Timeout funker ikke!

Notater fra Tryggere traumeterapeuter – Dag 1

Sommerskole, 5-dagers kurs, RVTS Øst.

Kursledere: Trine Anstorp og Hilde Pentzen

Eksterne forelesere dag 1: Judith van der Weele, Lars Lyster

 

#

Ønsket om å dø hos traumepasienter er ofte et minne om reaksjonen vedkommende hadde i den vanskelige situasjonen, ikke nødvendigvis et reellt ønske pasienten har her og nå. Problemet er at pasienten opplever at truselen fortsatt er tilstede. Jeg tenker at selv om pasienten opplever at truselen fortsatt er tilstede, så burde man kanskje gå bort fra ideen om å trygge pasienten med at selvmordstanker er naturlige støttetanker som representerer utveier og ikke er farlig? At man i stedet bør være opptatt av å flytte tankene ut av situasjonen her og nå og over til å handle om den vanskelige hendelsen? Å være tydeligere på at tanken er knyttet til et minne og ikke nødvendigvis er et aktuelt ønske.

 

#

I møtet med traumepasientens avspaltede bevissthet, må terapeuten ivareta helheten, alle de ulike delene, for å at pasienten skal kunne være tilstede i seg selv. Ivaretakelsen bør være rettferdig fordelt på de ulike delene. Underveis vil likevel målet været å skape en allianse med fornuften og pasientens hverdag. Traumebehandlingen bør være mer opptatt av å få vite noe om hvordan pasienten forstår de vanskelige episodene, enn å få dem beskrevet i detalj.

«Metoden er å utfordre unngåelsen gjennom ivaretakelse på én side og eksponering på den andre. Heling er ikke å uttrykke følelser – heling er integrering».

 

#

Om å være tilstede her og nå: Som terapeut være oppmerksom på forskjeller – hvilke signaler pasienten gir som uttrykker forskjell på om vedkommende er her og nå eller tilbake i tid. Forsøke å utvikle et språk for disse signalene og bruke disse aktivt som teknikker.

 

#

Integrering av traumatiske opplevelser: Viktigheten av å koble minnene til følelser (og gjenstander) knyttet til den vanskelige situasjonen. Men like viktig er koblingen til hvordan kroppen kjennes, for å erfare og forstå minnet med hele seg.

Skyldtemaet: Prosessen fra å klandre seg selv til å plassere skyld hos f.eks. overgriper. Å hjelpe pasienten til å tenke annerledes om hendelsen gjennom å forstå mer av hvorfor man handlet som man gjorde i situasjonen. Jeg tenker litt videre: Kan man problematisere skyldtemaet på noe vis? Bør den egentlig ligge på individnivå i det hele tatt? Bør skyldtemaet eksistere i det hele tatt? Når et menneske begår overgrep, er jo ikke vedkommende drevet av ondskap, men av dårlige indre arbeidsmodeller og mestringsstrategier. Hva skjer da med pasientens behov for å rette sitt sinne mot noe, som vi anser som så viktig, hvis vi fjerner skyldtemaet eller hever det opp til et samfunnsnivå?

 

#

«Kun 1.9 % av pasienter i BUP ble henvist pga alvorlige reaksjoner etter kriser, traumer eller katastrofer (Helsedirektoratet, 2011)».

Traumeforståelse, barn og ungdom: «Foreldres eneste funksjon er å regulere sine barn» (Lars Lyster). Vi må regulere oss selv før vi kan regulere barna, ikke bli aktivert når barna blir aktivert. Små nyanser og forandringer i den voksnes adferd og signaler vil kunne aktivere barns beredskapssystem. Barn har ofte ikke utviklet evner til å integrere hendelser på et kognitivt nivå. Terapeuten må tenke annerledes.

 

#

Lars Lyster snakker om begrepet «kroppsbarna», barn som ikke vil kle seg etter temperatur eller vær, men kan gå i shorts når det er kaldt, osv. Dette kan være et tegn på dysregulering hos barn preget av tidlig omsorgssvikt.

 

#

Stabiliseringsteknikker for barn må innebære større grad av fysisk aktivisering gjennom både lek og oppgaver. Aktivisere store muskelgrupper. I stedet for vanlige pusteteknikker, á la «pust som meg, inn og ut», så kan man i stedet be barnet blåse så kraftig det kan, blåse ut lys, blåse store såpebobler, ballonger, velte noe, o.l. Traumebehandling av barn bør innebære mindre grad av samtaleterapi og større grad av aktivisering og lek.

 

#

Klar beskjed fra barnepsykologen Lars Lyster: Timeout funker ikke, det bare forsterker dysreguleringen. Barnet vil ikke selv være i stand til å roe seg selv ned eller tenke over ting.

Advertisements