Selv-tvil, prosedyrelæring og dramaturgisensitivitet

Notater fra Tryggere traumeterapeuter – Dag 4 + 5

Sommerskole, 5-dagers kurs, RVTS Øst.

Kursledere: Trine Anstorp og Hilde Pentzen.

Eksterne forelesere dag 4 + 5: Karin Holt, Marie Haavik, Ingunn Holbæk

Temaer: Traumatiserte med krysskulturelle og migrasjonsrelaterte erfaringer, arbeid med voldsutsatte, traumebearbeiding

 

TRAUMATISERTE MED KRYSSKULTURELLE OG MIGRASJONSRELATERTE ERFARINGER

Forekomst: Erfaring med potensielt traumatiserende erfaringer i asylmottak
NKVTS – rapport: ”Psykisk helse i mottak” (Jacobsen & Sveaass, 2007) (nkvts.no)
  • 68 % opplevd militære kampsituasjoner
  • 37 % i fengsel
  • 65 % erfart tortur, 57 % selv utsatt
  • 34 % erfart voldtekt, 22 % selv utsatt
  • 77 % vært nær ved å bli drept
#
Anbefaling: Banaz: A Love Story. A film by Deeyah Khan (Fuuse Films)
«Deeyah Khan is a critically acclaimed music producer and Emmy and Peabody award-winning documentary film director. Her work highlights human rights, women’s voices and freedom of expression. Her skill as a multidisciplinary artist led her to music and film as the language for her social activism. Born in Norway to immigrant parents of Pashtun and Punjabi ancestry, the experience of living between different cultures, both the beauty and the challenges, dominates her artistic vision.
533-deeyah_banaz-a-love-story-poster_latest
Her 2012 multi-award winning documentary Banaz: A Love Story chronicles the life and death of Banaz Mahmod, a young British Kurdish woman killed in 2006 in London. This murder was a so-called honour killing by her family.»

#

Utfordringen med å jobbe med flyktninger/personer med annen etnisk tilhørighet når behandling vil kunne føre til at pasienter opplever å måtte ta avstand fra eget miljø og dermed frykter å falle mellom to stoler: falle utenfor både integreringen i det nye samfunnet og tilhørigheten til sitt eget miljø, og dermed bli fullstendig marginalisert.

#

Funn i Scott Millers forskning viser at de «beste terapeutene», de som oftest lykkes med å behandle pasienter, har en egen form for selv-tvil, ikke bare profesjonelt, men også i sitt privatliv, som handler om at man er nysgjerrig på seg selv og sin egen utvikling knyttet til sin gjerning.
Profesjonell «selv-tvil» forbundet med bedre allianse og større terapeutisk endring (Nissen Lie, 2014).

ARBEID MED VOLDSUTSATTE

I samtaler er det viktig å utforske hva vold er, hva man mener med vold? Hva er det jeg og pasienten tenker på når vi snakker om vold? Nyttig å gå gjennom de ulike voldsformene med pasienten og eventuelt stoppe opp og snakke om de formene pasienten kjenner seg igjen i. For å lykkes med å hente ut opplysninger av pasienten, kan det være gunstig å stille konkrete spørsmål og gi mange alternativer til måter pasienten kan ha opplevd den aktuelle voldsformen.

  • Fysisk vold
  • Psykisk vold
  • Materiell vold
  • Seksuell vold
  • Latent vold
  • Økonomisk vold

#

Det kan være fruktbart å spørre voldsutsatte om hva de prøver å få til ved å bli værende i den truende relasjonen, for å få en annen vinkling på situasjonen og få fram håp, ønsker, muligheter.

 

TRAUMEBEARBEIDING

Å fortelle helt avkoblet om et traumeminne, er ikke gunstig. Da må terapeuten hjelpe pasienten å få tak i det vedkommende forteller. Som regel vekke pasienten opp fra underaktivering gjennom stabiliseringsøvelser. Videre peke på sammenheng mellom det pasienten forteller og samtidig føler i kroppen. Hjelpe pasienten til å få kunnskap om hvordan dette henger sammen og få gode erfaringer med at symptomene går over uten at man går i stykker. «Symptomene forteller historien – vi må lære oss å arbeide mer direkte med symptomene – ikke vente på at hele fortellingen skal bli formidlet verbalt.»

