Safe place 2.0

Innsendt: august 30, 2019 | Forfatter: | Arkivert under: Dramaturgi, Etikk, Filosofi, Psykiatri | Legg igjen en kommentar

I forrige innlegg skrev jeg at jeg hadde ønsket å stille Mads Gram Henriksen (Associate Professor, Center for Subjectivity Research, University of Copenhagen) et spørsmål under en av paneldebattene på traumekonferansen i Kristiansand. Jeg bestemte meg i stedet for å sende ham en e-post og ta opp tråden. Da han var tilbake fra ferie i sommer, fikk jeg svar.

Jeg skrev at slik jeg forsto det, så brukte han symptomer på forstyrrelse og svekkelse av det narrative selvet og det minimale selvet som innfallsvinkel til å forstå schizofreni/psykose/dissosiasjon, der det narrative selvet innebærer en reflektert opplevelse av identitet og sammenheng, hvem jeg er og at jeg er meg, mens det minimale selvet framstår som en automatisk og iboende (førstepersonlig) opplevelse av identitet og sammenheng. Jeg skrev at jeg på bakgrunn av dette ble nysgjerrig på hva han tenker om hvordan vi forholder oss til narrativer.

 

Så til spørsmålet jeg stilte (som er formulert på engelsk fordi jeg hadde tenkt å stille det på konferansen, men så oppdaget jeg altså at det ble vanskelig å stille spørsmålet uten kontekst):

 

Will a classical linear understanding of our lives represent a limitation in our effort to strenghten the schizofrenic patients sense of a narrative self?

And/or: The linear understanding of our lives is dominant. Is the way we recompose the patients narrative self suffering from a limited understanding or idea of how stories are told and makes sense?

 

Jeg skrev at jeg hadde laget en tekst som berørte dette temaet tidligere, i Tidsskrift for psykisk helsearbeid. (Teksten ligger på denne bloggen og kan leses HER). Jeg skrev at jeg i denne teksten problematiserer den kulturelt betingete lineære forståelsen av hvordan vi skaper sammenheng og forteller historier om våre egne og andres liv. Jeg trakk linjer til dramaturgien og så på hvordan non-lineære modeller som episk dramaturgi og spiralmodellen kan utvide vår forståelse av hvordan man kan skape sammenheng og mening.

 

 

Mads Gram Henriksen svarer:

 

Jeg er enig med dig i den måde du beskriver både det narrative selv og minimale selv på samt problematikken, du rejser, omkring en streng lineær forståelse af vores liv. På mange måder synes en mere fleksibel, non-lineær forståelse af os selv (og andre) at være mere passende – og, tænker jeg, bedre i overenstemmelse med livet som det leves og erfares. Det er et meget interessant og kompliceret emne, du tager op, om hvordan vi forstår os selv, bl.a. gennem de historier vi fortæller, og de problemer, da kan være med den implicitte form for disse historier. Fx, som du skriver, faren for at man bl.a. fra behandlers side “overstyrer” patientens historie. På mange måder synes jeg at det, du foreslår, går godt i spænd med en fænomenologisk forståelse, hvor man også undgår kausale forklaringsmodeller.

 

Jeg har vedhæftet en ny artikel, hvor jeg sammen med en slovensk kollega forsøger at give et bud på en fænomenologisk orienteret psykoterapi for skizofreni. Jeg ved ikke om den er relevant for dit arbejde, men her argumenterer vi også for, at skønt vi mener, at grundforstyrrelsen ved skizofreni angår det minimale selv, så er behandlingen nødt til også at fokusere på det narrative selv og støtte patienten i denne egen søgen efter mening og forståelse.

 

Artikkelen er tilgjengelig her: Toward a Phenomenological Psychotherapy for Schizophrenia

 

Et klinisk relevant svar på det kaoset som kan oppstå når identiteten og ens egen historie går i oppløsning og virker fremmed, som har en ikke-lineær struktur, kan være å ta i bruk det allerede etablerte tiltaket trygt sted, som anvendes i traumebehandling. Jeg tenker at trygt sted kan ha egenskaper utover en intervensjon knyttet til stressmestring. Den kan være et sted å forankre sin historie, sin identitet, som en innfallsport til å forstå seg selv på nytt og styrke opplevelsen av det narrative selv. På samme måte som spiralmodellen i dramaturgien, kan det trygge stedet representere et minne som assosiasjoner eller historier springer ut fra.

 

Traumekonferansen i Kristiansand

Innsendt: mai 26, 2019 | Forfatter: | Arkivert under: Dramaturgi, Filosofi, Psykiatri, Psykisk helsearbeid, Psykologi, Traume | Tags: , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Vi lå på motorveien og var i ferd med å krysse fylkesgrensa mellom Vestfold og Telemark, da bilen begynte å riste og rugge fra side til side. Så kimte varsellampene på dashbordet. Jeg bremset ned og svingte inn i en havarilomme. Hva gjør jeg nå, tenkte jeg. Puster inn gjennom nesa og ut gjennom munnen? Eller puster i firkant? De tre kollegaene mine som satt i bilen, så spørrende på meg. Så begynte de å le. Det var i hvert fall slik jeg husket det. De lo hele veien til traumekonferansen i Kristiansand. De lo mens vi ventet på hjelp i grøftekanten. De gapskrattet da jeg prøvde å holde meg alvorlig i samtale med bergingsmannen, som med bleika krølljern-hockeysveis var som snytt ut av Lille Lørdags «Min drømmeserie». De lo da vi satt fastspent på lasteplanet til bergingsbilen. Og de flirte og humret i leiebilen i regnet mens mørket falt på, hele veien til Sjøgløtt hotell.

Konferansen ble holdt i Kilden Teater og Konserthus ute på Odderøya. Konferansen undersøker sammenhengen mellom traumer og psykoselidelser, som fortsatt er forholdsvis nytt. I år lå fokuset på behandling: «Hva virker for hvem – og hvorfor?».

