Månedens lysbilde

Hvis jeg skulle kåre månedens lysbilde på videreutdanninga i psykisk helsearbeid, ville den gå til psykolog Marit Aalen for «Relasjonsbygger». Lysbildet dukket opp på en av introduksjonsforelesningene til rollespillene på kommunikasjonskurset i forrige uke. I rollespillene øvde vi oss på å samtale med brukere ved hjelp av teknikker som reformulering, speiling og åpne og lukkede spørsmål. Da er det både nyttig og befriende å se vår egen rolle i et større og ganske så utfordrende perspektiv, slik dette lysbildet til Aalen bidrar til.

Marit Aalen

«Ikke alle er relasjonsbyggere. Kanskje har egne relasjonsproblemer brakt en i hjelpeposisjon.» Det ligger en ærlighet og klokskap i dette utsagnet. Vi må ha en viss innsikt i våre egne liv og være bevisst våre egne motiver, så godt det lar seg gjøre, i det vi inntar rollen som hjelpere. Jeg tolker Aalens budskap som at det er helt greit, og antakelig uunngåelig, at vi har eller har hatt egne relasjonsproblemer, eller utfordringer i relasjoner. Poenget, slik jeg ser det, er at vi har en bevissthet rundt dette og kan ivareta våre egne behov og følelser knyttet til våre relasjonelle utfordringer utenfor relasjonen hjelper/bruker. Da kan «egne skader hjelpe oss å se bedre» i møte med brukerne. Hvis jeg ikke tar dette ansvaret, vil jeg kunne risikere å gå inn i hjelperollen med uavklarte behov og skjulte motiver, noe som ikke bare vil hindre meg i å bygge en god relasjon eller terapeutisk allianse, men også gjøre det vanskelig for meg å ivareta mitt yrkesetiske ansvar overfor brukeren.

«Våre motiver er sjeldent rent altruistiske eller rent egoistiske». Hvis vi tror at vi kan gå til hjelperollen med en total oppofrelse av egne interesser til fordel for andres, vil vi etter mitt syn ikke ha mulighet til å «erkjenne det sammensatte i vår motivkrets». Utfordringen blir å vite hvor man til enhver tid befinner seg på denne skalaen i møtet med brukeren, og helst også hvorfor, tenker jeg. Og for å vite noe om dette, må man vite noe om hva som er en sterke og svake sider. På den måten kan man justere seg, trekke seg tilbake eller rykke fram. Legg ellers merke til at foreleseren i kildehenvisningen oppgir, foruten Alice Miller, «eget hode» som referanse. Jeg har sansen for det hodet.

 

Advertisements

Samtaleformer i arbeidsmiljøet

Jeg er blitt veldig glad i Florence Nightingales Notater om sykepleie. Først tenkte jeg at dette er antikvariske tanker, betraktninger som er datert og ikke har noen særlig relevans i dag. Men jo mer jeg blar i boka, jo mer nytte og glede har jeg av den. Hun skriver i en utpreget muntlig stil, og selv om tonen hennes kan virke full av moralsk harme, har den også et islett av tørrvittighet. For meg handler det om hvordan man bruker boka, hvordan man åpner opp for å relatere stoffet til aktuelle tema. Og gjør man det, kan man få et interessant perspektiv på en rekke problemstillinger. I dette innlegget skal jeg forsøke å beskrive ett slikt eksempel.

Florence Nightingale: Notater om sykepleie (Gyldendal)

Florence Nightingale: Notater om sykepleie (Gyldendal)

Gjennom min arbeidserfaring i helsevesenet, har jeg vært særlig opptatt av hva slags samtaleform personalet har i fellesmiljøet og hvilke rutiner som følges knyttet til taushetsplikt og respekt for pasientens privatliv. Gode rutiner på dette området bidrar til å skape trygghet og tillit, som er selve grunnlaget for å etablere, opprettholde og videreutvikle gode relasjoner mellom personalet og pasientene.

Jeg har lært at når man snakker om en pasient, skal dette alltid foregå på et lukket personalrom og aldri ute i miljøet. Jeg har også lært at personalet heller ikke skal føre private samtaler seg i mellom eller lage private soner i fellesmiljøet. Personalet skal gjøre seg tilgjengelig og være inkluderende i atferd og samtaleform.

Gjennom min arbeidserfaring har jeg opplevd vekslende grad av bevissthet på dette området. Jeg har opplevd at dører har blitt stående åpne inn til personalkontorer når man diskuterer pasientene. Jeg har opplevd at det har blitt snakket om pasientproblematikk i fellesmiljøet. Jeg har også observert personalet sittende i fellesarealet og prate om pasientene; og selv om de ikke er tilstede i øyeblikket, kan man ikke vite om noen for eksempel lytter ute i gangen. Uansett motarbeider dette muligheten for å opprette og vedlikeholde klare skiller mellom samtaleform i fellesmiljø og på personalkontorene.

Temaet er ingen ny oppdagelse – Florence Nightingale viser et sterkt engasjement på dette området i Notater om sykepleie. Hun snakker om samtaler som omhandler pasienten og som føres innenfor pasientens hørevidde. Dette kan oppleves som en stor belastning og irritasjon for pasienten, sier hun. Hun kaller en ubevisst holdning til dette hos personalet for tankeløshet, en tankeløshet som kan oppleves som tortur for pasienten (!). Eksemplene hennes er hentet fra somatikken, fra situasjoner i sykehusmiljøene, men de har stor betydning og en klar overføringsverdi til alle områder i helsevesenet. De viser også hvor tidløs denne problematikken er og hvilken stor utfordring den representerer:

Jeg er ofte blitt forbauset over tankeløsheten (som helt utilsiktet fører til tortur) hos en venn eller en lege som fører en lang samtale i døren inn til pasientens værelse eller i gangen utenfor. Pasienten venter enten at de skal komme inn hvert øyeblikk, eller han har nettopp hatt besøk av dem og vet at de snakker om ham.

