Schizofrenidagene 2017 – et lite sveip

STAVANGER

Den første og eneste gangen jeg har vært i Stavanger tidligere, var også i jobbsammenheng, som forfatterkonsulent i Norsk Forfattersentrum. Da handlet det om litteratur og ikke psykisk helse. Det var i forbindelse med Kapittelfestivalen, og det må ha vært så mye som femten år siden. Denne gangen ankom jeg ikke byen som litteraturformidler og forfatter, men som psykiatrisk sykepleier, eller psykisk helsearbeider som det nå heter. Jeg hadde likevel lyst til å skrive litt, så her følger et ikke-komplett subjektivt sveip gjennom konferansen.

 

MER KAFFE

Jeg hadde hørt mye positivt om Schizofrenidagene i forkant, Nordens største psykisk helse-konferanse, men jeg tenkte at hvis denne aller første forelesninga, «Brain matters – Have we misunderstood fear and anxiety?» av Joseph LeDoux, er representativ for resten av konferansen, så er det veldig dårlig gjort. Mitt tilsvar ville vært noe sånt som: Have we misunderstood the proper use of Powerpoint? LeDoux hadde mye tekst på Powerpoint-presentasjonen sin. Hvert lysbilde var fylt til randen av informasjon. Framførelsen hans besto hovedsakelig i å lese gjennom all teksten på hvert lysbilde og hoppe raskt videre til det neste. Det var dårlig gjort fordi det var ikke så lenge siden jeg hadde stått opp, og jeg hadde ikke drukket nok kaffe ennå til å bygge opp en tykk nok indre vegg. Det var dårlig gjort fordi fagstoffet var krevende, i hvertfall for meg, fordi det handlet om hjernens ulike systemer. Jeg hadde ikke kontakt med hjernen min ennå, så hvordan kunne jeg få kontakt med hjernen på den store skjermen der oppe på scenen? I stedet ble jeg sittende å se på en mann som stirret ned i papirene sine og snakket og snakket og skiftet lysbilder i et hurtig tempo. Jeg hørte bare bruddstykker av det han sa, og jeg ble sittende med et bilde av en mann som hakket og hakket på hjernen for å finne ut av hvor kilden til frykt og angst hadde gjemt seg (all ære til ham for dette!). Han sa noe om at han var usikker på den kunnskapen vi har om hvordan frykt oppstår. Han sa at opplevelsen av frykt kan være både erfaringsbasert og system/respons-basert (eller noe i den duren) og at dette burde endre måten vi forholder oss til denne responsen hos pasienter i arbeidet vårt. Akkurat nå følte jeg at alle tenkelig fryktsystemer var aktivert i meg og at jeg allerede etter bare en halvtime inn i konferansen, trengte en pause og mer kaffe.

 

STEMMENE I HODET

Schizofrenidagenes ærespris gikk til dokumentarserien «Stemmene i hodet» der vi møter tre unge mennesker som alle har erfart å leve med en schizofrenidiagnose. En vond og sterk og nydelig serie som anbefales på det varmeste.

Ærespris

 

DESTILLERTE ERFARINGER

Med Bruce D. Perry og foredraget «The Impact of Trauma» våknet jeg til liv igjen og oppdaget det jeg sitter igjen med som konferansens vakreste formulering:

The brain – particularly the human NEOCORTEX – allows us to absorb the accumulated and distilled experiences of thousands of previous generations – in a single lifetime.

Dette gir et overveldende perspektiv på hva det vil si å være et menneske. Det er en forbløffende sannhet. Og selv om denne sannheten er vanskelig å erkjenne og å gripe fatt i, så er det vakkert å tenke på. Den forteller meg at jeg ikke er alene. Den forteller meg at jeg er større enn meg selv. Perry fortalte om hvordan menneskets utvikling har vært avhengig av kontakt med andre. At vår utvikling startet med kontakten med den andre, deltakelsen i gruppa. Hvordan hjernen vår er tilpasset kontakt med andre mennesker og ikke med f.eks. iPader. At det er i den sosiale kontakten vårt potensiale for god helse og kognitive utvikling ligger. Fordi dette er arven vår. Hjernen er ikke særlig godt tilpasset den moderne verden, sa han. Jeg problematiserer deler av dette under avsnittet «Pausen & flokken».