Skal man forsøke å kategorisere alle symptomer på dissosiasjon, psykose og schizofreni, eller skal man gå innunder huden på dem og stille noen eksistensielle spørsmål? Skal man tenke som en psykiater eller som en filosof? I den ene enden står Douglas Turkington, og i den andre finner vi Mads Gram Henriksen. Begge søker de det samme: Å forstå lidelsens natur, stille riktig diagnose og gi rett behandling.

Suzette Boon: Dissociative, Psychotic or both: Differential diagnosis and treatment implications

Suzette Boon snakket om utfordringene med å differensiere mellom dissosiative lidelser,  psykoselidelser og schizofreni fordi det er mange overlappende symptomer, f.eks. psykosesymptomer som stemmehøring og hallusinasjoner. Feildiagnostisering kan få store konsekvenser, da behandlingen av de ulike lidelsene er ulike. Bethany Brand påpekte senere at den siste forskningen på behandling av dissosiative lidelser er fra 1997 og at vi derfor har et stort tomrom av kunnskap om hva som hjelper.

 

Mads Gram Henriksen brukte symptomer på forstyrrelse og svekkelse av det narrative selvet og det minimale selvet som innfallsvinkel til å forstå schizofreni, der det narrative selvet innebærer en reflektert opplevelse av identitet og sammenheng, hvem jeg er og at jeg er meg, mens det minimale selvet framstår som en automatisk ikke-reflektert (førstepersonling) opplevelse av identitet og sammenheng. Jeg ble nysgjerrig på hva Henriksens tanker rundt det narrative selvet, så jeg formulerte et spørsmål som jeg la i «spørre-postkassa», men som dessverre aldri ble stilt. Og det var kanskje like greit, for innerst inne visste jeg at spørsmålet antakelig trengte mer kontekst for å kunne besvares. Spørsmålet mitt var som følger: Will a classical linear understanding of our lives represent a limitation in our effort to strenghten the schizofrenic patients sense of a narrative self? And/or: The linear understanding of our lives is dominant. Is the way we recompose the patients narrative self suffering from a limited understanding or idea of how stories are told and makes sense? Jeg har skrevet om dette tidligere i denne artikkelen i Tidsskrift for psykisk helsearbeid. Der problematiserte jeg den kulturelt betingete lineære forståelsen av hvordan vi skaper sammenheng og forteller historier om våre egne og andres liv. Jeg undersøkte hvordan dette kan gjøre oss lite fleksible og mindre styrende når vi skal jobbe med å skape sammenheng i livet til mennesker med en defragmentert opplevelse av sin egen identitet, som hos mennesker som har fått diagnosen schizofreni. Jeg trekker linjer til dramaturgien og ser på hvordan non-lineære modeller som episk dramaturgi og spiralmodellen kan utvide vår forståelse av hvordan man kan skape sammenheng og mening.

Pamela Fuller: Timing Our Interventions in Trauma Treatment Using the SEL Model for Psychosis

Fasemodellen i traumebehandling var et gjennomgangstema, samt viktigheten av god tid i stabiliseringsfasen særlig for personer med høyt symptomtrykk. Pamela Fuller presenterte sin egen versjon av fasemodellen der de tre fasene har fått de mer folkelige betegnelsene Surviving, Existing og Living (SEL). Innholdet er gjenkjennelig: I Surviving-fasen skaper man trygghet og stabiliserer pasienten med fokus på å være her og nå. I Existing-fasen gir man psykoedukasjon og jobber med emosjonsregulering, med hovedsakelig fokus på nåtid og framtid, men også noen forsøksvise blikk tilbake i tid. I Living-fasen jobbes det med prosess og integrering med fokus på fortid, nåtid og framtid.

 

I en av paneldebattene, der det oppsto noe forvirring rundt alle de ulike diagnose-kategoriene, tok Fuller ordet og minnet om at det finnes et menneske bak diagnosene og at vi ikke må glemme å spørre hva det er pasienten selv ønsker og har behov for, uavhengig av diagnose.

Douglas Turkington: Treating hallucinations: integrating cognitive, metacognitive and compassion based elements

Douglas Turkington nevnte en studie der den ene gruppen ble behandlet med kognitiv adferdsterapi og den andre uten, men med vanlig «befriending». Resultat ble møtt med overraskelse, for det viste ingen forskjell. Begge deler var like effektivt. Slik jeg ser det, sier dette mye om betydningen av relasjonsbygging, Og derfor er kanskje ikke resultatet så overraskende likevel?

 

I likhet med Dolores Mosquera gikk også Ingunn Holbæk i detalj på hvordan man kan jobbe med pasienter som hører stemmer. Holbæk la særlig vekt på å få til et god indre samarbeid mellom de ulike delene og stemmene.

I den avsluttende paneldebatten ble det framsatt et håp om at kanskje traumeforståelse nå er på vei inn i schizofreni-diagnosen, mens den biologiske forståelsen er på vei ut av den (Turkington). En liten kuriositet var det at temaet tilknytning først ble tatt opp helt mot slutten av den siste paneldebatten, i form av en kort redegjørelse fra ordstyreren. Ville det ikke vært naturlig at dette temaet utgjorde en større del av en konferanse der traumer sto sentralt? Jeg har en mistanke om at temaet havnet litt i skyggen av behovet for å kategorisere de ulike symptomene. Når det er sagt, for meg var dette en mer relevant og klinikk-nær konferanse enn Schizofrenidagene i Stavanger. Den var også nærmest fri for oppramsing av grunnleggende fagkunnskap og rene forskningsstudie-presentasjoner. Konferansen har klart å sette  fagmiljøer i kontakt med hverandre på en ny og spennende måte i utforskningen av traumer og psykose. Jeg er spent på fortsettelsen.

