Den norske Florence Nightingale

Cathinka Guldberg (1840–1919)

Cathinka Guldberg (1840–1919)

Cathinka Guldberg kalles gjerne den norske Florence Nightingale. Hun var prestedatteren som dro ut i verden og som kom tilbake og grunnla Norges første sykepleierskole. Hun var banebryter og pioner for sykepleien som fag og profesjon, og i motsetning til sine medsøstre, som var med på å forme det moderne Norge på ulike områder i samfunnet, var hun verken feminist eller aktiv i samfunnsdebatten – hun tjente Gud og sine medmennesker i det stille.

Hun vokste opp i Christiania med sosialt engasjerte foreldre. Moren tok henne med østover i byen med suppe og brød til de fattige, som ikke var så heldig stilt som dem selv. Det sosiale engasjementet viser seg også da faren ble prest i Nannestad og lot tatere overnatte på jordene sine, selv om det var forbudt. Guldberg mistet moren sin tidlig og måtte ta et stort omsorgsansvar i familien, som reservemor for søsknene. I den tiden hun stelte hjemme, var hun også aktiv i menigheten, hadde stor omsorg for fattige og syke og drev etter hvert et utstrakt privat hjelpearbeid. Faren giftet seg på ny, men ble igjen enkemann. Først ved inngåelsen av hans tredje ekteskap, følte hun seg fri til å forlate familien. Hun var da 24 år gammel og året var 1866.

Det var faren som fortalte Cathinka Guldberg om Kaiserswerth i Tyskland, der man kunne utdanne seg til sykepleier og diakonisse. Florence Nightingale hadde vært tidligere elev ved denne skolen. I motsetning til Guldberg, måtte Nightingale trosse sine foreldres ønsker, som mente at valget hennes var upassende og at hun heller burde gifte seg og bli hjemme. Nightingale skulle forøvrig komme til å kritisere skolen for å gi religiøse ritualer som bønn og skriftlesning forrang foran medisinsk behandling og utførelsen av sykepleie. For Guldberg ventet det strenge rutiner i Kaiserswerth. Etter tre uker med undervisning begynte elevene å jobbe på sykehuset. De sto på fra klokken fem om morgenen til langt ut på kvelden. Under utdanningstiden tjenestegjorde hun ved feltlasaretter i Dresden og Berlin under den tysk-østerrikske krig, med saler fulle av sårede soldater. Her fikk hun en infeksjon i hånden og måtte reise tilbake til Kaiserswerth, hvor hun fikk tilbud om å reise til Alexandria i Egypt. Der var det en del norske sjømenn, og det trengtes en sykepleier. Guldberg jublet inne i seg. I Egypt fikk hun brev hjemmefra. Det skulle startes et diakonissehus, som Guldberg ble bedt om å lede. Hun tvilte seg frem til et ja.

Norsk sykepleierutdanning begynte 20. november 1868 med Guldberg og én elev. Diakonisseanstalten holdt først til i lokaler i kommunegården på Grønland i Oslo, senere i Ullevålsveien, og fra 1887 på egen eiendom på Lovisenberg, hvor virksomheten fremdeles ligger. Ved oppbyggingen av Diakonisseanstalten fulgte Cathinka Guldberg langt på vei det mønsteret hun hadde sett i Kaiserswerth, men hun forenklet reglene i stor grad. Søstrene som kom til Diakonissanstalten ble som døtre i huset. Cathinka Guldberg hadde et nært forhold til søstrene og gikk under navnet «Mor Guldberg». Etter en tid ved anstalten ble elevene først opptatt som prøvesøstre før de ble innviet til diakonisse. De gikk med diakonissedrakt, levde i sølibat, fikk kun lommepenger og ble sendt ut i tjeneste. Kvinner som sluttet seg til Diakonisseanstalten kunne på denne måten få seg en yrkesutdannelse og et selvstendig liv utenom det patriarkalske familieliv som var rådende på den tiden. Mor Guldberg skapte en kultur båret oppe av sterke fellesskapsverdier og en uttalt Kristus-forankring. Den sterke sosialiseringen mot felles mål gjorde at diakonissene utrettet mye og satte sterke spor etter seg i sykehus, menighetenes fattigpleie og sykepleie og i det øvrige mangfold av kristent sosial- og omsorgsarbeid som de gikk inn i.

I de første 18 år var hun eneleder for anstalten. Hun hadde det øverste faglige ansvar for sykepleietjenesten ved sykehuset og unnså seg ikke for å overprøve overlegens bestemmelser. Når sykepleien ble valgt som faglig verktøy i innføringen av diakonien, var ikke det tilfeldig. På Rikshospitalet var det gangkoner med et heller tvilsomt rykte som stod for pasientpleien (ufaglærte og underbetalte kvinner fra arbeiderklassen), og i medisinske kretser var det ønske om å få etablert moderne sykepleie i Norge. I 22 år var det bare Diakonisseanstalten som utdannet faglig kvalifiserte sykepleiere her i landet. Det skal raskt ha blitt opprettet avtaler med Rikshospitalet om at diakonisser skulle ta ansvaret for sykepleien der. Etter hvert ble slike avtaler inngått med sykehus over hele landet. Diakonisseanstalten, senere Diakonissehuset, var i 22 år landets eneste sykepleierutdannelse. Guldberg ledet virksomheten i 51 år av sitt liv, og var fremdeles aktiv som forstanderinne da hun døde 79 år gammel. Hennes virksomhet hadde betydning som utvikling av en helseprofesjon, som en kirkelig tjeneste, og som en selvbevisst profesjonsutdanning for kvinner.