IMG_2255.jpg

 

FJERN VAKTROMMET!

Bente Sommerfelt snakker om miljøterapi og minner oss på at samvær er minst like viktig som samtaler, at ikke alt trenger å foregå i det terapeutiske rommet for at samspillet skal være terapeutisk. Snarere tvert imot, fordi man ofte får bedre kontakt utenfor dette rommet. Vi skal anvende relasjonsferdigheter for å hele relasjonsproblemer, vi skal være tilgjengelige, by på oss selv og ha et blikk for motoverføringer: hva kjenner jeg på nå, i samspillet med pasienten, og hvordan kan jeg bruke dette aktivt som et terapeutisk redskap? Summen av alt dette kaller Sommerfelt en avansert form for psykoterapi. Hun gjør også et poeng av at et viktigere mål enn at pasienten blir frisk, er at pasienten får det litt bedre og tilegner seg en positiv erfaring med behandling, at behandling kan være en OK ting.

Hun trakk også fram en interessant erfaring fra vaktrommet, der personalet gjennom å tømme sine frustrasjoner, står i fare for å skape negative holdninger og assosiasjoner til pasientene. Vi må derfor finne andre måter og gå andre steder for veiledning og for å få utløp for våre følelser og reaksjoner, hvis det kun bidrar til å forurense klimaet blant personalet og tilsmusse vårt blikk på pasientene. Og ja, det er Sommerfelts ord, ikke mine: Det første jeg ville gjort som leder på en psykiatrisk behandlingsenhet, var å fjerne vaktrommet!

 

 

DU ER NORMAL

Per Isdal er opptatt av at det viktigste vi kan si til pasienten er: Du er normal. Det er det du har opplevd som er sykt. Du er ikke syk, det er det du har stått i som er sykt. Å være normal kan kanskje oppleves som kjedelig, sier han med et smil, men det gir oss tilgang til noe av det vakreste og fineste i livet, å føle at man er elsket, å føle at man er betydningsfull for andre, nærheten og intimiteten til de nærmeste, de sterke øyeblikkene.

Det var morsomt og litt tankevekkende å høre han snakke om motivasjon. Når han tenker på hvordan han selv skulle bli motivert til å spise opp maten sin som barn, så var slagordet: Tenk på det fattige barna i Afrika! Hvordan i helvete skal dette egentlig kunne virke motiverende, spør han, og viser fram bilde av sultende barn i Afrika på storskjermen. Gir dette meg motivasjon til spise? Det gir meg jo bare skyldfølelse. Men jeg spiste opp maten min likevel. Og med dette viser han hvordan skam og skyld ofte er en drivende faktor i måten vi har motivert hverandre på.

 

EN TOM TEKOPP

Irvin Yalom, som blir intervjuet av Finn Skårderud via videolink fra California, fremhever relasjoner som den viktigste helende faktoren. Terapeuten må være transparent og åpen for å bygge gode relasjoner til pasienten. Han understrekte også viktigheten av at terapeuter selv bør gå i terapi, som en del av både selvivaretakelse og forståelse av pasientrollen.