Kritisk blikk

Innsendt: desember 14, 2015 | Forfatter: | Arkivert under: Dramaturgi, Etikk, Film, Filosofi, Litteratur, Psykisk helsearbeid, Teater | Tags: , , , , , , , , , , , , | 1 kommentar

tph_2015_04

I det nye nummeret av Tidsskrift for psykisk helsearbeid har jeg skrevet om dramaturgiens betydning i pasientarbeidet under tittelen «Den indre dramaturg» i spalten «Kritisk blikk». Fra lederen: «Harald Sommerin Simonnæs tar for seg pasienters historier, og har et kritisk blikk på hvordan terapeuter er tro til andres historier når den skal gjenfortelles i journaler.» Nummeret tar særlig for seg brukerperspektivet og «har egne og andres historie som en rød tråd. Flere av artiklene ser på den historiske utviklingen på psykisk helsefeltet. Disse artiklene blir utfylt med viktige historier fra det levde liv.» (Fra lederen)

Tidsskriftet kan kjøpes på nett hos idunn.no.

Her er artikkelen i sin helhet (akseptert versjon):

 

DEN INDRE DRAMATURG

Hvordan forholder vi oss til dramaturgi i møtet med pasienten, og i hvilken retning styrer den oss og behandlingen av pasienten? Hvis det er slik at vi ubevisst styres av vår egen indre dramaturg, som automatisk vil hente elementer fra klassisk historiefortelling i den kulturen vi er et produkt av, hva har det å si for hvordan vi utvikler fortellinger i arbeidet med pasientene våre? Gjennom pasientkontakten i hverdagen er vi støttespillere i situasjoner og samtaler som blir til små og store fortellinger. Fortellingene vi arbeider med, enten det er i samtale med pasientene eller via skriftlig og muntlig videreformidling innad i systemet, har alle en form for dramaturgi, en måte fortellingene blir fortalt på. Jeg tror det kan være viktig og interessant å øke bevissthetsgraden rundt nettopp dette – hva formen gjør med innholdet.

Vi er opptatt av sammenhenger. Vi vil gjerne at ting skal henge sammen. Det gir oss en følelse av trygghet, tilhørighet og mening. Å skape sammenheng kan ses på som en viktig beskyttende egenskap i en eksistens med mange usikre faktorer. Opplevelsen av sammenhenger i livet er på mange måter av eksistensiell betydning. Denne opplevelsen kan være mangelfull hos personer med psykiske lidelser. Det er her vi som helsepersonell kommer inn i bildet og skal forsøke å hjelpe pasientene med å finne tilbake til, eller fram til, hvordan tingene henger sammen. Sammen skal vi skape små og store fortellinger. Og det er her dramaturgien har en viktig funksjon – måten vi forteller historiene på. I Samtalen, skjønnet og evidensen (2005) tenker sykepleieteoretiker Kari Martinsen med Løgstrup og Riceour når hun snakker om hvordan fortellingen er et eksistensielt prosjekt og hvordan vi kan gå forvandlet ut av dette rommet gjennom nytolkning av sammenhengene vi lever i, men også splittelsene vi står i. Som helsepersonell deltar vi i denne prosessen i møtet med pasienter. Det jeg er opptatt av i dette innlegget er å problematisere den dramaturgiske formen som en strukturell styrende faktor i utviklingen av fortellingene.

Dramaturgi og dramaturgiske modeller er et omfattende felt. Min framstilling her blir derfor både svært forenklet og selektiv. Målet er å få fram noen eksempler på hvilke dramaturgiske retninger vår kultur og dermed hverdag hovedsakelig er preget av, og som vi mer eller mindre bevisst tar i bruk. Det skilles hovedsakelig mellom lineær og episk dramaturgi. Den lineære er den klassiske dramaturgien og har sine røtter tilbake til antikkens drama – komedien og tragedien. Den episke regnes som en moderne dramaturgi og ble perfeksjonert av dramatikeren og poeten Bertold Brecht. Den lineære dramaturgien består av en påfølgende rekke av sekvenser, organisert tidsmessig, med en definert begynnelse, midt og slutt, tilnærmet slik Aristoteles beskrev den. I den episke dramaturgien er sammenhengen mellom de enkelte delene gjerne oppstykket og preget av brudd. Det kan forekomme sprang i handlingen og ulike metaperspektiv (Evans, 2006). Som et eksempel på en nyere dramaturgisk modell representerer den såkalte spiralmodellen en kontrast til den lineære fortellermåten ved først og fremst å være opptatt av å beskrive tilstander. Tilstandene som undersøkes er gjerne psykologiske forhold, sansninger eller stemninger. Med en tilstandsdramaturgi er man mer opptatt av å følge en bevissthetsstrøm enn å se på årsakssammenhenger (Engelstad, 2004).

I den sosiale og terapeutiske kontakten med pasientene, opplever jeg i stor grad at vi som miljøterapeuter jobber tett på pasientenes ulike tilstander. Når symptomtrykket øker hos pasienten, forsøker vi så godt vi kan å støtte pasienten til å stå i denne tilstanden og lose pasienten gjennom den. Vi tar altså tak i strømmen av følelser og tanker hos pasienten som nettopp kan sies å bevege seg i spiral ut fra en assosiasjon, et minne eller en hendelse. Når det er sagt, så er jeg altså ikke så sikker på hvor godt denne tankegangen gjenspeiles i dokumentasjonen, og hvordan vi tenker og snakker om pasientene våre. Kanskje vi i større grad kunne la disse episodene stå for seg selv, i stedet for å sy dem sammen lineært? Da unngår vi å dikte opp sammenhenger på pasientens vegne og tvinge historien mot et ønsket mål. Vi vil også unngå å feilaktig hevde oss selv gjennom teksten. Dette er elementer som berører etikken, hva som er faglig forsvarlig psykisk helsearbeid: Vi skal få fram pasientens stemme, pasientens prosjekt, og vi skal ivareta pasientens integritet. Det er ingen selvfølge at vi som helsepersonell har kunnskap om dramaturgi. Når vi likevel ser hvor stor betydning den dramaturgiske strukturen kan ha for måten pasientens historie fortelles på, synes jeg det er naturlig å ønske at dette området får større oppmerksomhet.

