Mentalisering

Når jeg tenker på pasientsamtalerutinen nå, etter tre dager med kursing i mentaliseringsbasert terapi (introduksjonskurset) på Grand hotel, har jeg fått et tydeligere styringsfokus og generelt en bedre oversikt over formatet. Jeg ser jo at jeg har vektlagt mentalisering tidligere, men ikke på en slik måte at jeg har sett rekkevidden av det eller identifisert det som et verktøy jeg bruker bevisst.

Kurset gikk over tre dager og ledes av Finn Skårderud og Sigmund Karterud, som er initiativtakerne til Institutt for mentalisering. Karin Lossius, Bente Sommerfeldt og Nina Arefjord trekkes inn som gruppeledere i forbindelse med rollespillene. Det var inspirerende å starte dag to som pasient og bli forsøkt stimulert til å mentalisere, eller å koble følelser til tanker og sette hendelser inn i kontekst. Ja, for hva er egentlig mentalisering? Og går det an å presentere det kun ved hjelp av én setning? «Holding mind in mind» sier Peter Fonagy, administrerende direktør ved Anne Freud Centre i London, som har spilt en sentral rolle i utformingen av mentaliseringsteorien. Andre definisjoner er «evnen til å lese andre og seg selv». Hvis jeg skal forsøke å summere det opp for meg selv, en ukes tid etter kurset, blir det omtrent slik: Som mennesker kan vi bygges opp og brytes ned, og det skjer alltid i relasjoner til andre mennesker. For å forstå hva som skjer med oss, trenger vi innsikt i det som implisitt og eksplisitt kommer til uttrykk i det sosiale samspillet. Jo mer vi forstå hva som skjer med oss, jo bedre rustet blir vi til å regulere følelser og tåle påkjenninger.

Det intellektuelle rammeverket for begrepet mentalisering er omfattende og representert ved blant annet tilknytningsteori, utviklingspsykologi og nevropsykologiske studier. Fra dette grunnlaget utvikles det hele tiden metoder som egner seg til å fremme evnen til å mentalisere. Under rollespillene på kurset forsøkte man i rollen som pasient å spille ut de vanligste formene for mentaliseringssvikt: Overfortolkning, underfortolkning og konkretisme. Og som behandler forsøkte man å stimulere til mentalisering. Stikkordene jeg noterte meg var følgende: Identifisere hendelsen, validere, få fram pasientens opplevelse, sette ting inn i kontekst og skape en felles forståelse. Her var det nyttig for meg å ha toleransevinduet i bakhodet hele tida – at mentaliseringsevnen er tilgjengelig innenfor toleransevinduet, og at ved over- eller underaktivering, må pasienten bringes inn i toleransevinduet igjen. Det var interessant å høre Karterud fortelle om hvordan de ved hjelp av filmopptak jevnlig skårer terapeutenes mentaliseringsfokus i etterkant av timene. Dette bidrar til å skape en åpenhet innad i fagmiljøet og til å videreutvikle og forbedre teknikker og metoder.

Mentalisering har vist seg å ha særlig god effekt i behandlingen av blant annet borderline-pasienter, eller personer med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, gjennom oppmykning av svart/hvitt-tenkning og generaliseringstendenser, og affektregulering. Terapiformen brukes også i traumebehandling. På kurset snakket Skårderud om hvordan traumatiserte barn skrur av mentaliseringsevnen fordi hendelsene blir for vanskelig å forholde seg til. Evnen til å mentalisere vil dermed ikke utvikle seg. Skårderud peker på følgende paradoks: Mentalisering er den beste beskyttelsen mot traumer, men traumepasienter mangler ofte denne evnen. En god relasjon med tillitt og åpenhet er det beste angstregulerende verktøy.

Videre sier Skårderud: Når vi mentaliserer, klarer vi å holde en viss avstand til egne følelser i stedet for å bli overveldet av dem. Dette øker sjansen for å kunne integrere og bearbeide ubehagelige opplevelser. Han sier at det kan ofte være bedre å være i nærheten av de konkrete traumene i stedet for å gå direkte inn i dem, fordi man da befinner seg i en modus der det er lettere å mentalisere. Går man direkte løs på de traumatiske hendelsene, risikerer man rask mentaliseringssvikt. For meg var dette en øyeåpner, og det har bidratt til et fokusskifte i pasientsamtalen. I stedet for å vente på at pasienten konkret skal identifisere de traumatiske hendelsene, vil jeg bevisst bruke tida til å skape et godt arbeidsklima i utkanten eller rett i nærheten av dem.

Skårderud nevnte Descartes introspektive prosjekt, der vi går inn i oss selv på egen hånd. Skårderud ser på dette som en blindvei, i hvertfall i en terapeutisk kontekst, og framholder det han kaller to-personers psykologi til fordel for en-persons psykologi. Man finner seg selv gjennom andre. Jeg smetter inn en liten digresjon her mot slutten: Av dette kan man jo utlede at alle forsøk på å være sin egen terapeut gjennom en eller annen form for selvransakelse, ikke er fruktbar. Man kan godt drive introspektiv, en-persons psykologi i fri utfoldelse; men som for eksempel i forfattergjerningen (som jeg kjenner til selv med bakgrunn som lyriker) oppstår den dynamiske prosessen først i møtet mellom forfatteren/teksten og leseren, altså gjennom en annen. Skårderud påpeker forøvrig at det er først og fremst i skjønnlitteraturen at man finner mentaliseringsstimulerende tekster, ikke i for eksempel krim, sier han med et smil på siste kursdag.

Jeg har skrevet noe mer om hva denne dynamikken kan representere i innlegget om Wilfred Bion og hans container-modell.

Kilder:

Annafreud.org

Introduksjonskurs til mentaliseringsbasert terapi (Grand Hotel, januar 2015)

Mellanrummet.net (Tidsskrift om barn- och ungdomspsykoterapi)

Mentalisering.no

Rydén, G. & Wallroth, P. (2010). Mentalisering – å leke med virkeligheten. Pax forlag

Skårderud, F. & Sommerfeldt, B. (2008). Mentalisering – et nytt teoretisk og terapeutisk begrep. Tidsskrift for Den norske legeforening. Hentet fra: http://tidsskriftet.no/article/1685473/