#

«Det er nødvendig at terapeuten hjelper/lærer klienten til å komme i gang med nye handlinger, mer enn å sitte og snakke om hvor vanskelig klienten har hatt det / har det nå.» Nye handlinger kan defineres som egenomsorgsoppgaver, men også som prosedyrelæring.

«Feltet har beveget seg fra fokus på å måtte huske detaljer i de traumatiske minnene, til mer å endre prosedyrelæring». Vi må hjelpe pasienten til endre en prosedyre (pasientens tendens), ved å stoppe opp ved f.eks. en fluktrespons, og skape nye muligheter for pasientens i denne situasjonen.

 

Aha, så det er altså prosedyrelæring jeg driver med! Jeg er en prosedyrelærer!

#

Rammer for bearbeiding:

«Planlegg litt lengre tid for avtalen – og sett av 1/3 av tiden til oppsummering og avslutning.»

Richard Kluft’s «Rule of thirds»:

  • Forberedelser
  • Minnearbeid
  • Kognitivt arbeid, fokus på her og nå, og lukke igjen.

Altså bruke mye tid på å skape et godt terapeutisk klima.

#

Som terapeut gir vi også regi til pasienten i forhold til hvordan vi ønsker pasientens fortelling fortalt og hvordan minnet skal eksponeres. For eksempel er det ønskelig at pasienten snakker i nåtid, for å gjøre historien mest mulig levende. Vi kan avbryte pasienten enkelte steder, fordi vi mener det er nyttig av terapeutiske årsaker. Vi kan også be pasienten skifte fortellerperspektiv, av samme grunn, som for eksempel å gå inn i historien som den personen pasienten er i dag og ikke når det skjedde. Her tenker jeg det er viktig at terapeuten er bevisst bruken av disse regigrepene, fordi de vil påvirke dramaturgien i pasientens fortelling og dermed også påvirke hvordan pasienten organiserer sin historie og finner sammenhenger i livet. Vi bør ha en form for dramaturgisensitivitet i møtet med pasienter, for å bruke et uttrykk jeg fant på nå. Dette er stoff jeg har snakket om i mitt innlegg i Tidsskrift for psykisk helsearbeid: Den indre dramaturg.

 


Nordisk sykepleieforskning

Nr. 1 - 2015, årgang 5

Nr. 1 – 2015, årgang 5

Da har jeg fått første nummer av tidsskriftet Nordisk sykepleieforskning i posten. Via idunn.no (Universitetsforlagets digitale publiseringsplattform for fag- og forskningstidsskrifter) abonnerer jeg fra før av på Tidsskrift for psykisk helse. Jeg slo til på et tilbud på rundt 400 kroner i året for fire utgaver. Jeg hadde lyst til å se hva som rører seg i somatikken også, og det er heller ingen ulempe at tidsskriftet har en nordisk profil.

Tidsskriftet framstår som mer opptatt av kvalitet enn kvantitet. I nummeret jeg har foran meg, presenteres fire vitenskapelige artikler og to fagartikler, introdusert av en kortfattet leder. Utover dette kan jeg ikke se at tidsskriftet har en åpenbar visjon eller målsetning, slik Tidsskrift for psykisk helsearbeid har. Etter jubileumsseminaret i fjor høst skal nemlig Tidsskrift for psykisk helse ha tatt på seg ambisjonen å skape mer debatt og være litt mer opprørsk enn tidligere. Dette kommer blant annet til uttrykk i det seineste nummeret gjennom spalten «Kritisk blikk», der sykepleier og sosiolog Trond Hatling er invitert av redaksjonen til å se kritisk på en tidligere publisert artikkel i tidsskriftet. Når jeg kikker på tidligere nummere av tidsskriftet, ser det ut som om spalten «Kritisk blikk» har erstattet spalten «Skeivt blikk» – kanskje nettopp med tanke på å spisse denne ambisjonen.