Når historien om oss selv skapes, følger den en viss dramaturgi. Vi ser tilbake og framover og bygger uavbrutt videre på den løpende fortellingen om oss selv og andre. Dramaturgien er rammeverket for denne fortellingen, den styrer fortellingen i en bestemt retning på en bestemt måte. Av ulike grunner vil vi velge å utelate eller tone ned enkelte opplevelser eller faser i livet i prosessen med å utvikle historien om oss selv, enten det er snakk om små opplevelser i hverdagen eller traumatiske hendelser. Noen ganger er vårt behov for beskyttelse så sterkt at det kan ta overhånd og føre til at fortellingen om oss selv avviker så mye fra sannheten at uhåndterlige symptomer kan komme til uttrykk. I fortellingen om vårt eget og andres liv har vi alle ulike forventninger til en viss type dramaturgi med en viss grad av framdrift. Vi er uten tvil i større grad påvirket av den lineære dramaturgien enn for eksempel tilstandsdramaturgien. Derfor opplever jeg det som viktig med økt vektlegging av dramaturgi i pasientarbeidet, da formen strukturerer innholdet. Hvis vi overstyrer fortellingen om pasienten, risikerer vi å gjøre pasienten fremmed for sin egen situasjon og opplevelse av den, noe som igjen kan føre til at vi gjør behandlingen i større grad til vårt eget prosjekt enn til pasientens.

I hvilken grad er vi så i stand til å stritte imot vår egen indre dramaturg og la pasientens egen framstilling få fritt spillerom? Dette kan være en særdeles krevende oppgave for helsepersonellet, fordi vi må tåle å forholde oss til logiske brister, tilsynelatende absurditeter, antiklimaks og perioder uten noen synlig form for framdrift. Vi kan mene noe om hvordan vi bør handle og hvordan pasienten bør handle. Men vi bør samtidig tåle å stå i det uvisse, i kaoset. Like viktig som ideen om at menneskets problemer og følelser er universelle, er påminnelsen om at hver historie og opplevelse er unik. Og det er nettopp dette unike vi skal innrette oss etter i møte med pasienten. Vi skal stimulere til at dette unike skal komme til syne og utspille seg, uten å styre det i den ene eller annen retning. Det handler om å forholde seg til det materialet man sitter med, og ikke det materialet man føler mangler og dermed kanskje etterlyser. Det som pasienten skal strekke seg mot, gjenfinne eller erstatte, er det pasienten som skal formulere, ikke vi. Og hvis vi blir utålmodige fordi vi opplever at skrittene vi tar sammen med pasienten blir for små over for lang tid, må vi kanskje heller senke ambisjonene.

I dokumentasjonsarbeidet kan det være vanskelig å få øye på hvordan vi påvirkes av vår indre dramaturg, som kanskje vil få oss til ubevisst å søke en litterær form og en lineær dramaturgi med en begynnelse, en midt og en slutt. Med innføringen av DIPS fulgte en tanke om en forenkling av dokumentasjonsarbeidet, med hovedvekt på behandlingsplanen. Likevel har jeg fått inntrykk av at mange av oss fortsatt skriver i fritekst og iblant har mye på hjertet når vi skriver rapport. Hvis pasienten for eksempel opplevde et angstanfall i løpet av vakta, vil vi naturlig nok søke å støtte pasienten i en utvikling mot stabilisering. Men hvis vi ikke lykkes i dette – hvis pasientens dag har forløpt seg usammenhengende og med mange motstridende følelser og tanker, i hvilken grad klarer vi å la rapporten vår bære preg av nettopp dette?

Vil vi likevel ønske at pasienten «framstår mindre urolig» eller «gir uttrykk for at symptomtrykket har dempet seg noe»? Det kan være utfordrende og ubehagelig å gå av vakt og etterlate seg uavklarte forhold. Likevel, hvis det er viktig for oss å stå i de vonde følelsene sammen med pasienten, stå sammen i ubehaget, i det uvisse – så bør vi strebe etter å gjenspeile dette i dokumentasjonen og våre muntlige overleveringer. Her er jeg altså opptatt av at vi i større grad bør etterstrebe en anti-lineær dramaturgi og i stedet beskrive tilstandene hver for seg, slik jeg har vært inne på. En mulighet er å skrive rapporten sammen med pasienten. På den måten vil man bedre kunne sikre ivaretakelse av pasientens opplevelse av gitt sykepleie og egen tilstand. Dramaturgisk vil også dette være en fordel, hvis vi lar pasienten med egne ord lage sin egen fortelling med sin egen struktur. Så vidt jeg vet er det ingen av mine kolleger som praktiserer dette. En av dem jeg spurte, sa hun hadde skrevet rapporter på denne måten i et tidligere arbeidsforhold. På spørsmål om hvorfor hun ikke gjorde det lenger, sa hun at hun ikke helt visste hvorfor, men at det kunne ha noe med forskjellige arbeidskulturer å gjøre. Hun var fortsatt bestemt på at det var en god idé.

Jeg tror at selv om det er viktig at ledelsen må ha en styrende hånd på hvilke prosedyrer vi ansatte skal følge, står hver enkelt av oss fritt til å eksperimentere på dette området – alt innen forsvarlighetens grenser. Vår faginteresse har alltid et potensial for å smitte positivt over på andre. Dramaturgiske og litterære elementer kan tilsløre pasientsituasjonen. Ved å ha et bevisst forhold til hvilke faktorer som påvirker innholdet i både pasientmøter og i vår formidling av disse, står vi bedre rustet til å unngå overstyring av pasientens fortelling.

 

 

Referanser:

Engelstad, A. (2004). Poetikk og politikk. Åbo akademis förlag.

Evans, M. (2006). Innføring i dramaturgi. Cappelen akademisk forlag, Oslo.

Martinsen, K. (2005). Samtalen, skjønnet og evidensen. Akribe forlag, Oslo.

