Månedens lysbilde

Hvis jeg skulle kåre månedens lysbilde på videreutdanninga i psykisk helsearbeid, ville den gå til psykolog Marit Aalen for «Relasjonsbygger». Lysbildet dukket opp på en av introduksjonsforelesningene til rollespillene på kommunikasjonskurset i forrige uke. I rollespillene øvde vi oss på å samtale med brukere ved hjelp av teknikker som reformulering, speiling og åpne og lukkede spørsmål. Da er det både nyttig og befriende å se vår egen rolle i et større og ganske så utfordrende perspektiv, slik dette lysbildet til Aalen bidrar til.

Marit Aalen

«Ikke alle er relasjonsbyggere. Kanskje har egne relasjonsproblemer brakt en i hjelpeposisjon.» Det ligger en ærlighet og klokskap i dette utsagnet. Vi må ha en viss innsikt i våre egne liv og være bevisst våre egne motiver, så godt det lar seg gjøre, i det vi inntar rollen som hjelpere. Jeg tolker Aalens budskap som at det er helt greit, og antakelig uunngåelig, at vi har eller har hatt egne relasjonsproblemer, eller utfordringer i relasjoner. Poenget, slik jeg ser det, er at vi har en bevissthet rundt dette og kan ivareta våre egne behov og følelser knyttet til våre relasjonelle utfordringer utenfor relasjonen hjelper/bruker. Da kan «egne skader hjelpe oss å se bedre» i møte med brukerne. Hvis jeg ikke tar dette ansvaret, vil jeg kunne risikere å gå inn i hjelperollen med uavklarte behov og skjulte motiver, noe som ikke bare vil hindre meg i å bygge en god relasjon eller terapeutisk allianse, men også gjøre det vanskelig for meg å ivareta mitt yrkesetiske ansvar overfor brukeren.

«Våre motiver er sjeldent rent altruistiske eller rent egoistiske». Hvis vi tror at vi kan gå til hjelperollen med en total oppofrelse av egne interesser til fordel for andres, vil vi etter mitt syn ikke ha mulighet til å «erkjenne det sammensatte i vår motivkrets». Utfordringen blir å vite hvor man til enhver tid befinner seg på denne skalaen i møtet med brukeren, og helst også hvorfor, tenker jeg. Og for å vite noe om dette, må man vite noe om hva som er en sterke og svake sider. På den måten kan man justere seg, trekke seg tilbake eller rykke fram. Legg ellers merke til at foreleseren i kildehenvisningen oppgir, foruten Alice Miller, «eget hode» som referanse. Jeg har sansen for det hodet.

 

Advertisements

Ingen gode steder å gå med skammen

Etter ett år i full jobb, har jeg nå begynt på videreutdanning i psykisk helsearbeid, på deltid. Omtrent hver fjerde uke skal jeg ha en uke med studier på Høgskolen, gjennom to år. Det blir et privilegium å fordype seg i faget på denne måten og å gå i dialog om holdninger og verdisyn og forankring av disse. Åpningsforelesninga var ved Arne Johan Vetlesen, professor i filosofi ved Universitetet i Oslo, og hvis dette anslaget blir toneangivende for studiet, lover det godt, synes jeg. Han satte fart i tankene hos meg nærmest umiddelbart med sin faglige tyngde og urovekkende omtale av det moderne, uavhengige mennesket. Han snakket om hvordan individualiseringen av samfunnet har ført til at vi, når vi mislykkes, blir stående alene med en skam vi ikke vet hvor vi skal gjøre av. Individualiseringen har i følge Vetlesen gjort oss autonome på en uhensiktsmessig måte. I stedet for at vi opplever kun valgfrihet, kan vi også oppleve valgtvang. Og når vi mislykkes, så mislykkes vi alene, uten kollektivets støtte. Fallhøyden er økt og skammen isoleres i større grad. Han satte på denne måten autonomibegrepet i en politisk kontekst for å få fram kontrasten mellom det selvopptatte individet og det inkluderende kollektivet. Jeg måtte jo derfor bare spørre han om man like gjerne kunne være autonom med et solidarisk fortegn. Han svarte at det kunne man, men da ville han ikke fått fram poenget sitt godt nok med forelesningen sin.

Videre sa Vetlesen at psykiske lidelser aktiviserer avhengighetsbehovet og at dette representerer en trussel for den autonome, som har basert sitt liv på å være uavhengig. Dette er et interessant perspektiv å ha med seg inn i pasientbehandling. Det er en påminner om den motstanden pasienten kan ha til å la helsepersonell komme i posisjon til å bygge en relasjon og å i det hele tatt behandle pasienten.

 

Vi har kanskje ikke så mange gode steder å gå med skammen vår i dag. Men jeg er usikker på om det var så mye bedre før. Selv om man før i tiden, etter Vetlesens teori, ikke feilet som autonome individer, var det vel egentlig enda færre steder å gå med skammen, og et større tabu å dele det skamfulle? Kollektivet ble da også ganske taust når en i mengden falt om? Uansett tror jeg individualiseringen har gjort oss mer krenkbare, fordi vi har stått alene og tatt egne valg så lenge og blitt så ensomme i våre følelser knyttet til disse valgene. Fordi vi ikke lenger har et kollektiv å henvise til, tvinges vi mot å ta ting mer og mer personlig, i takt med at vi blir mer og mer uavhengige. Kanskje handler det derfor ikke bare om såret stolthet, men også om underkommunisert ensomhet? At vi trenger gode steder å gå med det vi bærer på …