Volum 12 - Nr. 1 - 2015

Volum 12 – Nr. 1 – 2015

Likevel, når man har bladd seg gjennom det tilsynelatende nennsomme utvalget av artikler i Nordisk sykepleieforskning, så kan man tenke at nå har man fått med seg det viktigste som foregår på arenaen. Og til mitt bruk, der hovedinteressen ligger på psykiatrien, fungerer det utmerket. For de som jobber i somatikken, vil det kanskje framstå litt i knappeste laget, og man vil kanskje savne en tydeligere personlighet. En av de fire vitenskapelige artiklene handler forøvrig om psykiatrien og utfordringene ved registrering av psykiatriske pasienters barn i pasientjournalen. Et interessant og viktig område der institusjonene sliter med å følge opp lovpålagte retningslinjer, ifølge artikkelforfatterene.


Medisinsk ordbok #3

IMG_3220

De vesentligste risikofaktorer for utvikling av delir, er høy alder og demens. Alvorlig somatisk sykdom øker risikoen. Alzheimers er den vanligste demenssykdommen. Den karakteriseres av en snikende svekkelse av hukommelsen som ledsages av initiativløshet, desorientering, bevegelsesforstyrrelser, taleproblemer og eventuelt et såkalt beskjeftigelsesdelir. Pasienter med beskjeftigelsesdelir forestiller seg altså at de er beskjeftiget med deres vante arbeid, men uten å kunne gjenkjenne situasjonen. Forvirringstilstanden gir næring til en konstant konflikt i pasienten som forhindrer ham til å falle i ro her og nå. Som for eksempel den pensjonerte revisoren, som stadig arbeider med papirene foran seg på sykehjemmet, og som i forbindelse med måltidene utviser agressiv atferd når personalet under opprydning fjerner servietten hans. Han falt tilsynelatende til ro ved å sitte med den foran seg og ordne med servietten og andre papirer om og om igjen. Dette og flere eksempler kan finnes i artikkelen Åben Matryoshka! – en økologisk tilgang til det dialogiske selv (Lauridsen & Hemmingsen, 2010). Alle eksemplene viser hvor viktig det er at helsepersonellet hele tiden er åpne for en bakenforliggende årsak til disse tilsynelatende absurde atferdsmønstrene og ikke automatisk svarer med å avlede pasienten.

 

 

 

 

Litteratur:

Kragh-Sørensen, P. & Lolk, A. (2010). I: Mors, O., Kragh-Sørensen, P. & Parnas, J. (red.). Klinisk psykiatri. Kapittel: Organiske psykiske lidelser. Forlag: J. Munksgaard, Danmark

Lauridsen, L.L. & Hemmingsen, B.H. (2010). Åben Matryoshka! – en økologisk tilgang til det dialogiske selv. Spindet, nr. 2, årg. 10

 

 

 

 


Mentalisering

Når jeg tenker på pasientsamtalerutinen nå, etter tre dager med kursing i mentaliseringsbasert terapi (introduksjonskurset) på Grand hotel, har jeg fått et tydeligere styringsfokus og generelt en bedre oversikt over formatet. Jeg ser jo at jeg har vektlagt mentalisering tidligere, men ikke på en slik måte at jeg har sett rekkevidden av det eller identifisert det som et verktøy jeg bruker bevisst.

Kurset gikk over tre dager og ledes av Finn Skårderud og Sigmund Karterud, som er initiativtakerne til Institutt for mentalisering. Karin Lossius, Bente Sommerfeldt og Nina Arefjord trekkes inn som gruppeledere i forbindelse med rollespillene. Det var inspirerende å starte dag to som pasient og bli forsøkt stimulert til å mentalisere, eller å koble følelser til tanker og sette hendelser inn i kontekst. Ja, for hva er egentlig mentalisering? Og går det an å presentere det kun ved hjelp av én setning? «Holding mind in mind» sier Peter Fonagy, administrerende direktør ved Anne Freud Centre i London, som har spilt en sentral rolle i utformingen av mentaliseringsteorien. Andre definisjoner er «evnen til å lese andre og seg selv». Hvis jeg skal forsøke å summere det opp for meg selv, en ukes tid etter kurset, blir det omtrent slik: Som mennesker kan vi bygges opp og brytes ned, og det skjer alltid i relasjoner til andre mennesker. For å forstå hva som skjer med oss, trenger vi innsikt i det som implisitt og eksplisitt kommer til uttrykk i det sosiale samspillet. Jo mer vi forstå hva som skjer med oss, jo bedre rustet blir vi til å regulere følelser og tåle påkjenninger.

