Hjemmesykepleie og hjemmeeksamen

Etter psykiatripraksis tidlig på vårsemesteret, tenkte jeg at nå er det morsomste over. Praksisperioden jeg hadde sett aller mest fram til, var avslutta, og jeg var bare litt over halvveis i sykepleierstudiet. Det som nå venta, var hjemmetjenesten og to runder med praksis på sykehus. Det var jo psykiatrien jeg var interessert i. Og selv om jeg var klar over at psykiatrien også er en del av somatikken, og omvendt, ville fokuset nå forandres.

Jeg hadde så godt som ingen forventninger da jeg møtte opp første arbeidsdag på praksisplassen i hjemmetjenesten. Arbeidshverdagen virket en smule kaotisk, og tidspresset var merkbart. Jeg er for langsom for dette arbeidet, tenkte jeg. Jeg bruker altfor lang tid på de rutinemessige oppgavene, som å hente nøkler, sjekke at jeg har med meg riktig utstyr, finne fram til riktig adresse, og så videre. Og, ikke minst, jeg kommer til å bruke altfor lang tid hos brukerne, fordi jeg kommer til å konsentrere meg noe jævlig om å gjennomføre de ulike sykepleieprosedyrene og deretter bli sittende å prate med brukerne. Alt dette skulle vise seg å stemme. Men det gikk seg til etterhvert, og jeg fikk inspirasjon av hvordan hele mitt kompetanseregister ble satt på prøve i denne praksisperioden.

Diskusjonene under rapportene var hektiske og til tider utmattende. Likevel, dette gjorde virksomheten gjennomsiktig, noe som var interessant for den kritiske studenten. En av diskusjonene gikk på tidsbruk hos pasientene og problemer knytta til å dekke inn denne. Store avvik mellom oppsatt tid og reell tidsbruk, kunne få konsekvenser for bemanningen, fordi det fører til vanskeligheter med å forsvare ressursbruken, ble det hevdet. Dette gjorde meg nysgjerrig på hva et pasientbesøk egentlig kan inneholde. Og etter å ha studert dette nærmere, ble jeg, en smule forbløffet, oppmerksom på at psykososiale tiltak er så godt som fraværende i hjemmesykepleien. Det psykososiale fokuset hos de ansatte på praksisplassen, på tjenestene man tilbød, var også temmelig fraværende. Er dette forsvarlig sykepleie, eller helhetlig sykepleie, tenkte jeg. Eller er det jeg som er altfor opptatt av psykiatrien?

Da hjemmeeksamen ble lagt ut i slutten av forrige semester, og jeg skulle velge tema for oppgaven, var jeg sikker på at jeg skulle skrive om psykiatrien. I stedet falt valget på nettopp hjemmetjenesten, dog med en psykiatrisk vinkling. Hjemmetjenesten hadde trådt fram for meg som et spennende felt innen helsevesenet, som en mulighetens arena for det som tyder på å utvikle seg til å bli en bredt anlagt helsetjeneste for framtida. Tanken på å engasjere seg i å forsvare og integrere det psykososiale fokuset som en del av denne tjenesten, framsto for meg som særdeles viktig. I eksamensoppgaven min valgte jeg derfor å se nærmere på hvordan sykepleieren kan arbeide for å fremme dette fokuset, spesielt overfor ensomme og isolerte eldre brukere.

Forskningsartikkelen «Hva er faglig forsvarlig hjemmesykepleie» av Tønnessen og Nortvedt er basert på funn fra en studie om sykepleiernes prioriteringer i hjemmesykepleien og pasientenes opplevelse av tjenesten. I artikkelen skisseres «tre krav til forsvarlige tjenester og omsorgsfull hjelp» som «bygger på faglige normer i tråd med sykepleiens grunnlag og hjemmesykepleiens hensikt og ansvar». Det første forsvarlighetskravet dreier seg om at pasientene skal få dekket grunnleggende behov. Det andre kravet går ut på at kvaliteten på tjenestene brukerene har behov for å få dekket, må være faglig tilfredsstillende. Det tredje kravet handler om at grunnleggende verdier og etiske retningslinjer skal ivaretas i utøvelsen av sykepleie, som kan innebære å yte omsorgsfull hjelp på en slik måte at pasientens integritet ivaretas.

