Medisinsk ordbok #3

De vesentligste risikofaktorer for utvikling av delir, er høy alder og demens. Alvorlig somatisk sykdom øker risikoen. Alzheimers er den vanligste demenssykdommen. Den karakteriseres av en snikende svekkelse av hukommelsen som ledsages av initiativløshet, desorientering, bevegelsesforstyrrelser, taleproblemer og eventuelt et såkalt beskjeftigelsesdelir. Pasienter med beskjeftigelsesdelir forestiller seg altså at de er beskjeftiget med deres vante arbeid, men uten å kunne gjenkjenne situasjonen. Forvirringstilstanden gir næring til en konstant konflikt i pasienten som forhindrer ham til å falle i ro her og nå. Som for eksempel den pensjonerte revisoren, som stadig arbeider med papirene foran seg på sykehjemmet, og som i forbindelse med måltidene utviser agressiv atferd når personalet under opprydning fjerner servietten hans. Han falt tilsynelatende til ro ved å sitte med den foran seg og ordne med servietten og andre papirer om og om igjen. Dette og flere eksempler kan finnes i artikkelen Åben Matryoshka! – en økologisk tilgang til det dialogiske selv (Lauridsen & Hemmingsen, 2010). Alle eksemplene viser hvor viktig det er at helsepersonellet hele tiden er åpne for en bakenforliggende årsak til disse tilsynelatende absurde atferdsmønstrene og ikke automatisk svarer med å avlede pasienten.

Litteratur:

Kragh-Sørensen, P. & Lolk, A. (2010). I: Mors, O., Kragh-Sørensen, P. & Parnas, J. (red.). Klinisk psykiatri. Kapittel: Organiske psykiske lidelser. Forlag: J. Munksgaard, Danmark

Lauridsen, L.L. & Hemmingsen, B.H. (2010). Åben Matryoshka! – en økologisk tilgang til det dialogiske selv. Spindet, nr. 2, årg. 10