 

Hjelp til selvhjelp

Innsendt: oktober 26, 2015 | Forfatter: | Arkivert under: Etikk, Filosofi, Litteratur, Politikk, Psykisk helse, Psykisk helsearbeid | Tags: , , , , , | Legg igjen en kommentar

Man kan mene mye om selvhjelpslitteraturen. Det første jeg kjenner på er en sterk skepsis, fordi jeg tenker at den er upersonlig og faglig spekulativ. Jeg tenker også at den er farlig fordi den kan utnytte svake punkter i oss og gi et falskt inntrykk av at vi i all hemmelighet kan hjelpe oss selv. At den bygger på en tankegang om å fremme psykisk helse i en setting der dialogen er fraværende, gjør den ikke mindre skummel, eller ubrukelig, etter min mening. Hvis det ikke virker, hvis man i møtet med denne litteraturen opplever å få det verre, kan man bli sittende igjen med en følelse av håpløshet og mislykkethet som kan føre til at man isolerer seg ytterligere.

 

Samtidig tenker jeg at det er noe positivt i det at folk har et ønske om å rette på ting i livet sitt og søker motivasjon til dette. Da er det bedre å søke til selvhjelpslitteraturen enn å ikke søke utenfor seg selv i det hele tatt. Eller er det det? Kanadiske forskere har studert effekten av selvhjelps-mantraer. Resultatet, som ble presentert i tidsskriftet Psychological Science, viste at de som allerede var fornøyd med seg selv hadde god effekt av mantraene og følte seg enda mer fortreffelige enn tidligere. Men de som slet med selvbildet, fikk det bare enda verre (Wood, Perunovic & Lee, 2009).

Ifølge psykologen Svend Brinkmann bidrar selvhjelpslitteraturen til å tilsløre strukturelle problemer i samfunnet som bare kan løses kollektivt. I et intervju i Aftenposten i januar i år sier han at vi blir henvist til å hjelpe oss selv, i den tro at vi selv er skyld i problemene. I stedet mener han det bør jobbes for å endre på strukturelle forhold som representerer stressorer i samfunnet (Brinkmann, 2015). I en artikkel i Tidsskrift for Norsk Psykologforening skriver Kristian Bjørkdahl (2014) at sjangeren er så godt som kjemisk renset for politiske og sosiale perspektiv. Brinkmann skapte forøvrig mediestorm i Danmark i fjor høst da han utga boka «Stå imot – si nei til selvutviklingen» der han parodierer selvhjelpslitteraturen.

 

Når det er sagt, på samme måte som fastlegene bør ha kunnskap om alternativ medisin og ta på alvor pasientenes utstrakte bruk og interesse for den, bør leger og helsepersonell også vite noe om selvhjelpslitteraturen, for å kunne møte pasientene på deres hjemmebane. En norsk undersøkelse om sykehusansattes holdninger til bruk av alternativ medisin blant pasienter, viste at sykepleierne var langt mer positive til dette enn legene (71 % mot 16 %). Likevel ble det konkludert med at fremveksten av kvinnelige leger og flere sykepleiere i ledende stillinger sannsynligvis vil føre til at alternativ medisin vil styrke sin stilling i framtida (Risberg & Kolstad, 2003). Med økt fokus på brukerperspektivet vil det fra et helsearbeiderperspektiv være naturlig å ta på alvor alle faktorer som er betydningsfulle for brukeren, om det så er alternativ medisin, selvhjelpslitteratur eller noe helt annet.

 

 

Litteratur:

 

Bjørkdahl, K. (2014). Selvhjelpslitteratur som tabu. Tidsskrift for Norsk Psykologforening. Vol. 51, nummer 8, 2014, s. 633–636. Hentet fra: http://www.psykologtidsskriftet.no/?seks_id=426749&a=4

 

Brinkmann, S. (2015) Intervju i Aftenposten, 29.01.2015: http://www.aftenposten.no/kultur/Boken-Sta-imot-er-befriende-hjernevask-7880600.html

 

Risberg, T. & Kolstad, A. (2003). Alternativ medisin – holdninger og bruk blant sykehusansatte leger, sykepleiere og kontorpersonell i Nord-Norge. Tidsskrift for Den norske legeforening. Nr. 5 – 6. mars 2003; 123:604–6.

 

Wood, J. V., Perunovic, W. Q. E. & Lee, J. W. (2009). Positive self-statements: Powers for some, Peril for others. Psychological Science. Volume 20–Number 7, 860–866.

Kampsonen

Innsendt: oktober 21, 2015 | Forfatter: | Arkivert under: Etikk, Filosofi, Litteratur, Politikk, Psykisk helse, Seksualitet | Tags: , , , , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Etter åpningsforelesninga til filosofiprofessor Arne Johan Vetlsesen (på videreutdanninga i psykisk helsearbeid) som jeg skrev om i innlegget Ingen gode steder å gå med skammen, kom jeg til å tenke på den franske forfatteren Michel Houellebecq og hans beskrivelser av liberalismens og individualiseringens konsekvenser. På forfatteren og oversetteren Thomas Lundbo sin gjesteblogg om Houellebecq på Cappelens Damms nettsider, kan man lese om hvordan en lignende tematikk kommer til uttrykk i bøkene til Houellebecq. Lundbo har oversatt fire av de syv bøkene til Houellebecq som er utgitt i Norge. Bloggteksten hans er basert på et foredrag som ble holdt hos Cappelen Damm i 2012 med tittelen Michel Houellebecq – Norges viktigste forfatter.

De grunnleggende bestanddeler

Lundbo ser på De grunnleggende bestanddeler (1998), der vi følger utviklingen fra ungdomsopprøret på sekstitallet gjennom frigjøringsideologiene på syttitallet. Han skriver at «boka forteller historien om to halvbrødre som lider under den kjærlighetsløse, kalde alles-kamp-mot-alle-tilstanden i vår del av verden», en situasjonen «som forklares som et resultat av livsførselen til babyboomerne, som når de selv ble foreldre var mer interessert i å realisere seg selv og sin egen frihet enn å oppdra barn». Boka beskriver en direkte årsakssammenheng mellom foreldresviket og samfunnsutviklingen, ifølge Lundbo: «Det står rett ut at barn som ikke får nok kontakt med moren i oppveksten, får «alvorlige forstyrrelser i seksuell atferd», og et generelt problematisk forhold til mellommenneskelig samkvem. De oppdras ikke til nærhet, men til å oppfatte hverandre som konkurrenter, som fiender. Kjærligheten er kun en arena for «narsissistisk kappestrid».»

