor bare spørre han om man like gjerne kunne være autonom med et solidarisk fortegn. Han svarte at det kunne man, men da ville han ikke fått fram poenget sitt godt nok med forelesningen sin.

Videre sa Vetlesen at psykiske lidelser aktiviserer avhengighetsbehovet og at dette representerer en trussel for den autonome, som har basert sitt liv på å være uavhengig. Dette er et interessant perspektiv å ha med seg inn i pasientbehandling. Det er en påminner om den motstanden pasienten kan ha til å la helsepersonell komme i posisjon til å bygge en relasjon og å i det hele tatt behandle pasienten.

 

Vi har kanskje ikke så mange gode steder å gå med skammen vår i dag. Men jeg er usikker på om det var så mye bedre før. Selv om man før i tiden, etter Vetlesens teori, ikke feilet som autonome individer, var det vel egentlig enda færre steder å gå med skammen, og et større tabu å dele det skamfulle? Kollektivet ble da også ganske taust når en i mengden falt om? Uansett tror jeg individualiseringen har gjort oss mer krenkbare, fordi vi har stått alene og tatt egne valg så lenge og blitt så ensomme i våre følelser knyttet til disse valgene. Fordi vi ikke lenger har et kollektiv å henvise til, tvinges vi mot å ta ting mer og mer personlig, i takt med at vi blir mer og mer uavhengige. Kanskje handler det derfor ikke bare om såret stolthet, men også om underkommunisert ensomhet? At vi trenger gode steder å gå med det vi bærer på …


Nordisk sykepleieforskning

Nr. 1 - 2015, årgang 5

Nr. 1 – 2015, årgang 5

Da har jeg fått første nummer av tidsskriftet Nordisk sykepleieforskning i posten. Via idunn.no (Universitetsforlagets digitale publiseringsplattform for fag- og forskningstidsskrifter) abonnerer jeg fra før av på Tidsskrift for psykisk helse. Jeg slo til på et tilbud på rundt 400 kroner i året for fire utgaver. Jeg hadde lyst til å se hva som rører seg i somatikken også, og det er heller ingen ulempe at tidsskriftet har en nordisk profil.

Tidsskriftet framstår som mer opptatt av kvalitet enn kvantitet. I nummeret jeg har foran meg, presenteres fire vitenskapelige artikler og to fagartikler, introdusert av en kortfattet leder. Utover dette kan jeg ikke se at tidsskriftet har en åpenbar visjon eller målsetning, slik Tidsskrift for psykisk helsearbeid har. Etter jubileumsseminaret i fjor høst skal nemlig Tidsskrift for psykisk helse ha tatt på seg ambisjonen å skape mer debatt og være litt mer opprørsk enn tidligere. Dette kommer blant annet til uttrykk i det seineste nummeret gjennom spalten «Kritisk blikk», der sykepleier og sosiolog Trond Hatling er invitert av redaksjonen til å se kritisk på en tidligere publisert artikkel i tidsskriftet. Når jeg kikker på tidligere nummere av tidsskriftet, ser det ut som om spalten «Kritisk blikk» har erstattet spalten «Skeivt blikk» – kanskje nettopp med tanke på å spisse denne ambisjonen.

Volum 12 - Nr. 1 - 2015

Volum 12 – Nr. 1 – 2015

Likevel, når man har bladd seg gjennom det tilsynelatende nennsomme utvalget av artikler i Nordisk sykepleieforskning, så kan man tenke at nå har man fått med seg det viktigste som foregår på arenaen. Og til mitt bruk, der hovedinteressen ligger på psykiatrien, fungerer det utmerket. For de som jobber i somatikken, vil det kanskje framstå litt i knappeste laget, og man vil kanskje savne en tydeligere personlighet. En av de fire vitenskapelige artiklene handler forøvrig om psykiatrien og utfordringene ved registrering av psykiatriske pasienters barn i pasientjournalen. Et interessant og viktig område der institusjonene sliter med å følge opp lovpålagte retningslinjer, ifølge artikkelforfatterene.


Den norske Florence Nightingale

Cathinka Guldberg (1840–1919)

Cathinka Guldberg (1840–1919)

Cathinka Guldberg kalles gjerne den norske Florence Nightingale. Hun var prestedatteren som dro ut i verden og som kom tilbake og grunnla Norges første sykepleierskole. Hun var banebryter og pioner for sykepleien som fag og profesjon, og i motsetning til sine medsøstre, som var med på å forme det moderne Norge på ulike områder i samfunnet, var hun verken feminist eller aktiv i samfunnsdebatten – hun tjente Gud og sine medmennesker i det stille.