Jeg fikk det for meg at han hele tida satt og tenkte på at han hadde glemt å fylle varmt vann i tekoppen. I tillegg ble posen med te liggende borte ved mobilen, som man kan se på bildet. Jeg tenkte at han var klar over dette selv, fordi han måtte ha kjent hvor lett pappkoppen var da han med jevne mellomrom flyttet på den foran seg på bordet. Derfor forsøkte han heller aldri å ta seg en slurk. Jeg ble veldig opptatt av dette, og jeg kom til å tenke på den gangen lyrikeren Harald Sverdrup var på besøk når jeg gikk på Foss Videregående Skole og skulle til å ta en slurk av vannglasset sitt. Han hadde løftet det opp fra bordet, og han ble stående med det i hånden i lang tid mens han snakket til oss. Iblant var han på nippet til å drikke, men senket hånden igjen og snakket videre uten å sette ned glasset. Vi hadde hele tida sett at glasset var tomt, og vi ventet spent på når han faktisk skulle ta en slurk og oppdage det vi for lengst hadde oppdaget. Det var ikke et uttrykk for at jeg ønsket å latterliggjøre verken Yalom eller Sverderup, tvert imot var det en omsorgsfølelse som steg opp i meg – jeg ville så gjerne hjelpe til, fylle opp koppen og glasset. Og på denne måten lærte jeg kanskje mer om meg selv, på godt og vondt, enn det de var i stand til å formidle av kunnskap?

 

TA VARE PÅ DEG SELV

Neste punkt på programmet, «Roundtable: Terapeutisk utvikling – vekst, stagnasjon og støtte», tok opp tråden fra intervjuet med Yalom. Det ble tydelig at utviklingen fra en biomedisinsk tradisjon til en eksistensiell, psykososial retning preger den store linjen i utviklingen til mange terapeuter. Selvivaretakelse i form av å snakke med andre om egne følelser, interessere seg for noe annet utenfor yrkeslivet, ble nevnt som avgjørende for å holde seg i live og utvikle seg som terapeut. På Blindern lærte vi aldri hvordan vi skulle jobbe med oss selv i møte med alle pasientene og historiene og følelsene, ble det sagt.

 

 

ANDRE-REGULERERE

På et av miniseminarene snakket Ole Greger Lillevik om hvordan traumeerfaringer kan gi omfattende reguleringsvansker og at vi må være oppmerksomme på dette hvis vi ønsker å være gode miljøterapeuter. Vår oppgave er å være gode andre-regulerere for pasienten, en reguleringsstøtte i en periode inntil pasienten besitter så gode erfaringer med dette at vedkommende evner å regulere seg selv.

Han beskrev hvordan et negativt samhandlingsmønster, der regelbrudd fra pasientens side responderes med irettesettelse og trussel om reaksjon fra personalet, kan føre til tvang overfor pasienten. Vi kan unngå dette ved at vi er gode til å regulere oss selv. Da kan vi lettere identifisere veikryss i samhandlingsmønsteret som gir oss gode alternativer.

 

THE KNICK

På kveldsseminaret «Skrift i hud – hvordan forstå og møte selvskading? Forklart innenfra og utenfra» (Skårderud, Pettersen og Sommerfelt) ble det blant annet snakket om at selvskading ikke bare er et uttrykk for sterke følelser, men også for tomhetsfølelse, noe som mange kan misforstå. Noe som også kan være overraskende for mange, er at selvskading som appell havner langt ned på lista over årsaker til at man velger å skade seg selv.

Når Skårderud legger fram definisjonen på selvskading, skiller han mellom direkte og indirekte selvskading, og at selvskading må forstås som direkte skade på seg selv. Selv er jeg av den oppfatning at dette skillet er problematisk. For hvorfor er det nesten bare kvinner som selvskader? Eller: Hvorfor er det nesten bare kvinner som selvskader og nesten bare menn som blir dømt for fysisk vold? I hvilken grad blir det tatt høyde for og fanget opp at menn som utøver vold kan gjøre dette i selvskadingens tegn, med ønske om å påføre seg selv smerte? Havner de bare i fengsel, mens de egentlig burde hatt samme behandling som personer som selvskader? Jeg husker jeg begynte å tenke på denne sammenhengen når jeg så TV-serien The Knick – hvordan den svarte kirurgen, som stadig opplever å bli undertrykket av sine kolleger og samfunnet omkring, oppsøker slåsskamper med jevne mellomrom med et tydelig formål om å dempe den smerten undertrykkelsen påfører ham. Dette vil ifølge definisjonen på selvskade Skårderud la fram, ikke kvalifisere som selvskading, fordi dette vil regnes som indirekte og ikke direkte skade. På sommerskolen til RVTS Øst (Tryggere traumeterapeuter) som jeg deltok på i fjor sommer, stilte jeg et spørsmål knyttet til denne problemstillingen (som jeg også har skrevet om tidligere i denne bloggen). En av kurslederne refererte da til en ny dansk studie* som bekreftet at mange menn tyr til vold eller å utsette seg for fare av samme grunner som kvinner velger å selvskade. En av deltakerne kommenterte at det nå skal være økt oppmerksomhet i norske fengsler rettet mot å fange opp vold som en variant av selvskading knyttet til traumer. Jeg synes derfor det vil være naturlig å se grundigere på definisjonen av selvskading.

