Hit Me Baby One More Time

Notater fra Tryggere traumeterapeuter – Dag 3

Sommerskole, 5-dagers kurs, RVTS Øst.

Kursledere: Trine Anstorp og Hilde Pentzen.

Eksterne forelesere dag 3: Kaja Næss Johannessen, Ingeborg Lunde og Karin Holt.

 

 

#

Selvskading som reguleringsmåte for traumatiserte pasienter. Jeg tenker: Hvorfor er det nesten bare kvinner som selvskader? Eller: Hvorfor er det nesten bare kvinner som selvskader og nesten bare menn som blir dømt for fysisk vold? I hvilken grad blir det tatt høyde for og fanget opp at menn som utøver vold kan gjøre dette i selvskadingens tegn, med ønske om å påføre seg selv smerte? Havner de bare i fengsel, mens de egentlig burde hatt samme behandling som personer som selvskader? Jeg husker jeg begynte å tenke på denne sammenhengen når jeg så TV-serien The Knick – hvordan den svarte kirurgen, som stadig opplever å bli undertrykket av sine kolleger og samfunnet omkring, oppsøker slåsskamper med jevne mellomrom med et tydelig formål om å dempe den smerten undertrykkelsen påfører ham. Foreleseren nevnte en ny dansk studie som bekreftet at mange menn tyr til vold eller å utsette seg for fare av samme grunner som kvinner velger å selvskade. Et svar fra salen var at det skal være økt oppmerksomhet i norske fengsler rettet mot å fange opp vold som en variant av selvskading knyttet til traumer.

 

#

I fasemodellen i traumebehandling er stabilisering en forutsetning for bearbeiding. Det vil si at man bør være forsiktig med å gå inn i dype samtaler om vanskelige hendelser før man er sikker på at pasienten har tilegnet seg stabiliseringsteknikker for å regulere seg selv i møtet med reaksjoner som kan dukke opp når man går inn i materien. Jeg tenker: På en døgnbehandlingsenhet vil tverrfaglig samarbeid være avgjørende for å balansere bearbeiding av minner og opplevelser på den ene siden og arbeidet med undervise pasienten i stabiliseringsteknikker på den andre. God kommunikasjon mellom behandler og miljøterapeut sikrer at pasienten ikke blir sittende fast i vonde minner og reaksjoner uten selvreguleringsverktøy.

 

#

Note to self: Som miljøterapeut bør mitt hovedfokus i arbeidet med pasienter være å styrke den indre veggen, slik at pasienten kan tåle å bearbeide vonde hendelser. Dette bør være hovedprosjektet jeg introduserer for pasienten i starten av behandlingsoppholdet. Dette vil skape terapeutisk balanse og tverrfaglig dynamikk i behandlingen av pasienten.

 

#

Temaet er stabiliseringsteknikker. Jeg tenker, som jeg har tenkt før, at mange av disse teknikkene passer bedre for kvinner enn menn. Kanskje ikke så rart, fordi de i stor grad er utviklet av kvinner? Ikke alle menn er like, og jeg er ikke opptatt av å skille mellom feminine og maskuline teknikker. Man bør heller arbeide for å utvikle flere kjønnsnøytrale teknikker, i samarbeid med brukerne, der man kanskje i større grad legger vekt på fysiske øvelser.

 

#

«Know the stage and watch the state»: Være oppmerksom på når barnet ikke har nådd det kronologiske utviklingstrinnet alderen tilsier, for ikke å bomme med tiltak. Vær også oppmerksom på at barnets kompetanse og egenskaper er tilstandsavhengig.

 

#

Interessant: Mangelfull eller liten grad av berøring i tidlig alder vil svekke barnets proprioseptive (muskel- og leddsansen) sanseutvikling. En svakt utviklet proprioseptiv sans, vil påvirke barnets evne til regulering betydelig. Svakt utviklet bevissthet om egen kropp vil påvirke måten barnet opplever seg selv, og blir opplevd av andre, i møte med andre. Dette vil kunne ha negativ effekt på flere plan i utviklingen av selvforståelse og selvbilde.

 

(Gøyale) eksempler på virksom proprioseptiv input:

  • Trampoline
  • Berøring (NB! Fast, ikke lett berøring hvis mål om nedregulering)
  • Lycra (motstanden det gir ved bevegelse)
  • Dytte mot vegg
  • Spenne bein mot strikk

 

Advertisements

Timeout funker ikke!

Notater fra Tryggere traumeterapeuter – Dag 1

Sommerskole, 5-dagers kurs, RVTS Øst.

