Selv-tvil, prosedyrelæring og dramaturgisensitivitet
Innsendt: juni 24, 2016 Filed under: Dramaturgi, Film, Politikk, Psykiatri, Psykisk helsearbeid, Psykologi, Religion | Tags: ære, Banaz a love story, bearbeiding, Deeyah Khan, dramaturgi, dramaturgisensitivitet, krysskulturell, marginalisering, prosedyrelæring, Richard Kluft, Scott Miller, stabilisering, symptomer, traumer, underaktivering, vold, voldsformer Legg igjen en kommentarNotater fra Tryggere traumeterapeuter – Dag 4 + 5
Sommerskole, 5-dagers kurs, RVTS Øst.
Kursledere: Trine Anstorp og Hilde Pentzen.
Eksterne forelesere dag 4 + 5: Karin Holt, Marie Haavik, Ingunn Holbæk
Temaer: Traumatiserte med krysskulturelle og migrasjonsrelaterte erfaringer, arbeid med voldsutsatte, traumebearbeiding
TRAUMATISERTE MED KRYSSKULTURELLE OG MIGRASJONSRELATERTE ERFARINGER
- 68 % opplevd militære kampsituasjoner
- 37 % i fengsel
- 65 % erfart tortur, 57 % selv utsatt
- 34 % erfart voldtekt, 22 % selv utsatt
- 77 % vært nær ved å bli drept
#
Utfordringen med å jobbe med flyktninger/personer med annen etnisk tilhørighet når behandling vil kunne føre til at pasienter opplever å måtte ta avstand fra eget miljø og dermed frykter å falle mellom to stoler: falle utenfor både integreringen i det nye samfunnet og tilhørigheten til sitt eget miljø, og dermed bli fullstendig marginalisert.
#
ARBEID MED VOLDSUTSATTE
I samtaler er det viktig å utforske hva vold er, hva man mener med vold? Hva er det jeg og pasienten tenker på når vi snakker om vold? Nyttig å gå gjennom de ulike voldsformene med pasienten og eventuelt stoppe opp og snakke om de formene pasienten kjenner seg igjen i. For å lykkes med å hente ut opplysninger av pasienten, kan det være gunstig å stille konkrete spørsmål og gi mange alternativer til måter pasienten kan ha opplevd den aktuelle voldsformen.
- Fysisk vold
- Psykisk vold
- Materiell vold
- Seksuell vold
- Latent vold
- Økonomisk vold
#
Det kan være fruktbart å spørre voldsutsatte om hva de prøver å få til ved å bli værende i den truende relasjonen, for å få en annen vinkling på situasjonen og få fram håp, ønsker, muligheter.
TRAUMEBEARBEIDING
Å fortelle helt avkoblet om et traumeminne, er ikke gunstig. Da må terapeuten hjelpe pasienten å få tak i det vedkommende forteller. Som regel vekke pasienten opp fra underaktivering gjennom stabiliseringsøvelser. Videre peke på sammenheng mellom det pasienten forteller og samtidig føler i kroppen. Hjelpe pasienten til å få kunnskap om hvordan dette henger sammen og få gode erfaringer med at symptomene går over uten at man går i stykker. «Symptomene forteller historien – vi må lære oss å arbeide mer direkte med symptomene – ikke vente på at hele fortellingen skal bli formidlet verbalt.»
#
«Det er nødvendig at terapeuten hjelper/lærer klienten til å komme i gang med nye handlinger, mer enn å sitte og snakke om hvor vanskelig klienten har hatt det / har det nå.» Nye handlinger kan defineres som egenomsorgsoppgaver, men også som prosedyrelæring.
«Feltet har beveget seg fra fokus på å måtte huske detaljer i de traumatiske minnene, til mer å endre prosedyrelæring». Vi må hjelpe pasienten til endre en prosedyre (pasientens tendens), ved å stoppe opp ved f.eks. en fluktrespons, og skape nye muligheter for pasientens i denne situasjonen.
Aha, så det er altså prosedyrelæring jeg driver med! Jeg er en prosedyrelærer!
#
Rammer for bearbeiding:
«Planlegg litt lengre tid for avtalen – og sett av 1/3 av tiden til oppsummering og avslutning.»
Richard Kluft’s «Rule of thirds»:
- Forberedelser
- Minnearbeid
- Kognitivt arbeid, fokus på her og nå, og lukke igjen.
Altså bruke mye tid på å skape et godt terapeutisk klima.
#
Som terapeut gir vi også regi til pasienten i forhold til hvordan vi ønsker pasientens fortelling fortalt og hvordan minnet skal eksponeres. For eksempel er det ønskelig at pasienten snakker i nåtid, for å gjøre historien mest mulig levende. Vi kan avbryte pasienten enkelte steder, fordi vi mener det er nyttig av terapeutiske årsaker. Vi kan også be pasienten skifte fortellerperspektiv, av samme grunn, som for eksempel å gå inn i historien som den personen pasienten er i dag og ikke når det skjedde. Her tenker jeg det er viktig at terapeuten er bevisst bruken av disse regigrepene, fordi de vil påvirke dramaturgien i pasientens fortelling og dermed også påvirke hvordan pasienten organiserer sin historie og finner sammenhenger i livet. Vi bør ha en form for dramaturgisensitivitet i møtet med pasienter, for å bruke et uttrykk jeg fant på nå. Dette er stoff jeg har snakket om i mitt innlegg i Tidsskrift for psykisk helsearbeid: Den indre dramaturg.
