Man kan ha gassen og bremsen på samtidig

Notater fra Tryggere traumeterapeuter – Dag 2

Sommerskole, 5-dagers kurs, RVTS Øst.

Kursledere: Trine Anstorp og Hilde Pentzen

Eksterne forelesere dag 2: Ragnhild Utgarden, Katrine Ekerholt

 

 

Ok, jeg har egentlig pappaperm. Ja, selv adoptivforeldre har jo det. Så det var en liten omstilling å starte opp på kurs midt i oppussing av kjøkken, skoleavslutninger og ikke minst late dager på stranda. Men, allerede første kursdag oppdager jeg, med glede, hvor fleksibelt fagstoffet framstilles. Det er ikke låst til behandler/pasient-relasjonen – kursets styrke er nettopp at stoffet fristilles fra formatet det brukes i, og dermed er tilgjengelig og anvendelig for alle aktører, uavhengig av profesjon og rolle. Jeg blir også minnet på at når man henter fram eksempler for å illustrere hvor galt det kan gå hvis tilknytningsprosessen er mangelfull, så bruker man fosterbarn eller adoptivbarn. Da er det viktig å huske på at det ikke er likhetstegn mellom fosterbarn/adoptivbarn og psykiatriske diagnoser, tenker jeg for meg selv. Jeg husker hva Skårderud snakket om på et tidligere kurs jeg var på, i mentaliseringsbasert terapi, om hvordan traumatiserte barn skrur av mentaliseringsevnen fordi den vanskelige hendelsen blir for smertefull å forholde seg til. Evnen til å mentalisere vil dermed stoppe opp, ting kan bli veldig sort/hvitt. Det stemmer, tenker jeg. Det er mange traumerelaterte symptomer man kan finne hos barn som har opplevd å miste sine opprinnelige omsorgsgivere. Men det er absurd å sette diagnoser på adoptivbarn av den grunn. Diagnosen måtte i så fall bli: adoptert. Jeg prøver å følge med på forelesningen, men hva tenker jeg på? Jo, jeg tenker på da jeg satt i stolen i stua i Santiago i Chile og dattera mi slo meg i ansiktet, og at jeg, for hver hvert slag jeg fikk, sa at jeg var glad i henne og ble sittende og la henne lappe til meg til hun sluttet med det og jeg ga henne en klem. Selvfølgelig er hun grunnleggende skeptisk til meg etter å ha opplevd store og små separasjoner til mer eller mindre betydningsfulle voksenpersoner. Hvem er jeg som kommer inn livet hennes og plutselig skal være pappaen hennes, og pappaen til lillebroren hennes? Og så tenker jeg på hvordan det er i dag, at jeg har forsøkt å containe henne med hele meg, forsøkt med alt jeg kan og vet og er, å få henne til å føle seg tålt, tålt når hun ikke bare blir sur, men har blitt sittende fast i vonde, vanskelige, overveldende følelser fra opplevelser jeg ikke er en del av, men som jeg kan være sammen med henne i. Og jeg tenker at disse reaksjonene kommer sjeldnere og sjeldnere. Og da kan det være fint å være på kurs og høre at alt kan repareres. «Barna må finne en måte å leve i verden på uten å aktivere tilknytningssystemet – ikke kjenne på behov for trøst og hjelp». Dette må også læres. Å få trøst, å få hjelp. Selv om jeg ikke vil være fagperson når jeg er sammen med barna mine, er jo faget en interesse man har også som privatperson. Og hvorfor være så redd for å blande sammen roller? Hvis man opplever at man må være en annen enn seg selv i møtet med pasienter; hvis man opplever å måtte endre måten man snakker og forholder seg på overfor pasienter, så skaper man en distanse til pasientene og en kunstig kobling til fagstoffet. Da er jeg heller opptatt av fleksibilitet, timing, inntoning, avgrensning, musikalitet osv. Vi må også integrere ting, bli smidige, utnytte og spille på hele reportoaret i oss. Og jeg må forsøke å følge med på forelesningen. Hva snakker de om? Flashbacks, gjenopplevelser av tidligere traumatiske episoder: Drømmer og mareritt, sekvenser av bilder, «som å se en film», triggere. Hva snakker de om, og hva tenker jeg på? Jeg tenker på (det er som det hele skjer igjen fysiologisk) låta jeg hørte i bilen på veien: Put A Flower in Your Pocket av The Arcs. Jeg satte den på full guffe og lot snekkern, som ringte meg på mobilen, vente (unngåelse er opprettholdende for traumelidelsen). Det var noe trøbbel med kursene til den nye komfyren – den var sammenkoblet med