 

Det intellektuelle rammeverket for begrepet mentalisering er omfattende og representert ved blant annet tilknytningsteori, utviklingspsykologi og nevropsykologiske studier. Fra dette grunnlaget utvikles det hele tiden metoder som egner seg til å fremme evnen til å mentalisere. Under rollespillene på kurset forsøkte man i rollen som pasient å spille ut de vanligste formene for mentaliseringssvikt: Overfortolkning, underfortolkning og konkretisme. Og som behandler forsøkte man å stimulere til mentalisering. Stikkordene jeg noterte meg var følgende: Identifisere hendelsen, validere, få fram pasientens opplevelse, sette ting inn i kontekst og skape en felles forståelse. Her var det nyttig for meg å ha toleransevinduet i bakhodet hele tida – at mentaliseringsevnen er tilgjengelig innenfor toleransevinduet, og at ved over- eller underaktivering, må pasienten bringes inn i toleransevinduet igjen. Det var interessant å høre Karterud fortelle om hvordan de ved hjelp av filmopptak jevnlig skårer terapeutenes mentaliseringsfokus i etterkant av timene. Dette bidrar til å skape en åpenhet innad i fagmiljøet og til å videreutvikle og forbedre teknikker og metoder.

 

Mentalisering har vist seg å ha særlig god effekt i behandlingen av blant annet borderline-pasienter, eller personer med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, gjennom oppmykning av svart/hvitt-tenkning og generaliseringstendenser, og affektregulering. Terapiformen brukes også i traumebehandling. På kurset snakket Skårderud om hvordan traumatiserte barn skrur av mentaliseringsevnen fordi hendelsene blir for vanskelig å forholde seg til. Evnen til å mentalisere vil dermed ikke utvikle seg. Skårderud peker på følgende paradoks: Mentalisering er den beste beskyttelsen mot traumer, men traumepasienter mangler ofte denne evnen. En god relasjon med tillitt og åpenhet er det beste angstregulerende verktøy.

 

Videre sier Skårderud: Når vi mentaliserer, klarer vi å holde en viss avstand til egne følelser i stedet for å bli overveldet av dem. Dette øker sjansen for å kunne integrere og bearbeide ubehagelige opplevelser. Han sier at det kan ofte være bedre å være i nærheten av de konkrete traumene i stedet for å gå direkte inn i dem, fordi man da befinner seg i en modus der det er lettere å mentalisere. Går man direkte løs på de traumatiske hendelsene, risikerer man rask mentaliseringssvikt. For meg var dette en øyeåpner, og det har bidratt til et fokusskifte i pasientsamtalen. I stedet for å vente på at pasienten konkret skal identifisere de traumatiske hendelsene, vil jeg bevisst bruke tida til å skape et godt arbeidsklima i utkanten eller rett i nærheten av dem.

 

Skårderud nevnte Descartes introspektive prosjekt, der vi går inn i oss selv på egen hånd. Skårderud ser på dette som en blindvei, i hvertfall i en terapeutisk kontekst, og framholder det han kaller to-personers psykologi til fordel for en-persons psykologi. Man finner seg selv gjennom andre. Jeg smetter inn en liten digresjon her mot slutten: Av dette kan man jo utlede at alle forsøk på å være sin egen terapeut gjennom en eller annen form for selvransakelse, ikke er fruktbar. Man kan godt drive introspektiv, en-persons psykologi i fri utfoldelse; men som for eksempel i forfattergjerningen (som jeg kjenner til selv med bakgrunn som lyriker) oppstår den dynamiske prosessen først i møtet mellom forfatteren/teksten og leseren, altså gjennom en annen. Skårderud påpeker forøvrig at det er først og fremst i skjønnlitteraturen at man finner mentaliseringsstimulerende tekster, ikke i for eksempel krim, sier han med et smil på siste kursdag.