 

I Utvidelse av kampsonen (1994) utforsker Houellebecq konsekvensene av liberalismen på individnivå; og Lundbo peker på hvordan Houllebecq skisserer to mulige responser: «Tilbaketrekning og resignasjon, eller deltagelse i kampen. Hovedpersonen i boka resignerer og går psykisk til grunne av kjærlighetsløsheten, av savnet etter nærhet og av hele den tomheten han bærer på. Den som taper konkurransen på den seksuelle kamparenaen, som bare gir plass til noen få vinnere, opplever å få aggresjonen vendt innover og forvandlet til selvforakt og skam.» De to responsene som skisseres ovenfor, beskriver en psykisk helse der toleransevinduet er truet og konkurranseperspektivet vil føre til at man inntar en beredskapsposisjon. Når vi er innenfor toleransevinduet, er vi i en sone der vi lærer lettest, tenker best, er mest oppmerksomme og tåler oss selv på en brukbar måte. Når vi er utenfor toleransevinduet, er vi enten overaktivert eller underaktivert (Traumeklinikken Modum Bad i Oslo, 2014). Fraværet av gode indre arbeidsmodeller og reguleringsmekanismer er påfallende hos Houellebecqs karakterer, slik jeg ser det.

Fra Tilbake til nåtid. En manual for håndtering av traumereaksjoner (Modum Bad, 2014)

En lignende beskrivelse av liberalismenes konsekvenser finner vi i kapittelet «Det syke selvet, fortellingen og overgivelsen» i boka Det diagnostiserte livet (Brinkmann, 2015), der den danske psykologen Morten Nissen snakker om hvordan nyliberalismen «utvisker de statsformene som tidligere dannet våre sterkeste skjebnefellesskap». Verdibaserte fellesskap brytes sakte ned til fordel for den individuelle friheten til selv å definere hvilke verdier en vil leve etter. Samtidig som dette kan ses på som en frigjøringsprosess, som styrker vår autonomi, skaper det også grobunn for en narsissistisk personlighetstype (Nissen, 2015).

Houellebecq snakker om hvordan mødrene er opptatt av å realisere seg selv i stedet for å gi nærhet til barna sine. Ved å velge å legge vekt på mødrenes svik, i stedet for å problematisere fedrenes rolle, legger Houllebecq til grunn et tradisjonelt kjønnsrollesyn. Jeg oppfatter det likevel ikke slik at Houellebecq er antifeminist eller imot likestilling av den grunn, som han har blitt kritisert for fra mange hold. Dette er etter min mening et misforstått fokus som fører til at man som leser tyr til samme forenklede slutninger som karakterene i bøkene gjør. Han bruker heller disse holdningene til å belyse det motsatte: hvordan mannen som representerer den kommende generasjonen inntar offerrollen. Karakterene er sveket av mødrene sine og sitter igjen fastlåst i innholdsløse og kjærlighetsløse liv. Forholdene mellom mennene er fiendtlig og konkurransepreget. Med dette utgangspunktet opplever jeg at Houellebecq beskriver hvordan den mannlige offerrollen aktiverer typiske ikke-tradisjonelle maskuline behov, behov mannen ikke har den ringeste ide om hvordan han kan fylle. Situasjonen oppleves truende og plasserer mannen i en fight/flight-modus. Den hjelpeløse mannen ser ut til å mangle egenomsorg og gode mestringsstrategier og vippes dermed lett av pinnen når avhengighetsbehovet trigges.

 

Litteratur

 

Lundbo, T. (2012). Gjesteblogg om Michel Houellebexq av Thomas Lundbo (Cappelen Damm). Hentet fra: http://www.forlagsliv.no/blog/2012/01/12/gjesteblogg-om-michel-houellebecq-av-thomas-lundbo/

Nissen, M. (2015). «Det syke selvet, fortellingen og overgivelsen». I: Brinkmann, S. (red.) (2015). Det diagnostiserte livet. Bergen: Fagbokforlaget.

Traumepoliklinikken Modum Bad i Oslo (2014). Tilbake til nåtid. Oslo: Modum Bad

Ingen gode steder å gå med skammen

Innsendt: august 24, 2015 | Forfatter: | Arkivert under: Etikk, Filosofi, Politikk, Psykisk helsearbeid | Tags: , , , , , , | 1 kommentar

Etter ett år i full jobb, har jeg nå begynt på videreutdanning i psykisk helsearbeid, på deltid. Omtrent hver fjerde uke skal jeg ha en uke med studier på Høgskolen, gjennom to år. Det blir et privilegium å fordype seg i faget på denne måten og å gå i dialog om holdninger og verdisyn og forankring av disse. Åpningsforelesninga var ved Arne Johan Vetlesen, professor i filosofi ved Universitetet i Oslo, og hvis dette anslaget blir toneangivende for studiet, lover det godt, synes jeg. Han satte fart i tankene hos meg nærmest umiddelbart med sin faglige tyngde og urovekkende omtale av det moderne, uavhengige mennesket. Han snakket om hvordan individualiseringen av samfunnet har ført til at vi, når vi mislykkes, blir stående alene med en skam vi ikke vet hvor vi skal gjøre av. Individualiseringen har i følge Vetlesen gjort oss autonome på en uhensiktsmessig måte. I stedet for at vi opplever kun valgfrihet, kan vi også oppleve valgtvang. Og når vi mislykkes, så mislykkes vi alene, uten kollektivets støtte. Fallhøyden er økt og skammen isoleres i større grad. Han satte på denne måten autonomibegrepet i en politisk kontekst for å få fram kontrasten mellom det selvopptatte individet og det inkluderende kollektivet. Jeg måtte jo derfor bare spørre han om man like gjerne kunne være autonom med et solidarisk fortegn. Han svarte at det kunne man, men da ville han ikke fått fram poenget sitt godt nok med forelesningen sin.