NPG x82368; Florence Nightingale by Henry Hering, copied by  Elliott & Fry

© National Portrait Gallery, London

Jeg trenger knapt nok si at en annen vane, nemlig at en lege eller venn forlater pasienten og bringer sitt syn på besøket videre til vennene sine, rett utenfor døren eller inne i naborommet etter besøket, men innenfor pasientens hørevidde og med hans viten, er om mulig det verste av alt.

Selv om temaet er viktig, særlig fordi det berører juridiske forhold knyttet til yrkesetikken, er det samtidig forståelig at det er lett å bli uoppmerksom på dette området, fordi det finnes så mange glidende overganger og fordi det er lett å glemme konteksten. I tillegg er det tidkrevende å utvikle en god arbeidskultur på dette området. Det krever også et tilstrekkelig faglig nivå hos personalet, samt et tydelig lederansvar. Det er ikke bare vår plikt å ivareta pasientens personvern og integritet, det er også en pasientrettighet. Hvis vi som helsepersonell ikke tar hensyn på dette området, står vi i fare for å krenke pasienten, skape mistillit og ødelegge de relasjonene vi har bygget til pasientene.

Jeg har forøvrig ennå ikke opplevd at dette temaet, samtaleformer i arbeidsmiljøet, har blitt spesifikt berørt hittil i sykepleierutdannelsen. Vi har jo lest om yrkesetiske retningslinjer, og vi har lest om relasjonsbygging. Men å omsette dette til praksis, det krever øvelse. Enkelte studenter har forhåpentligvis fått veiledning på dette området av personalet gjennom praksisperioden i psykiatrien. Men da jeg opplever denne praksisen som så varierende i kvalititet, burde temaet få større oppmerksomhet i undervisningen.

florence-nightingale

© Bettmann/CORBIS

Litteratur:

Nightingale, F. (2008). Notater om sykepleie. Gyldendal akademisk


Wilfred Bion

Wilfred_Bion

Wilfred Bion (1897–1979)

Wilfred Bion var en innflytelsesrik britisk psykoanalytiker. Verkene hans, som inneholder ideer knyttet til gruppeterapi, psykotiske prosesser, hukommelse og begjær, mystikk og sannhet; regnes ofte for å være vanskelig tilgjengelig på grunn av hans gåtefulle skrivestil. Enkelte har satt dette i sammenheng med hans kontakt med Samuel Beckett, som gikk i terapi hos Bion i en periode på rundt to år, tidlig i begges karriere, fram til Beckett begynte arbeidet med romanen Murphy, som ble utgitt i 1938. Det sies at selv om Beckett hadde en fiendtlig innstilling til psykoanalyse, hadde han respekt for Bion. Og det er altså ikke usannsynlig at Bion lot seg influere av Beckett, selv om det ikke finnes noen konkrete holdepunkter for dette.

beckett cni.jpg.axd

Samuel Beckett (1906–1989)

Jeg vil her gi et kort beskrivelse av Bions «container-modell», som jeg snublet over i forbindelse med psykiatripraksis. Jeg opplever dette som en inspirerende modell, særlig gjennom måten den gir uttrykk for en ydmyk holdning og en dyp omsorgstanke. Det er relasjonsbygging av ypperste klasse.

Målet med denne modellen er å oppnå at pasienten føler seg tålt, og at det vonde i pasienten oppleves mindre vondt for ham. For å nå dette målet, må behandleren gå gjennom en prosess hvor han tar pasientens smerte, det pasienten opplever som vanskelig i livet, innover seg. Behandleren må kjenne på dette ubehaget, og sin menneskelige reaksjon på ubehaget, som pasientens lidelse skaper i ham. Deretter bruker behandleren, gjennom en refleksjonsprosess, sin erfaring og kompetanse til å mildne dette ubehaget hos seg selv. Dette kan gjøre behandleren i stand til å stå i relasjonen til pasienten, selv når det oppstår vanskelige situasjoner. Og det er på denne måten pasienten kan føle seg tålt, noe som igjen vil føre til at noe av det vonde og ubehagelige vil mildnes også hos ham.

Med bakgrunn som lyriker, ser jeg flere likhetstrekk med prosessen denne modellen innebærer og den dikteriske gjerning, gjennom måten dikteren, representert ved diktet, står i en relasjon til leseren, eller til noe utenfor seg selv. I det store perspektivet er det ikke nødvendigvis avgjørende at det er en person som står i denne relasjonen, men at denne typen materiale, skapt med noenlunde samme motivasjon, er tilgjengelig for oss – at det finnes der ute, som motvekt til det som splitter oss og gjør oss fremmede for hverandre. Diktet representerer på denne måten kanskje en indirekte eller sekundær relasjon. Litteraturen, musikken, filmen og billedkunsten, osv., gir sin tolkning av et stoff, som er menneskelig, som åpner for en overføring i møtet med mottakeren, en mulighet for å skape en forbindelse, et møte. Jo sterkere gjenkjennelsesfaktorene er, desto sterkere oppleves møtet. Mottakeren vil kunne oppleve at dette stoffet «container» en holdning som er meningsfull for vedkommende. Dette gjør at vi ikke føler oss så alene med våre tanker og følelser lenger. Det finnes et fellesskap på dette nivået også.

Bion kalte forøvrig det vonde som overføres fra pasient til behandler, noe giftig, og behandlerens refleksjonsprosess kalte han avgiftning. Det sier noe om det kraftfulle i prosessene som foregår.

Les resten av dette innlegget »