Jeg har skrevet noe mer om hva denne dynamikken kan representere i innlegget om Wilfred Bion og hans container-modell.

 

 

Kilder:

 

Annafreud.org

Introduksjonskurs til mentaliseringsbasert terapi (Grand Hotel, januar 2015)

Mellanrummet.net (Tidsskrift om barn- och ungdomspsykoterapi)

Mentalisering.no

Rydén, G. & Wallroth, P. (2010). Mentalisering – å leke med virkeligheten. Pax forlag

Skårderud, F. & Sommerfeldt, B. (2008). Mentalisering – et nytt teoretisk og terapeutisk begrep. Tidsskrift for Den norske legeforening. Hentet fra: http://tidsskriftet.no/article/1685473/

 

 


Hjemmesykepleie og hjemmeeksamen

Etter psykiatripraksis tidlig på vårsemesteret, tenkte jeg at nå er det morsomste over. Praksisperioden jeg hadde sett aller mest fram til, var avslutta, og jeg var bare litt over halvveis i sykepleierstudiet. Det som nå venta, var hjemmetjenesten og to runder med praksis på sykehus. Det var jo psykiatrien jeg var interessert i. Og selv om jeg var klar over at psykiatrien også er en del av somatikken, og omvendt, ville fokuset nå forandres.

Jeg hadde så godt som ingen forventninger da jeg møtte opp første arbeidsdag på praksisplassen i hjemmetjenesten. Arbeidshverdagen virket en smule kaotisk, og tidspresset var merkbart. Jeg er for langsom for dette arbeidet, tenkte jeg. Jeg bruker altfor lang tid på de rutinemessige oppgavene, som å hente nøkler, sjekke at jeg har med meg riktig utstyr, finne fram til riktig adresse, og så videre. Og, ikke minst, jeg kommer til å bruke altfor lang tid hos brukerne, fordi jeg kommer til å konsentrere meg noe jævlig om å gjennomføre de ulike sykepleieprosedyrene og deretter bli sittende å prate med brukerne. Alt dette skulle vise seg å stemme. Men det gikk seg til etterhvert, og jeg fikk inspirasjon av hvordan hele mitt kompetanseregister ble satt på prøve i denne praksisperioden.

Diskusjonene under rapportene var hektiske og til tider utmattende. Likevel, dette gjorde virksomheten gjennomsiktig, noe som var interessant for den kritiske studenten. En av diskusjonene gikk på tidsbruk hos pasientene og problemer knytta til å dekke inn denne. Store avvik mellom oppsatt tid og reell tidsbruk, kunne få konsekvenser for bemanningen, fordi det fører til vanskeligheter med å forsvare ressursbruken, ble det hevdet. Dette gjorde meg nysgjerrig på hva et pasientbesøk egentlig kan inneholde. Og etter å ha studert dette nærmere, ble jeg, en smule forbløffet, oppmerksom på at psykososiale tiltak er så godt som fraværende i hjemmesykepleien. Det psykososiale fokuset hos de ansatte på praksisplassen, på tjenestene man tilbød, var også temmelig fraværende. Er dette forsvarlig sykepleie, eller helhetlig sykepleie, tenkte jeg. Eller er det jeg som er altfor opptatt av psykiatrien?

Da hjemmeeksamen ble lagt ut i slutten av forrige semester, og jeg skulle velge tema for oppgaven, var jeg sikker på at jeg skulle skrive om psykiatrien. I stedet falt valget på nettopp hjemmetjenesten, dog med en psykiatrisk vinkling. Hjemmetjenesten hadde trådt fram for meg som et spennende felt innen helsevesenet, som en mulighetens arena for det som tyder på å utvikle seg til å bli en bredt anlagt helsetjeneste for framtida. Tanken på å engasjere seg i å forsvare og integrere det psykososiale fokuset som en del av denne tjenesten, framsto for meg som særdeles viktig. I eksamensoppgaven min valgte jeg derfor å se nærmere på hvordan sykepleieren kan arbeide for å fremme dette fokuset, spesielt overfor ensomme og isolerte eldre brukere.