varmtvannstanken og burde splittes i to separate kurser. Shit. Jeg kom for sent i dag, fem minutter. Ikke så mye, men akkurat nok til å bli litt irritert på meg selv. Og så tenker jeg at det ikke var min skyld, men at barna forsinket meg – en jævlig dårlig forklaring, selvfølgelig. Det største problemet er at jeg driver med alt for mye på en gang, eller, at jeg tenker på alt for mye på en gang – det er en viktig distinksjon, ser jeg (er det grubling eller er det gjenopplevelse?). Noen i salen spør om foreleseren kan gjenta det hun sa. Kan jeg også spørre om det? Jeg fikk ikke med meg gjentakelsen. Er jeg i det hele tatt her og nå, akkurat her og nå? Eller er jeg her og nå, der og da? Kanskje jeg burde slutte å skrive på denne teksten, slik at jeg har mulighet til å få med meg noe (man kan ha gassen og bremsen på samtidig). MAN KAN HA GASSEN OG BREMSEN PÅ SAMTIDIG. Men da kollapser man til slutt og går inn i en hypoaktivering. Rotta spiller død, men det lille, søte, livredde rottehjertet banker som faen. Til faren er over. Vi kan gå fordypningskurs, det er jo godt å vite. Kanskje jeg burde utføre en oppmerksomhetsøvelse. Favoritten min er å finne den fineste og styggeste tingen i rommet. Den bruker jeg ofte på pasienter. Som regel er det gardinene som er de styggeste på samtalerommet, iblant er det systemet med skjøteledninger (som jeg er hjernen bak), som er preget av at det koblet i frustrasjon. Grunnen til at jeg liker denne øvelsen, er at den så godt som alltid tvinger fram smilet. Så hva ser jeg? Her og nå, i dette rommet, det fineste … En nakke og måten håret er satt opp på. Et herremåltid for en vampyr. Kremt. Den styggeste tingen, det må være slagordet for foretaket i stor skrift langs den ene veggen i undervisningslokalet, som gir meg assosiasjoner til ordtak på doruller og shabby chic-møblerte hjem (symptomer forbundet med kompleks traumatisering). Nå følger jeg med! Kompleks PTSD blir inkludert som egen diagnose i ICD 11. Interessant. Kriteriene er (foruten å ha en basic PTSD i bunn) gjenopplevelse, osv. Husker ikke. Dissosiasjon derimot. Jo, det pågår visst en krangel om hva som er hva, er det borderline (emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse) eller er det kompleks PTSD. Her kan man se etter om det negative selvbildet svinger mye (borderline) eller om det er stabilt over tid (PTSD). Nå begynner det å bli spennende! Og da kom det inn nye blomster, en fargerik bukett til fordel for en hvit bukett. Amnesi. Hull i hukommelsen (fortrengning, jeg slo til den fyren, f.eks.), hullkommelsen, reise til et sted uten å kunne huske hvordan en reiste dit eller hva en skulle der, glemme personlig informasjon. Jeg skjønner nå at jeg egentlig venter på å fange essensen av dag 2. Kanskje det er litt for tidlig. Kanskje jeg burde fulgt bedre med. Det er mye jeg kanskje burde gjort. Jeg burde besøkt faren min oftere. Eller nei, det burde jeg ikke. Jeg har satt en grense. Og nå tenker jeg på det igjen, karakteren i Vennskapets pris (2015) av Kjell Askildsen, når han spør faren sin, som han besøker på sykehjem, om han er trøtt, sånn at han kan gå, slipper å være der, skal slippe å få dårlig samvittighet for at han går. Faren svarer med å be sønnen åpne en flaske rødvin til ham. Jo, og etterpå, når han venter på bussen og tilfeldigvis blir vitne til en episode der en kvinne pliktskyldigst og med den største selvfølgelighet mottar avstraffelse av en mann på fortauet. Jeg lurer på hvor han hadde havnet hvis han hadde fulgt etter dem. På kirkegården? På den andre enden av sommeren? Jeg snakket om faren min akkurat nå, til kollegaen min, som også er på samme kurs. Vi snakket om noe som gjorde at jeg sa at jeg på et vis kunne ønske å ta et år på Sicilia og jobbe med båtflyktningene, at jeg syntes Sicilia var et så vakkert sted, men at det var flere ting som gjorde dette vanskelig, blant annet at faren min var så gammel og dement og bodde på sykehjem. Var det en god forklaring? Nei, men det var andre faktorer også. Selvfølgelig. Kaffepause. Ut i sola. Jeg fant en blomst i lomma mi.