Kilder:

Helmstadter, C. & Godden, J. (2011). Nursing before Nightingale, 1815–1899. Ashgate Publishing Company

Hernæs, N. (2015). Intervju med forfatter og journalist Eldrid Oftestad som har skrevet ungdomsbok om Cathinka Guldberg: Historien om Cathinka Guldberg. Sykepleien.no, 9.2.2015

Mehren, T. M. (2013). Omtale av boka Et livskall av Gry Espedal og Berit Hovland. Tidsskriftet Prosa 3/13

Store norske leksikon

Wikipedia

Reklamer

Litt sykepleie og sykemat

Det var en bursdagspresang, denne boka. Det var en gammel bok, og den var ganske stor. Jeg hadde faktisk ønsket meg den, fordi jeg hadde begynt å bli litt mer opptatt av mat enn tidligere. Før var jeg egentlig ikke opptatt av mat. Når noen spurte meg hva vi spiste på julaften hjemme, måtte jeg tenke meg lenge om og til slutt gjette. Men etter et måltid i kollektivet jeg bodde i etter videregående, disket opp av min gode venn Henrik, fikk jeg øynene opp for mat og matlagning, og ikke minst god mat. Jeg kan fortsatt kjenne smaken av den salte og krydrete kyllingen – rosmarinen, ansjosen og tomatene, og den leskende rødvinen som gikk ned på høykant. På menyen sto den tradisjonelle italienske retten pollo cacciatore, eller hunter’s chicken stew, eller Jegerens kylling, eller Jegerkylling, osv.

Vennene mine hadde tatt seg bryet med å oppsøke en av våre fremste kokker og spurt vedkommende om han var villig til å skrive en hilsen til bursdagsbarnet i boka, hvilket han også gjorde:

Kjære Harald,

Ingenting er som kjærligheten til mat.

Blir Schønberg Erken for komplisert,

prøv da heller

med Bagateller!

BON APPETIT

Hilsenen var signert Eivind Hellstrøm, og bursdagsgaven var altså Henriette Schønberg Erkens Stor kokebok for større og mindre husholdninger, fra 1914, utgitt på Aschehoug forlag. Schønberg Erken var husholdningslærer og kokebokforfatter og levde fra 1886 til 1953. Jeg har ikke brukt den flittig som kokebok, men jeg har hatt glede av å lese i boka fra tid til annen. Hun går ofte grundig til verks i oppskriftene sine:

Skildpaddesuppe, egte (potage à la tortue)

Skildpadden bør være fet og saa frisk som mulig – spillevende. Naar den skal slagtes, lægges den enten paa ryggen paa et skraanende bord, eller man hænger den i bakbenene. I begge tilfælde slaaes en slynge om halsen paa den, naar den stikker hodet frem. Hodet trækkes ut saa langt som mulig og hugges av […]

Noe jeg synes er spesielt interessant med boka, er at den har et eget kapittel med tittelen «Litt sykepleie og sykemat». Når jeg leser dette kapittelet og ser hvilke detaljer hun legger vekt på i omsorgen for den syke, går tankene mine til Florence Nightingale, men også til Cathinka Guldberg (grunnlegger av sykepleieutdannelsen i Norge), som forfatteren må ha vært inspirert av: «Hvisk ikke i sykeværelset eller utenfor døren. Gaa ikke paa taa; bruk ikke knirkende skotøi, ikke tøfler.» Dette utdyper Nightingale i sin bok Notater om sykepleie, som for eksempel under overskriften «Støyende kvinneantrekk» (s. 85), hvor hun går til angrep mot kjolen som fører til at kvinnen må «vasse eller subbe av gårde». Jeg har skrevet mer om hvisking og samtaleformer i arbeidsmiljøet i dette innlegget.

Henriette Schønberg Erken. (Foto: Christian Grundseth)

Henriette Schønberg Erken.
(Foto: Christian Grundseth)

Kapittelet til Schønberg Erken inneholder tips om blant annet temperatur, lufting, vask og stell: […] læg haandkle under, mens haaret redes, og flet haaret i to fletter og læg dem op over puten […]. Og før hun presenterer oppskriftene, skriver hun litt om ernæring, næringsmidler og fordøyelighet; en passasje i boka som ble ansett som for teoretisk av enkelte av datidens kritikere, sies det. Hun har også gjort seg opp noen tanker om sykepleiens vesen og betydning:

Sykepleien er en av husmorens vanskeligste, mest anstrengende pligter; man maa forbinde selvforglemmende kjærlighet med indsigt og fasthet.

Vis medlidenhet med den syke i gjerning – ikke i ord.

Der maa være hvile ved den person, som skal passe en syk, – vedkommende maa være behersket, være rolig.

Ha omtanke for, hvad den syke behøver, og forsøk at gjette hans ønsker.

Vi maa tænke for vore syke og søke at forstaa den sykes maal av legemlige og aandelige kræfter.

Vær lykkelig, vær taknemlig for, om du selv kan passe en av dine kjære.

Hun er opptatt av sykepleierens ydmyke holdning overfor den syke. Hun snakker om empati selv om hun ikke tar i bruk begrepet. I dag legger vi forhåpentligvis større vekt på å involvere pasienten i sykepleien enn å gjette oss fram til vedkommendes ønsker. Dette kapittelet er uansett med på å vise hvor gjennomført og perspektivrikt prosjektet hennes er. Og om det ikke blir skildpaddesuppe på menyen i morgen, så kan det alltids hende jeg prøver meg på en fransk toast alla Schønberg Erken.

Litteratur:
Nightingale, F. (2008). Notater om sykepleie. Gyldendal akademisk
Schønberg Erken, H. (1914). Stor kokebok for større og mindre husholdninger. Aschehoug forlag