Samtaleformer i arbeidsmiljøet

Jeg er blitt veldig glad i Florence Nightingales Notater om sykepleie. Først tenkte jeg at dette er antikvariske tanker, betraktninger som er datert og ikke har noen særlig relevans i dag. Men jo mer jeg blar i boka, jo mer nytte og glede har jeg av den. Hun skriver i en utpreget muntlig stil, og selv om tonen hennes kan virke full av moralsk harme, har den også et islett av tørrvittighet. For meg handler det om hvordan man bruker boka, hvordan man åpner opp for å relatere stoffet til aktuelle tema. Og gjør man det, kan man få et interessant perspektiv på en rekke problemstillinger. I dette innlegget skal jeg forsøke å beskrive ett slikt eksempel.

Florence Nightingale: Notater om sykepleie (Gyldendal)

Florence Nightingale: Notater om sykepleie (Gyldendal)

Gjennom min arbeidserfaring i helsevesenet, har jeg vært særlig opptatt av hva slags samtaleform personalet har i fellesmiljøet og hvilke rutiner som følges knyttet til taushetsplikt og respekt for pasientens privatliv. Gode rutiner på dette området bidrar til å skape trygghet og tillit, som er selve grunnlaget for å etablere, opprettholde og videreutvikle gode relasjoner mellom personalet og pasientene.

Jeg har lært at når man snakker om en pasient, skal dette alltid foregå på et lukket personalrom og aldri ute i miljøet. Jeg har også lært at personalet heller ikke skal føre private samtaler seg i mellom eller lage private soner i fellesmiljøet. Personalet skal gjøre seg tilgjengelig og være inkluderende i atferd og samtaleform.

Gjennom min arbeidserfaring har jeg opplevd vekslende grad av bevissthet på dette området. Jeg har opplevd at dører har blitt stående åpne inn til personalkontorer når man diskuterer pasientene. Jeg har opplevd at det har blitt snakket om pasientproblematikk i fellesmiljøet. Jeg har også observert personalet sittende i fellesarealet og prate om pasientene; og selv om de ikke er tilstede i øyeblikket, kan man ikke vite om noen for eksempel lytter ute i gangen. Uansett motarbeider dette muligheten for å opprette og vedlikeholde klare skiller mellom samtaleform i fellesmiljø og på personalkontorene.

Temaet er ingen ny oppdagelse – Florence Nightingale viser et sterkt engasjement på dette området i Notater om sykepleie. Hun snakker om samtaler som omhandler pasienten og som føres innenfor pasientens hørevidde. Dette kan oppleves som en stor belastning og irritasjon for pasienten, sier hun. Hun kaller en ubevisst holdning til dette hos personalet for tankeløshet, en tankeløshet som kan oppleves som tortur for pasienten (!). Eksemplene hennes er hentet fra somatikken, fra situasjoner i sykehusmiljøene, men de har stor betydning og en klar overføringsverdi til alle områder i helsevesenet. De viser også hvor tidløs denne problematikken er og hvilken stor utfordring den representerer:

Jeg er ofte blitt forbauset over tankeløsheten (som helt utilsiktet fører til tortur) hos en venn eller en lege som fører en lang samtale i døren inn til pasientens værelse eller i gangen utenfor. Pasienten venter enten at de skal komme inn hvert øyeblikk, eller han har nettopp hatt besøk av dem og vet at de snakker om ham.

NPG x82368; Florence Nightingale by Henry Hering, copied by  Elliott & Fry

© National Portrait Gallery, London

Jeg trenger knapt nok si at en annen vane, nemlig at en lege eller venn forlater pasienten og bringer sitt syn på besøket videre til vennene sine, rett utenfor døren eller inne i naborommet etter besøket, men innenfor pasientens hørevidde og med hans viten, er om mulig det verste av alt.

Selv om temaet er viktig, særlig fordi det berører juridiske forhold knyttet til yrkesetikken, er det samtidig forståelig at det er lett å bli uoppmerksom på dette området, fordi det finnes så mange glidende overganger og fordi det er lett å glemme konteksten. I tillegg er det tidkrevende å utvikle en god arbeidskultur på dette området. Det krever også et tilstrekkelig faglig nivå hos personalet, samt et tydelig lederansvar. Det er ikke bare vår plikt å ivareta pasientens personvern og integritet, det er også en pasientrettighet. Hvis vi som helsepersonell ikke tar hensyn på dette området, står vi i fare for å krenke pasienten, skape mistillit og ødelegge de relasjonene vi har bygget til pasientene.

Jeg har forøvrig ennå ikke opplevd at dette temaet, samtaleformer i arbeidsmiljøet, har blitt spesifikt berørt hittil i sykepleierutdannelsen. Vi har jo lest om yrkesetiske retningslinjer, og vi har lest om relasjonsbygging. Men å omsette dette til praksis, det krever øvelse. Enkelte studenter har forhåpentligvis fått veiledning på dette området av personalet gjennom praksisperioden i psykiatrien. Men da jeg opplever denne praksisen som så varierende i kvalititet, burde temaet få større oppmerksomhet i undervisningen.

florence-nightingale

© Bettmann/CORBIS

Litteratur:

Nightingale, F. (2008). Notater om sykepleie. Gyldendal akademisk

Reklamer