Traumekonferansen i Kristiansand

Vi lå på motorveien og var i ferd med å krysse fylkesgrensa mellom Vestfold og Telemark, da bilen begynte å riste og rugge fra side til side. Så kimte varsellampene på dashbordet. Jeg bremset ned og svingte inn i en havarilomme. Hva gjør jeg nå, tenkte jeg. Puster inn gjennom nesa og ut gjennom munnen? Eller puster i firkant? De tre kollegaene mine som satt i bilen, så spørrende på meg. Så begynte de å le. Det var i hvert fall slik jeg husket det. De lo hele veien til traumekonferansen i Kristiansand. De lo mens vi ventet på hjelp i grøftekanten. De gapskrattet da jeg prøvde å holde meg alvorlig i samtale med bergingsmannen, som med bleika krølljern-hockeysveis var som snytt ut av Lille Lørdags «Min drømmeserie». De lo da vi satt fastspent på lasteplanet til bergingsbilen. Og de flirte og humret i leiebilen i regnet mens mørket falt på, hele veien til Sjøgløtt hotell.

Konferansen ble holdt i Kilden Teater og Konserthus ute på Odderøya. Konferansen undersøker sammenhengen mellom traumer og psykoselidelser, som fortsatt er forholdsvis nytt. I år lå fokuset på behandling: «Hva virker for hvem – og hvorfor?».

Skal man forsøke å kategorisere alle symptomer på dissosiasjon, psykose og schizofreni, eller skal man gå innunder huden på dem og stille noen eksistensielle spørsmål? Skal man tenke som en psykiater eller som en filosof? I den ene enden står Douglas Turkington, og i den andre finner vi Mads Gram Henriksen. Begge søker de det samme: Å forstå lidelsens natur, stille riktig diagnose og gi rett behandling.

Suzette Boon: Dissociative, Psychotic or both: Differential diagnosis and treatment implications

Suzette Boon snakket om utfordringene med å differensiere mellom dissosiative lidelser,  psykoselidelser og schizofreni fordi det er mange overlappende symptomer, f.eks. psykosesymptomer som stemmehøring og hallusinasjoner. Feildiagnostisering kan få store konsekvenser, da behandlingen av de ulike lidelsene er ulike. Bethany Brand påpekte senere at den siste forskningen på behandling av dissosiative lidelser er fra 1997 og at vi derfor har et stort tomrom av kunnskap om hva som hjelper.

 

Mads Gram Henriksen brukte symptomer på forstyrrelse og svekkelse av det narrative selvet og det minimale selvet som innfallsvinkel til å forstå schizofreni, der det narrative selvet innebærer en reflektert opplevelse av identitet og sammenheng, hvem jeg er og at jeg er meg, mens det minimale selvet framstår som en automatisk ikke-reflektert (førstepersonling) opplevelse av identitet og sammenheng. Jeg ble nysgjerrig på hva Henriksens tanker rundt det narrative selvet, så jeg formulerte et spørsmål som jeg la i «spørre-postkassa», men som dessverre aldri ble stilt. Og det var kanskje like greit, for innerst inne visste jeg at spørsmålet antakelig trengte mer kontekst for å kunne besvares. Spørsmålet mitt var som følger: Will a classical linear understanding of our lives represent a limitation in our effort to strenghten the schizofrenic patients sense of a narrative self? And/or: The linear understanding of our lives is dominant. Is the way we recompose the patients narrative self suffering from a limited understanding or idea of how stories are told and makes sense? Jeg har skrevet om dette tidligere i denne artikkelen i Tidsskrift for psykisk helsearbeid. Der problematiserte jeg den kulturelt betingete lineære forståelsen av hvordan vi skaper sammenheng og forteller historier om våre egne og andres liv. Jeg undersøkte hvordan dette kan gjøre oss lite fleksible og mindre styrende når vi skal jobbe med å skape sammenheng i livet til mennesker med en defragmentert opplevelse av sin egen identitet, som hos mennesker som har fått diagnosen schizofreni. Jeg trekker linjer til dramaturgien og ser på hvordan non-lineære modeller som episk dramaturgi og spiralmodellen kan utvide vår forståelse av hvordan man kan skape sammenheng og mening.

Pamela Fuller: Timing Our Interventions in Trauma Treatment Using the SEL Model for Psychosis

Fasemodellen i traumebehandling var et gjennomgangstema, samt viktigheten av god tid i stabiliseringsfasen særlig for personer med høyt symptomtrykk. Pamela Fuller presenterte sin egen versjon av fasemodellen der de tre fasene har fått de mer folkelige betegnelsene Surviving, Existing og Living (SEL). Innholdet er gjenkjennelig: I Surviving-fasen skaper man trygghet og stabiliserer pasienten med fokus på å være her og nå. I Existing-fasen gir man psykoedukasjon og jobber med emosjonsregulering, med hovedsakelig fokus på nåtid og framtid, men også noen forsøksvise blikk tilbake i tid. I Living-fasen jobbes det med prosess og integrering med fokus på fortid, nåtid og framtid.

 

I en av paneldebattene, der det oppsto noe forvirring rundt alle de ulike diagnose-kategoriene, tok Fuller ordet og minnet om at det finnes et menneske bak diagnosene og at vi ikke må glemme å spørre hva det er pasienten selv ønsker og har behov for, uavhengig av diagnose.

Douglas Turkington: Treating hallucinations: integrating cognitive, metacognitive and compassion based elements

Douglas Turkington nevnte en studie der den ene gruppen ble behandlet med kognitiv adferdsterapi og den andre uten, men med vanlig «befriending». Resultat ble møtt med overraskelse, for det viste ingen forskjell. Begge deler var like effektivt. Slik jeg ser det, sier dette mye om betydningen av relasjonsbygging, Og derfor er kanskje ikke resultatet så overraskende likevel?

 

I likhet med Dolores Mosquera gikk også Ingunn Holbæk i detalj på hvordan man kan jobbe med pasienter som hører stemmer. Holbæk la særlig vekt på å få til et god indre samarbeid mellom de ulike delene og stemmene.

I den avsluttende paneldebatten ble det framsatt et håp om at kanskje traumeforståelse nå er på vei inn i schizofreni-diagnosen, mens den biologiske forståelsen er på vei ut av den (Turkington). En liten kuriositet var det at temaet tilknytning først ble tatt opp helt mot slutten av den siste paneldebatten, i form av en kort redegjørelse fra ordstyreren. Ville det ikke vært naturlig at dette temaet utgjorde en større del av en konferanse der traumer sto sentralt? Jeg har en mistanke om at temaet havnet litt i skyggen av behovet for å kategorisere de ulike symptomene. Når det er sagt, for meg var dette en mer relevant og klinikk-nær konferanse enn Schizofrenidagene i Stavanger. Den var også nærmest fri for oppramsing av grunnleggende fagkunnskap og rene forskningsstudie-presentasjoner. Konferansen har klart å sette  fagmiljøer i kontakt med hverandre på en ny og spennende måte i utforskningen av traumer og psykose. Jeg er spent på fortsettelsen.

Reklamer