Forskningsartikkelen «Hva er faglig forsvarlig hjemmesykepleie» av Tønnessen og Nortvedt er basert på funn fra en studie om sykepleiernes prioriteringer i hjemmesykepleien og pasientenes opplevelse av tjenesten. I artikkelen skisseres «tre krav til forsvarlige tjenester og omsorgsfull hjelp» som «bygger på faglige normer i tråd med sykepleiens grunnlag og hjemmesykepleiens hensikt og ansvar». Det første forsvarlighetskravet dreier seg om at pasientene skal få dekket grunnleggende behov. Det andre kravet går ut på at kvaliteten på tjenestene brukerene har behov for å få dekket, må være faglig tilfredsstillende. Det tredje kravet handler om at grunnleggende verdier og etiske retningslinjer skal ivaretas i utøvelsen av sykepleie, som kan innebære å yte omsorgsfull hjelp på en slik måte at pasientens integritet ivaretas.

Dette tredje kravet til artikkelforfatterne handler altså om å ivareta yrkesetikken i møte med pasientene. Punkt 2 i «Yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere» handler om sykepleieren og pasienten og ivaretakelse av pasientens integritet og verdighet. Ledd to og tre i dette punktet handler om at sykepleieren skal ivareta pasientens behov for helhetlig omsorg. Funnene i oppgaven min viste at det er av stor betydning å ivareta omsorgsdimensjonen i sykepleien overfor pasienten. Det er viktig både med hensyn til sykepleierens forpliktelser til fagets etiske grunnlag og for å fremme helhetlig sykepleie overfor pasienten. Spørsmålet er hvorvidt hjemmesykepleien er en tilrettelagt arena for denne arbeidsformen.

Funnene mine viste videre at tiltak som ivaretar sosial og emosjonell støtte er mangelvare overfor eldre pasienter og brukes sjelden alene. I praksis i hjemmesykepleien opplevde jeg hvor betydningsfullt avledning og støttende samtaler var. Jeg forsøkte ofte å avlede fokus for samtalen med pasienten fra å handle om sykdom og aldring. Fra å henge fast i et negativt tankemønster eller samtalespor, opplevde jeg at pasienten kviknet til og iblant fikk fram smilet. Er man som sykepleier flink til å integrere et psykososialt fokus i utførelsen av sykepleieprosedyrene, er dette vel og bra. Men det er viktig for meg å få fram at hvis man virkelig ønsker å anerkjenne dette fokuset som betydningsfullt, både for sykepleierens og brukerens del, bør det altså nedfelles som et uavhengig tiltak. Da gis man også muligheten til å gå ut av pleiesituasjonen, ut av det somatiske rommet, og inn i et annet type rom, med en annen tilnærming, slik jeg ser det. Fagstoffet jeg brukte i hjemmeeksamenen min, viser at pasienten ønsker mer hjelp i form av tilstedeværelse av hjemmesykepleieren, men hjemmesykepleien opplever at dette ikke står i forhold til det fysiske hjelpebehovet, som ofte står i fokus. Det har tradisjonelt sett vært lite oppmerksomhet knyttet til kroppen som levd liv i helsefagene.

Psykososialt fokus krever tid og tilstedeværelse, og det forutsetter relasjonsbygging. Dessverre er tid ofte en mangelvare i hjemmesykepleien, og bemanningssituasjonen gjør det vanskelig å utøve denne omsorgsdimensjonen. Ved å fokusere for mye på fysiske og somatiske behov, står man i fare for å miste helhetsperspektivet og overse psykososiale behov. Dette fører samtidig til hindringer for sykepleieren i å videreutvikle ferdigheter i kommunikasjon og samhandling. Det bør derfor jobbes for å fremme tiltak knyttet til sosial støtte som enkeltstående tiltak. Ansvaret for dette ligger ikke bare hos lederene, men også hos den enkelte sykepleier.