Dette tredje kravet til artikkelforfatterne handler altså om å ivareta yrkesetikken i møte med pasientene. Punkt 2 i «Yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere» handler om sykepleieren og pasienten og ivaretakelse av pasientens integritet og verdighet. Ledd to og tre i dette punktet handler om at sykepleieren skal ivareta pasientens behov for helhetlig omsorg. Funnene i oppgaven min viste at det er av stor betydning å ivareta omsorgsdimensjonen i sykepleien overfor pasienten. Det er viktig både med hensyn til sykepleierens forpliktelser til fagets etiske grunnlag og for å fremme helhetlig sykepleie overfor pasienten. Spørsmålet er hvorvidt hjemmesykepleien er en tilrettelagt arena for denne arbeidsformen.

Funnene mine viste videre at tiltak som ivaretar sosial og emosjonell støtte er mangelvare overfor eldre pasienter og brukes sjelden alene. I praksis i hjemmesykepleien opplevde jeg hvor betydningsfullt avledning og støttende samtaler var. Jeg forsøkte ofte å avlede fokus for samtalen med pasienten fra å handle om sykdom og aldring. Fra å henge fast i et negativt tankemønster eller samtalespor, opplevde jeg at pasienten kviknet til og iblant fikk fram smilet. Er man som sykepleier flink til å integrere et psykososialt fokus i utførelsen av sykepleieprosedyrene, er dette vel og bra. Men det er viktig for meg å få fram at hvis man virkelig ønsker å anerkjenne dette fokuset som betydningsfullt, både for sykepleierens og brukerens del, bør det altså nedfelles som et uavhengig tiltak. Da gis man også muligheten til å gå ut av pleiesituasjonen, ut av det somatiske rommet, og inn i et annet type rom, med en annen tilnærming, slik jeg ser det. Fagstoffet jeg brukte i hjemmeeksamenen min, viser at pasienten ønsker mer hjelp i form av tilstedeværelse av hjemmesykepleieren, men hjemmesykepleien opplever at dette ikke står i forhold til det fysiske hjelpebehovet, som ofte står i fokus. Det har tradisjonelt sett vært lite oppmerksomhet knyttet til kroppen som levd liv i helsefagene.

Psykososialt fokus krever tid og tilstedeværelse, og det forutsetter relasjonsbygging. Dessverre er tid ofte en mangelvare i hjemmesykepleien, og bemanningssituasjonen gjør det vanskelig å utøve denne omsorgsdimensjonen. Ved å fokusere for mye på fysiske og somatiske behov, står man i fare for å miste helhetsperspektivet og overse psykososiale behov. Dette fører samtidig til hindringer for sykepleieren i å videreutvikle ferdigheter i kommunikasjon og samhandling. Det bør derfor jobbes for å fremme tiltak knyttet til sosial støtte som enkeltstående tiltak. Ansvaret for dette ligger ikke bare hos lederene, men også hos den enkelte sykepleier.

Litteratur:

Birkeland, A. (2013). «Ensomhet blant eldre pasienter i hjemmesykepleien». Sykepleien forskning, nr 2, 2013; 8: 114–122

Eide, H. & Eide, T. (2010). Kommunikasjon i relasjoner. Gyldendal akademisk, Oslo

Kirkevold, M., Brodtkorp, K. & Ranhoff, A.H. (2010). Geriatrisk sykepleie. Gyldendal akademisk, Oslo

Kristoffersen, N.J., Nortvedt, F. & Skaug, E.-A. (2011). Kap. 1, «Om sykepleie». I: Kristoffersen, N.J., Nortvedt, F. & Skaug, E.-A. (red.) (2011). Grunnleggende sykepleie – bind 1. Gyldendal akademisk, Oslo

Norsk sykepleierforbund (2011). «Yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere». Norsk sykepleierforbund, Oslo

Slettebø, Å. (2009). Sykepleie og etikk. Gyldendal akademisk, Oslo

Tønnessen, S. & Nortvedt, P. (2012): «Hva er faglig forsvarlig hjemmesykepleie?». Sykepleien Forskning 2012 7(3):280–285, Oslo