Hun vokste opp i Christiania med sosialt engasjerte foreldre. Moren tok henne med østover i byen med suppe og brød til de fattige, som ikke var så heldig stilt som dem selv. Det sosiale engasjementet viser seg også da faren ble prest i Nannestad og lot tatere overnatte på jordene sine, selv om det var forbudt. Guldberg mistet moren sin tidlig og måtte ta et stort omsorgsansvar i familien, som reservemor for søsknene. I den tiden hun stelte hjemme, var hun også aktiv i menigheten, hadde stor omsorg for fattige og syke og drev etter hvert et utstrakt privat hjelpearbeid. Faren giftet seg på ny, men ble igjen enkemann. Først ved inngåelsen av hans tredje ekteskap, følte hun seg fri til å forlate familien. Hun var da 24 år gammel og året var 1866.

Det var faren som fortalte Cathinka Guldberg om Kaiserswerth i Tyskland, der man kunne utdanne seg til sykepleier og diakonisse. Florence Nightingale hadde vært tidligere elev ved denne skolen. I motsetning til Guldberg, måtte Nightingale trosse sine foreldres ønsker, som mente at valget hennes var upassende og at hun heller burde gifte seg og bli hjemme. Nightingale skulle forøvrig komme til å kritisere skolen for å gi religiøse ritualer som bønn og skriftlesning forrang foran medisinsk behandling og utførelsen av sykepleie. For Guldberg ventet det strenge rutiner i Kaiserswerth. Etter tre uker med undervisning begynte elevene å jobbe på sykehuset. De sto på fra klokken fem om morgenen til langt ut på kvelden. Under utdanningstiden tjenestegjorde hun ved feltlasaretter i Dresden og Berlin under den tysk-østerrikske krig, med saler fulle av sårede soldater. Her fikk hun en infeksjon i hånden og måtte reise tilbake til Kaiserswerth, hvor hun fikk tilbud om å reise til Alexandria i Egypt. Der var det en del norske sjømenn, og det trengtes en sykepleier. Guldberg jublet inne i seg. I Egypt fikk hun brev hjemmefra. Det skulle startes et diakonissehus, som Guldberg ble bedt om å lede. Hun tvilte seg frem til et ja.

Norsk sykepleierutdanning begynte 20. november 1868 med Guldberg og én elev. Diakonisseanstalten holdt først til i lokaler i kommunegården på Grønland i Oslo, senere i Ullevålsveien, og fra 1887 på egen eiendom på Lovisenberg, hvor virksomheten fremdeles ligger. Ved oppbyggingen av Diakonisseanstalten fulgte Cathinka Guldberg langt på vei det mønsteret hun hadde sett i Kaiserswerth, men hun forenklet reglene i stor grad. Søstrene som kom til Diakonissanstalten ble som døtre i huset. Cathinka Guldberg hadde et nært forhold til søstrene og gikk under navnet «Mor Guldberg». Etter en tid ved anstalten ble elevene først opptatt som prøvesøstre før de ble innviet til diakonisse. De gikk med diakonissedrakt, levde i sølibat, fikk kun lommepenger og ble sendt ut i tjeneste. Kvinner som sluttet seg til Diakonisseanstalten kunne på denne måten få seg en yrkesutdannelse og et selvstendig liv utenom det patriarkalske familieliv som var rådende på den tiden. Mor Guldberg skapte en kultur båret oppe av sterke fellesskapsverdier og en uttalt Kristus-forankring. Den sterke sosialiseringen mot felles mål gjorde at diakonissene utrettet mye og satte sterke spor etter seg i sykehus, menighetenes fattigpleie og sykepleie og i det øvrige mangfold av kristent sosial- og omsorgsarbeid som de gikk inn i.

I de første 18 år var hun eneleder for anstalten. Hun hadde det øverste faglige ansvar for sykepleietjenesten ved sykehuset og unnså seg ikke for å overprøve overlegens bestemmelser. Når sykepleien ble valgt som faglig verktøy i innføringen av diakonien, var ikke det tilfeldig. På Rikshospitalet var det gangkoner med et heller tvilsomt rykte som stod for pasientpleien (ufaglærte og underbetalte kvinner fra arbeiderklassen), og i medisinske kretser var det ønske om å få etablert moderne sykepleie i Norge. I 22 år var det bare Diakonisseanstalten som utdannet faglig kvalifiserte sykepleiere her i landet. Det skal raskt ha blitt opprettet avtaler med Rikshospitalet om at diakonisser skulle ta ansvaret for sykepleien der. Etter hvert ble slike avtaler inngått med sykehus over hele landet. Diakonisseanstalten, senere Diakonissehuset, var i 22 år landets eneste sykepleierutdannelse. Guldberg ledet virksomheten i 51 år av sitt liv, og var fremdeles aktiv som forstanderinne da hun døde 79 år gammel. Hennes virksomhet hadde betydning som utvikling av en helseprofesjon, som en kirkelig tjeneste, og som en selvbevisst profesjonsutdanning for kvinner.