Videre sa Vetlesen at psykiske lidelser aktiviserer avhengighetsbehovet og at dette representerer en trussel for den autonome, som har basert sitt liv på å være uavhengig. Dette er et interessant perspektiv å ha med seg inn i pasientbehandling. Det er en påminner om den motstanden pasienten kan ha til å la helsepersonell komme i posisjon til å bygge en relasjon og å i det hele tatt behandle pasienten.

 

Vi har kanskje ikke så mange gode steder å gå med skammen vår i dag. Men jeg er usikker på om det var så mye bedre før. Selv om man før i tiden, etter Vetlesens teori, ikke feilet som autonome individer, var det vel egentlig enda færre steder å gå med skammen, og et større tabu å dele det skamfulle? Kollektivet ble da også ganske taust når en i mengden falt om? Uansett tror jeg individualiseringen har gjort oss mer krenkbare, fordi vi har stått alene og tatt egne valg så lenge og blitt så ensomme i våre følelser knyttet til disse valgene. Fordi vi ikke lenger har et kollektiv å henvise til, tvinges vi mot å ta ting mer og mer personlig, i takt med at vi blir mer og mer uavhengige. Kanskje handler det derfor ikke bare om såret stolthet, men også om underkommunisert ensomhet? At vi trenger gode steder å gå med det vi bærer på …

En øvelse i etikk (3/3)

Innsendt: juni 19, 2013 | Forfatter: | Arkivert under: Etikk, Filosofi, Sykepleie | Tags: , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Vi møttes ikke ene og alene for å diskutere humanisme. Det var først og fremst for å ta et par øl og tippe fotball, slik vi pleier, i det dunkle lyset på Last Train. Henrik og Alexander måtte tenke seg litt om – Thomas Aquinas og Immanuel Kant ble nevnt, og renessansen og opplysningstida. Hvorvidt humanismen bare sprang uanstrengt ut fra kristendommen eller var et opprør mot den, var vi usikre på. (I følge Hareide (2011) vokste den fram både i samarbeid med og i konflikt med kristendommen.) Vi kom et lite stykke på vei – samtalen om humansimen brant i den ene enden, og ølet brant i den andre.

Dagen etter tok jeg turen innom bokhandelen og fant fram til følgende tittel: Hva er humanisme, skrevet av Dag Hareide, som inngår i Universitetsforlagets «Hva er»-bokserie. Først i nyere tid finner vi humanisme som et livssyn og en filosofi. I renessansen oppsto derimot begrepet «humanist», med røtter i både det kristne og det klassiske. Renessansen innebar ny interesse for den klassiske greske og romerske kultur, med studier av tilhørende skrifter. Kroppens frihet sto i sentrum i kunsten, slik Michelangelo uttrykte det gjennom sin skulptur av David og Petrarca gjennom sin poesi og filosofi. En humanist var opptatt av det å være menneske, men det var først på 1800-tallet at ordet «humanisme» oppsto og utviklet seg til å bli en livsanskuelse. En «humanist» var altså først og fremst et menneske som formidlet de humanistiske fag, mens «humanismen», som oppsto senere, var et tankesystem (Hareide, 2011).

I Grunnloven og i skolens formålsparagraf står det at vårt verdigrunnlag bygger på både vår kristne og vår humanistiske arv. Hareide beskriver humanismens syn på erkjennelse omtrent slik: Humanismen er beskytter av menneskeverdet og den frie tanke og vil protestere mot vedtatte sannheter og sannheter som blir forsøkt påtvunget en: «Den frie, kritiske tanke er kjennetegnet av en vilje til tvil, og motstand mot tanketvang.» (Hareide, 2011, s. 21). Videre sier han (s. 27):

Humanismen blir […] ikke et fullt livvsyn. Humanismen blir noen grunnleggende holdninger og verdier som mangler svar på flere hvorfor- og hvordan-spørsmål. Jeg mener at dette «uferdige» er et kvalitetstegn for humanismen – i motsetning til ferdige ideologier, livssyn og filosofier. Dermed kan det være mer åpent, og ikke et lukket system.

Det handler altså mer om holdninger enn om et livssyn. Og i humanismens syn på kommunikasjon og holdning til dialogen, finner jeg stoff relatert til mine egne erfaringer og oppfatninger:

Humanister bør stille krav til hvordan samtalen skal foregå. Det handler om likeverd i møtet; om å være felles om å planlegge samtalens form, demokratisk deltakelse, aktiv lytting, stille åpne spørsmål, ikke sammenligne egne idealer med andres praksis, optimal åpenhet og ærlighet, og ikke ukritisk å godta andres argumenter og konklusjoner (Hareide, 2011, s.24).

Jeg oppfatter dette som sammenfallende med utgangspunktet for de ulike terapeutiske kommunikasjonsformene, slik jeg har blitt kjent med dem gjennom sykepleiefaget. I våre sentrale lærebøker nevnes humanismen som en viktig kilde til etikken og de mange teoriene innenfor faget, men begrepet eller forbindelsen utdypes ikke i særlig grad i pensumlitteraturen, såvidt jeg har kunnet se. Og i undervisningen undersøker man heller ikke måter å koble personlige holdninger og erfaringer med profesjonell etikk. I sykepleiefaget forholder vi oss som nevnt til «Yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere», men for meg er «yrkesetikk» et problematisk begrep, fordi det gir meg følelsen av at etikken er noe man kan ta av og på seg. Jeg etterlyser derfor en større bevissthet knyttet til hvordan vi som studenter, men også helsepersonell generelt, forholder oss til etikken, hvordan vi integrerer den og hva vi forankrer den i.