Kursledere: Trine Anstorp og Hilde Pentzen

Eksterne forelesere dag 1: Judith van der Weele, Lars Lyster

 

#

Ønsket om å dø hos traumepasienter er ofte et minne om reaksjonen vedkommende hadde i den vanskelige situasjonen, ikke nødvendigvis et reellt ønske pasienten har her og nå. Problemet er at pasienten opplever at truselen fortsatt er tilstede. Jeg tenker at selv om pasienten opplever at truselen fortsatt er tilstede, så burde man kanskje gå bort fra ideen om å trygge pasienten med at selvmordstanker er naturlige støttetanker som representerer utveier og ikke er farlig? At man i stedet bør være opptatt av å flytte tankene ut av situasjonen her og nå og over til å handle om den vanskelige hendelsen? Å være tydeligere på at tanken er knyttet til et minne og ikke nødvendigvis er et aktuelt ønske.

 

#

I møtet med traumepasientens avspaltede bevissthet, må terapeuten ivareta helheten, alle de ulike delene, for å at pasienten skal kunne være tilstede i seg selv. Ivaretakelsen bør være rettferdig fordelt på de ulike delene. Underveis vil likevel målet været å skape en allianse med fornuften og pasientens hverdag. Traumebehandlingen bør være mer opptatt av å få vite noe om hvordan pasienten forstår de vanskelige episodene, enn å få dem beskrevet i detalj.

«Metoden er å utfordre unngåelsen gjennom ivaretakelse på én side og eksponering på den andre. Heling er ikke å uttrykke følelser – heling er integrering».

 

#

Om å være tilstede her og nå: Som terapeut være oppmerksom på forskjeller – hvilke signaler pasienten gir som uttrykker forskjell på om vedkommende er her og nå eller tilbake i tid. Forsøke å utvikle et språk for disse signalene og bruke disse aktivt som teknikker.

 

#

Integrering av traumatiske opplevelser: Viktigheten av å koble minnene til følelser (og gjenstander) knyttet til den vanskelige situasjonen. Men like viktig er koblingen til hvordan kroppen kjennes, for å erfare og forstå minnet med hele seg.

Skyldtemaet: Prosessen fra å klandre seg selv til å plassere skyld hos f.eks. overgriper. Å hjelpe pasienten til å tenke annerledes om hendelsen gjennom å forstå mer av hvorfor man handlet som man gjorde i situasjonen. Jeg tenker litt videre: Kan man problematisere skyldtemaet på noe vis? Bør den egentlig ligge på individnivå i det hele tatt? Bør skyldtemaet eksistere i det hele tatt? Når et menneske begår overgrep, er jo ikke vedkommende drevet av ondskap, men av dårlige indre arbeidsmodeller og mestringsstrategier. Hva skjer da med pasientens behov for å rette sitt sinne mot noe, som vi anser som så viktig, hvis vi fjerner skyldtemaet eller hever det opp til et samfunnsnivå?

 

#

«Kun 1.9 % av pasienter i BUP ble henvist pga alvorlige reaksjoner etter kriser, traumer eller katastrofer (Helsedirektoratet, 2011)».

Traumeforståelse, barn og ungdom: «Foreldres eneste funksjon er å regulere sine barn» (Lars Lyster). Vi må regulere oss selv før vi kan regulere barna, ikke bli aktivert når barna blir aktivert. Små nyanser og forandringer i den voksnes adferd og signaler vil kunne aktivere barns beredskapssystem. Barn har ofte ikke utviklet evner til å integrere hendelser på et kognitivt nivå. Terapeuten må tenke annerledes.

 

#

Lars Lyster snakker om begrepet «kroppsbarna», barn som ikke vil kle seg etter temperatur eller vær, men kan gå i shorts når det er kaldt, osv. Dette kan være et tegn på dysregulering hos barn preget av tidlig omsorgssvikt.

 

#

Stabiliseringsteknikker for barn må innebære større grad av fysisk aktivisering gjennom både lek og oppgaver. Aktivisere store muskelgrupper. I stedet for vanlige pusteteknikker, á la «pust som meg, inn og ut», så kan man i stedet be barnet blåse så kraftig det kan, blåse ut lys, blåse store såpebobler, ballonger, velte noe, o.l. Traumebehandling av barn bør innebære mindre grad av samtaleterapi og større grad av aktivisering og lek.

 

#

Klar beskjed fra barnepsykologen Lars Lyster: Timeout funker ikke, det bare forsterker dysreguleringen. Barnet vil ikke selv være i stand til å roe seg selv ned eller tenke over ting.