Litteratur:

Birkeland, A. (2013). «Ensomhet blant eldre pasienter i hjemmesykepleien». Sykepleien forskning, nr 2, 2013; 8: 114–122

Eide, H. & Eide, T. (2010). Kommunikasjon i relasjoner. Gyldendal akademisk, Oslo

Kirkevold, M., Brodtkorp, K. & Ranhoff, A.H. (2010). Geriatrisk sykepleie. Gyldendal akademisk, Oslo

Kristoffersen, N.J., Nortvedt, F. & Skaug, E.-A. (2011). Kap. 1, «Om sykepleie». I: Kristoffersen, N.J., Nortvedt, F. & Skaug, E.-A. (red.) (2011). Grunnleggende sykepleie – bind 1. Gyldendal akademisk, Oslo

Norsk sykepleierforbund (2011). «Yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere». Norsk sykepleierforbund, Oslo

Slettebø, Å. (2009). Sykepleie og etikk. Gyldendal akademisk, Oslo

Tønnessen, S. & Nortvedt, P. (2012): «Hva er faglig forsvarlig hjemmesykepleie?». Sykepleien Forskning 2012 7(3):280–285, Oslo


En litt annerledes nattevakt

Det er sommer, det er søndag, og jeg er på nattevakt. Jeg sitter på kontoret med døra åpen ut til avdelingen. Det er stille, klokka tikker på veggen. Det kunne vært en natt som mange andre netter, men det er noe som gjør denne litt annerledes.

Det er drøyt fire år siden jeg gikk min første vakt her. Jeg var på jakt etter det jeg kalte en meningsfull ekstrajobb og følte meg heldig i det jeg fant en åpning inn i psykiatrien. Lite visste jeg at dette skulle gi støtet til et viktig veivalg i livet mitt. Jeg er fortsatt overrasket over at jeg studerer til å bli sykepleier, selv etter to år på Høgskolen. I starten ble jeg lattermild hver gang jeg snørte skolesekken. Men det var en god følelse, og jeg var stolt av det. Jeg er glad for at jeg tok meg bryet med å grave fram vitnemålet fra videregående, som lå nederst i en pappeske under en annen pappeske i kjellern. I etterkant ser jeg at det ikke var så tilfeldig som jeg trodde.

Jeg har lært mye av mange, men det begynte med én bestemt person – hun som ansatte meg som ekstravakt på institusjonen her jeg sitter i natt. Det var mitt første møte med psykiatrien. Og det som gjør denne natta litt spesiell, er at dette er siste vakta jeg går mens hun ennå jobber på huset. Når jeg fikk vite at hun skulle slutte i stillingen sin, var det nesten som om jeg mistet fotfestet noen sekunder og ble litt svimmel. Jeg begynte å tenke over tida som hadde gått, hva jeg har lært og hvor jeg står i dag. Etter hvert forsto jeg at min følelse av uro var et uttrykk for hvor betydningsfullt jeg har opplevd denne nye dreiningen i livet mitt. Det var jo nettopp hun som gjorde meg oppmerksom på overføringsverdien av min erfaringsbakgrunn på denne, for meg, nye arenaen. Psykiatrien ble på denne måten et sted som handlet om medmenneskelighet, om å dele erfaringer og en oase for refleksjon rundt det å være menneske. Det handler om å finne veier inn i relasjonene, husker jeg hun sa. Og jeg opplevde tidlig å få tillit til å finne fram til egne tilnærmingsmåter til relasjonsbygging overfor pasientene.