* Etter tips fra en leser har jeg kommet fram til at studien det ble referert til kan være denne: Non-Suicidal Self-Injury and Indirect Self-Harm Among Danish High School Students. Den er uansett relevant i forhold til problemstillingen.

 

TILLER

Intervjuet med Carl Frode Tiller sto for et friskt pust og representerte en alternativ inngang til psykisk helse-feltet som det gjerne kunne vært mer av på konferansen. Tiller fortalte om skriveprosessen og karakterene sine med raushet og innsikt og ga ny mening til fagstoffet vi satt fullproppet av. Det var etterlengtet.

 

PAUSEN & FLOKKEN

I programposten «pause», satte jeg meg bakerst i lokalet og stirret utover de tomme setene. Tenkte jeg at salen følte seg ensom og at stolene skrek etter å bli fylt av ivrige konferansedeltakere? Følte jeg meg alene og utenfor flokken? Eller tenkte jeg at denne stillheten var befriende og at jeg egentlig aldri har tilhørt en flokk og dermed ikke savnet flokken? Mens jeg satt der og duppet litt av og forsøkte å samle trådene fra foredragene, kom det en mann bort til meg og ga meg en flyer for neste konferanse som har tittelen «Flokken». I flyeren kunne jeg lese at vår naturlige plass som mennesker er innlemmet i en flokk. Alternativet til flokken er isolasjon, sto det.

Det er kanskje en fordomsfull forenkling og foregripelse fra min side, men etter min oppfatning ligger det jo et hav av mulige måter å innrette seg i et samfunn på mellom ytterpunktene flokkdeltakelse og isolasjon. Det kan jo hende konferansen nettopp vil bidra til en oppmykning av dette bildet? Vår hjerne ble kanskje utviklet i prosessen med å tilpasse seg flokken og å være en del av flokken, slik Perry var inne på i sitt foredrag, men vi har også videreutviklet oss. Og denne videreutviklingen har gjort oss fleksible, tenker jeg. Bob Dylan har sagt: «My motto is, never follow anything». Groucho Marx uttalte med et glimt i øyet: «I don’t want to belong to any club that will accept me as a member». Vi har behov for å tilhøre et sted og/eller til noen, men ikke nødvendigvis være aktive deltakere i en flokk. Og vi har også behov for å ikke følge flokken, til og med gjøre opprør mot flokken. Det må vi også respektere, uten å automatisk måtte problematisere eller sykeliggjøre det. Det kan være nødvendig å reparere eller avklare relasjoner for å gjøre det mulig å leve et tilfredsstillende liv; men nå som rammene for det normale blir smalere og smalere, kanskje et fokus på å finne alternative flokkløsninger eller løsninger utenfor flokken ville vært mer interessant? Uansett blir jeg så nysgjerrig på dette at jeg allerede har bestemt meg for å delta på neste konferanse.

 

BØKER & BØRST

Dette innslaget var ikke en del av det offisielle programmet, selv om vi som konferansedeltakere fikk 15 % rabatt på øl på utestedet Hanekam. Med friske vindpust fra vest i stemmen, snakket Fargegaten om vannhull og den sjarmerende klokskapen man kan finne i  bunnen av et glass pils. Den fortalte om olje som ble til penger på samme måte som vann blir til vin. Men den fortalte også om hvordan oljen forsvant og nytt blod og ledige hender kanskje kan bli til bøker og børst, farger og lys.