Jeg ble minnet om viktigheten av dette da jeg leste essayet «Det private, lille helvete» av Sissel Gran (terapeut og spesialist i klinisk psykologi) i Morgenbladets nettutgave 31. mai, 2013. Hun beskriver sin foreldregenerasjon som hjelpeløse og unnvikende i samlivskonflikter, fordi de verken forsto eller var i stand til å formidle de følelsene som herjet i dem. Hun opplever det derfor som et paradoks at dagens opplyste mennesker framstår like uvitende:

De diskuterer med sine venner og leser om kjærlighet og parforhold, men all deres kunnskap om livet og verden ser ikke ut til å omfatte kunnskap om hva slags emosjonelle krefter som faktisk rører seg nede i undergrunnen når basale behov trues.

Jeg tror årsaken til dette er at vi har lett for å forveksle informasjon med kunnskap. Selv om dagens unge generasjon er full av informasjon og opplyst som bare rakkern, så er det overhodet ingen selvfølge at dette er integrert i en selv eller noe man handler ut fra. Det krever selvfølgelig erfaring, men også øvelse og refleksjon, og det er noe av dette jeg skulle ønske var en mer framtredende del av sykepleierutdannelsen.

Jeg ender på denne måten med å forankre de yrkesetiske retningslinjene, som jeg skal følge som sykepleier, i humanismen, som et resultat av en intellektuell tankeprosess og en identifisering av de holdningene som er blitt en del av meg (som beskrevet i den knappe framstillingen i del 2 av dette innlegget). Humanismen er igjen forankret i menneskeverdet, som blir noe jeg velger å tro på, fordi det (dessverre) ikke kan bevises (Hareide, 2011). Som en naturlig forlengelse av dette, ser jeg det som viktig å støtte opp om arbeidet med å beskytte «Menneskerettighetene» som en universell avtale mellom stater: «Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter.» (fra artikkel 1).

Les resten av dette innlegget »

En øvelse i etikk (2/3)

Innsendt: juni 15, 2013 | Forfatter: | Arkivert under: Etikk, Filosofi, Politikk, Religion | Tags: , , , , , | Legg igjen en kommentar

Hvis det ikke var et religiøst kall som førte meg til sykepleien, slik det var for Florence Nightingale, hva var det da? Var det et Human-etisk kall, og var det et kall i det hele tatt? Nei, jeg opplever det ikke som et kall, men jeg opplever det som en naturlig forlengelse av en medmenneskelig holdning. Opplevelsen og erfaringen av det meningsfulle i det medmenneskelige og i dialogen. Det var relevansen til mitt eget liv og min egen utvikling som menneske, på godt og vondt, i møte med psykiatriske pasienter og kolleger. Det handlet for meg om å lære mer om det å være menneske.

Det er nå mange år siden jeg meldte meg ut av statskirken og inn i Human-etisk forbund. Min første tydelige etiske avgrensning var derfor at jeg tok avstand fra den kristne tro, først og fremst fordi jeg oppfattet den som dømmende overfor ikke-troende. Og jeg opplevde den som ufri i tanken fordi den hadde et ferdig formulert svar på de store spørsmålene. Jeg vokste ikke opp i et religiøst hjem, men jeg ble likevel døpt og konfirmert, og det hendte også at vi gikk i kirken i jula. Min far har likevel vært interessert i prestene, men kun på grunn av deres retoriske kunster. Jeg lærte tidlig at det finnes ikke noe verre og mer nedslående enn en prest uten talegaver og et edruelig blikk på egen tro. Så, hvorfor ble jeg døpt og konfirmert hvis ikke foreldrene mine var troende? I likhet med mange andre, ble jeg skrevet inn i det kristne manntallet mens noen sov. Dåp og konfirmasjon var noe man kunne bli passivt påført, mens militærtjeneste var noe man først tok stilling til først i myndig alder. Jeg husker jeg reagerte kraftig på dette. Hvorfor var det ikke like viktig at jeg skulle ha muligheten til å ta et gjennomtenkt valg i forhold til det store filosofiske og etiske spørsmålet om jeg skulle tilhøre kirken eller ikke? I boka Hvorfor jeg ikke er kristen (1996, s.31) sier filosofen og vitenskapsmannen Bertrand Russell (1872–1970) følgende:

De fleste tror på Gud fordi de har lært å gjøre det fra barnsben av, og det er det som er den viktigste grunnen. Videre tror jeg at den nest sterkeste grunnen er ønsket om trygghet, en slags følelse av at det er en storebror som passer på deg.

Jeg kunne tro på noe utenfor meg selv, men ingenting som det var knyttet en forklaring eller et sett med regler til. Det var nettopp det å ikke vite, men å hele tida søke, undre seg, stille spørsmål – det var dette som ga meg ny næring. Det var på en måte usannsynlig at det fantes svar på de store spørsmålene i livet, tenkte jeg, det virket rett og slett meningsløst. Det nærmeste jeg kommer en trosretning i dag, er mystisismen: «Mystisisme, interesse for, dragning mot det som synes å være merkelig og uforklarlig, gjerne med tro på at det rommer verdier» (Store norske leksikon, 2005–2007).

Mine holdninger ble naturlig nok formet av miljøet jeg vokste opp i, fra foreldre og venner og lærerne på skolen. Dette miljøet var igjen farget av tradisjoner og politiske vinder, hovedsakelig sosialdemokratiske, men også med et tydelig markedsliberalistisk innslag gjennom høyrebølgen på åttitallet, midt i mellom Brundtlands to regjeringsperioder. Jeg var ikke spesielt politisk interessert i ungdomsåra, men det var uten tvil den sosialistiske ideologien, med fokus på utjevning av skillet mellom fattige og rike, som utøvde størst innflytelse på meg. Min opplevelse av det meningsfulle i det medmenneskelige, kan derfor ha sitt utspring her.

Jeg har nå kommet et skritt videre i arbeidet med å finne ut av hva jeg kan forankre den sykepleiefaglige yrkesetikken i. Mitt umiddelbare svar på hva jeg forankrer den i, ville vært humanismen. Men hva er egentlig humanisme, og hvor kommer den fra? Det var på tide å ta en øl med kloke venner …

Les resten av dette innlegget »