Jeg reiser meg fra stolen, vanner planter og tar en kopp kaffe. Klokka er fire. Hvis hun ikke hadde vært opptatt av at det terapeutiske miljøet skulle være representert av ansatte med ulik erfaringsbakgrunn, og gjerne kulturell sådan, er det ikke sikkert det hadde vært like lett for meg å få innpass den gangen jeg søkte om jobb som ufaglært ekstravakt. Både fordi jeg opplever at institusjonen holder et høyt faglig nivå og fordi budsjettet setter begrensninger for omfanget av innleid arbeidskraft. Jeg opplevde det derimot som en bevisst holdning at et sammensatt miljø ville bidra til å skape større gjenkjennelsesmuligheter for pasientene og samtidig en større dynamikk de ansatte i mellom.

Det er tre timer til jeg går av vakt. Snart våkner byen igjen og kolleger strømmer inn til morgenrapporten. Jeg har fortsatt skoleferie, og selv om jeg går vakter nå og da, vil hun ha forlatt sin post når jeg er tilbake igjen. Jeg har ett år igjen på skolen før jeg er sykepleier på ordentlig; og det var her, i dette huset, alt startet. Jeg har mye å takke min «mentor» for.


En øvelse i etikk (1/3)

Florence Nightingale er opptatt av man ikke skal være tilgjort i møtet med pasienten:

«En påtatt rolig stemme, en påtatt medfølende stemme, som hos en begravelsesagent under en begravelse, får nervene deres til å stritte».

Samtidig advarer hun mot å forsøke å endre på vedkommendes måte å uttrykke seg på, da dette kan føre til at personen spiller rolig, noe som vil oppleves enda mer kunstig:

«Da er det bedre å ikke dempe seg i det hele tatt».

På et kurs for ekstravakter på Gaustad, ble viktigheten av kongruens i møte med pasientene formidlet – man bør etterstrebe et samsvar mellom hva man føler og det man uttrykker, innen rimelighetens grenser og med et terapeutisk blikk til stede. Hvis man har en litt dårlig dag, så trenger man altså ikke for en hver pris framstå lykkelig. Men det vil heller ikke komme noe godt ut av å rette oppmerksomheten mot våre private problemer som helsearbeidere. Vi må altså ikke miste vårt terapeutiske fokus eller tre ut av vår profesjonelle rolle. Det er denne balansegangen som er vår utfordring og vårt mål når vi skal møte pasientene: Vi skal være et medmenneske og en profesjonell helsearbeider på samme tid.

I Psykiatriboka snakker Skårderud, Haugsgjerd og Stänicke om at «miljøterapi er noe man utfører spontant ut fra holdninger som er blitt en del av en selv». De sier videre at dette er med på å gjøre oss troverdige og menneskelige, og at det vil sette ulik farge på arbeidet fra dag til dag, noe som bidrar til en variasjonsrikdom av muligheter for pasientene å kjenne seg igjen og identifisere seg med. Dette er vel og bra, men så tenker jeg: Hvor kommer holdningene våre fra? Er det viktig å vite noe om dette? Ja, tenker jeg; jo dypere holdningene er forankret, desto mer solide er de. Det var derfor på tide med en øvelse i etikk, eller et forsøk på en baklengs kjeding av mitt etiske ståsted.

Aller først: Når Skårderud et al. snakker om «holdninger som er blitt en del av en selv», så er det jo naturlig å tenke at de sikter til holdninger knyttet til medisinsk og helsefaglig etikk. For sykepleiere er det «Yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere» som gjelder, samt «Helsepersonelloven». De yrkesetiske retningslinjene bygger på ICNs (International Council of Nurses) etiske regler og på Menneskerettighetene. I innledningen står det følgende:

«[…] grunnlaget for all sykepleie skal være respekten for det enkelte menneskes liv og iboende verdighet. Sykepleie skal baseres på barmhjertighet, omsorg og respekt for menneskerettighetene og være kunnskapsbasert.»

Som sykepleierstudent blir det interessant å finne krysningspunktet mellom de holdningene man bærer med seg inn i faget, og de man utvikler i møte med faget. Hvilke holdninger er det jeg har med meg, og hvordan tilegner eller tilpasser jeg meg det nye settet med holdninger? Og hvis jeg allerede opplever at jeg står for disse holdningene – har jeg virkelig erkjent dem?

Les resten av dette innlegget »