Kilder:

Helmstadter, C. & Godden, J. (2011). Nursing before Nightingale, 1815–1899. Ashgate Publishing Company

Hernæs, N. (2015). Intervju med forfatter og journalist Eldrid Oftestad som har skrevet ungdomsbok om Cathinka Guldberg: Historien om Cathinka Guldberg. Sykepleien.no, 9.2.2015

Mehren, T. M. (2013). Omtale av boka Et livskall av Gry Espedal og Berit Hovland. Tidsskriftet Prosa 3/13

Store norske leksikon

Wikipedia


Medisinsk ordbok #3

IMG_3220

De vesentligste risikofaktorer for utvikling av delir, er høy alder og demens. Alvorlig somatisk sykdom øker risikoen. Alzheimers er den vanligste demenssykdommen. Den karakteriseres av en snikende svekkelse av hukommelsen som ledsages av initiativløshet, desorientering, bevegelsesforstyrrelser, taleproblemer og eventuelt et såkalt beskjeftigelsesdelir. Pasienter med beskjeftigelsesdelir forestiller seg altså at de er beskjeftiget med deres vante arbeid, men uten å kunne gjenkjenne situasjonen. Forvirringstilstanden gir næring til en konstant konflikt i pasienten som forhindrer ham til å falle i ro her og nå. Som for eksempel den pensjonerte revisoren, som stadig arbeider med papirene foran seg på sykehjemmet, og som i forbindelse med måltidene utviser agressiv atferd når personalet under opprydning fjerner servietten hans. Han falt tilsynelatende til ro ved å sitte med den foran seg og ordne med servietten og andre papirer om og om igjen. Dette og flere eksempler kan finnes i artikkelen Åben Matryoshka! – en økologisk tilgang til det dialogiske selv (Lauridsen & Hemmingsen, 2010). Alle eksemplene viser hvor viktig det er at helsepersonellet hele tiden er åpne for en bakenforliggende årsak til disse tilsynelatende absurde atferdsmønstrene og ikke automatisk svarer med å avlede pasienten.

 

 

 

 

Litteratur:

Kragh-Sørensen, P. & Lolk, A. (2010). I: Mors, O., Kragh-Sørensen, P. & Parnas, J. (red.). Klinisk psykiatri. Kapittel: Organiske psykiske lidelser. Forlag: J. Munksgaard, Danmark

Lauridsen, L.L. & Hemmingsen, B.H. (2010). Åben Matryoshka! – en økologisk tilgang til det dialogiske selv. Spindet, nr. 2, årg. 10

 

 

 

 


Medisinsk ordbok #2

pikometer

En pikometer tilsvarer noe så smått som en billiondel av en meter (10-12 meter). Nei, dette er ikke en spøkefull måleenhet for en selvgod herremanns edlere deler, som man i et (meget) svakt øyeblikk kan komme i skade for å tro. Det er derimot noe så fabelaktig som en måleenhet beregnet på livets minste byggeklosser, atomene, hvis radius ofte ligger på mellom 100 til 200 pikometer, eller 0,0000000001 til 0,0000000002 meter. Måleenheten anvendes hovedsakelig innenfor områdene fysikk og kjemi.

Ser man på skalaen for metriske måleenheter, ligger pikometer før nanometer, som igjen ligger før mikrometer og millimeter. På Internett (!) kan man lese at tyske forskere i 2009 utviklet et nytt supermikroskop som nå kan måle avstander på ned til bare noen få pikometer. Dette skal være en av mange signaler på at vi beveger oss fra nanoteknologi til pikoteknologi.

 

 

 

 


Medisinsk ordbok #1

 

Saturday night palsy

«Armen sovner»

Saturday night palsy, eller lørdagskveldslammelse, kan være en ubehagelig opplevelse når man våkner opp og ikke får kontakt med armen eller beinet. Den vanligste årsaken til at dette skjer, at man sovner i feilstilling, ser ut til å være at man har vært på fylla. Derav tilnavnet Saturday night. På bloggen Disease Prone kan man lese om Dave Mustaine, gitarist i henholdsvis Metallica og Megadeth, og hans helt spesielle møte med lørdagskveldslammelse.

Det er ikke bare festglade mennesker som som er utsatt for lammelser av denne typen. De rammer tilsynelatende også forelskede par, personer med kriminelle tilbøyeligheter og squashspillere, med det til felles at det er en nerve som har kommet i klem eller blitt utsatt for belastning.

Honeymoon palsy: Nyslått ektepar som ikke er vant til å dele seng og ender opp med å sove med armene rundt hverandre slik at radialisnerven kommer i klem og armen «sovner».

Handcuff palsy: Forårsaket av stramme håndjern.

Squash palsy: En spesiell form for nerveskade som kan oppstå ved langvarige squashkamper.

 

Medisinsk ordbok # er tenkt som en serie kuriøse (i hvertfall for meg) uttrykk jeg plukker opp via nettopp Medisinsk ordbok (mobilutgaven) og studerer litt nærmere i ledige stunder.