Litt sykepleie og sykemat

Det var en bursdagspresang, denne boka. Det var en gammel bok, og den var ganske stor. Jeg hadde faktisk ønsket meg den, fordi jeg hadde begynt å bli litt mer opptatt av mat enn tidligere. Før var jeg egentlig ikke opptatt av mat. Når noen spurte meg hva vi spiste på julaften hjemme, måtte jeg tenke meg lenge om og til slutt gjette. Men etter et måltid i kollektivet jeg bodde i etter videregående, disket opp av min gode venn Henrik, fikk jeg øynene opp for mat og matlagning, og ikke minst god mat. Jeg kan fortsatt kjenne smaken av den salte og krydrete kyllingen – rosmarinen, ansjosen og tomatene, og den leskende rødvinen som gikk ned på høykant. På menyen sto den tradisjonelle italienske retten pollo cacciatore, eller hunter’s chicken stew, eller Jegerens kylling, eller Jegerkylling, osv.

Vennene mine hadde tatt seg bryet med å oppsøke en av våre fremste kokker og spurt vedkommende om han var villig til å skrive en hilsen til bursdagsbarnet i boka, hvilket han også gjorde:

Kjære Harald,

Ingenting er som kjærligheten til mat.

Blir Schønberg Erken for komplisert,

prøv da heller

med Bagateller!

BON APPETIT

Hilsenen var signert Eivind Hellstrøm, og bursdagsgaven var altså Henriette Schønberg Erkens Stor kokebok for større og mindre husholdninger, fra 1914, utgitt på Aschehoug forlag. Schønberg Erken var husholdningslærer og kokebokforfatter og levde fra 1886 til 1953. Jeg har ikke brukt den flittig som kokebok, men jeg har hatt glede av å lese i boka fra tid til annen. Hun går ofte grundig til verks i oppskriftene sine:

Skildpaddesuppe, egte (potage à la tortue)

Skildpadden bør være fet og saa frisk som mulig – spillevende. Naar den skal slagtes, lægges den enten paa ryggen paa et skraanende bord, eller man hænger den i bakbenene. I begge tilfælde slaaes en slynge om halsen paa den, naar den stikker hodet frem. Hodet trækkes ut saa langt som mulig og hugges av […]

Noe jeg synes er spesielt interessant med boka, er at den har et eget kapittel med tittelen «Litt sykepleie og sykemat». Når jeg leser dette kapittelet og ser hvilke detaljer hun legger vekt på i omsorgen for den syke, går tankene mine til Florence Nightingale, men også til Cathinka Guldberg (grunnlegger av sykepleieutdannelsen i Norge), som forfatteren må ha vært inspirert av: «Hvisk ikke i sykeværelset eller utenfor døren. Gaa ikke paa taa; bruk ikke knirkende skotøi, ikke tøfler.» Dette utdyper Nightingale i sin bok Notater om sykepleie, som for eksempel under overskriften «Støyende kvinneantrekk» (s. 85), hvor hun går til angrep mot kjolen som fører til at kvinnen må «vasse eller subbe av gårde». Jeg har skrevet mer om hvisking og samtaleformer i arbeidsmiljøet i dette innlegget.

Henriette Schønberg Erken. (Foto: Christian Grundseth)

Henriette Schønberg Erken.
(Foto: Christian Grundseth)

Kapittelet til Schønberg Erken inneholder tips om blant annet temperatur, lufting, vask og stell: […] læg haandkle under, mens haaret redes, og flet haaret i to fletter og læg dem op over puten […]. Og før hun presenterer oppskriftene, skriver hun litt om ernæring, næringsmidler og fordøyelighet; en passasje i boka som ble ansett som for teoretisk av enkelte av datidens kritikere, sies det. Hun har også gjort seg opp noen tanker om sykepleiens vesen og betydning:

Sykepleien er en av husmorens vanskeligste, mest anstrengende pligter; man maa forbinde selvforglemmende kjærlighet med indsigt og fasthet.

Vis medlidenhet med den syke i gjerning – ikke i ord.

Der maa være hvile ved den person, som skal passe en syk, – vedkommende maa være behersket, være rolig.

Ha omtanke for, hvad den syke behøver, og forsøk at gjette hans ønsker.

Vi maa tænke for vore syke og søke at forstaa den sykes maal av legemlige og aandelige kræfter.

Vær lykkelig, vær taknemlig for, om du selv kan passe en av dine kjære.

Hun er opptatt av sykepleierens ydmyke holdning overfor den syke. Hun snakker om empati selv om hun ikke tar i bruk begrepet. I dag legger vi forhåpentligvis større vekt på å involvere pasienten i sykepleien enn å gjette oss fram til vedkommendes ønsker. Dette kapittelet er uansett med på å vise hvor gjennomført og perspektivrikt prosjektet hennes er. Og om det ikke blir skildpaddesuppe på menyen i morgen, så kan det alltids hende jeg prøver meg på en fransk toast alla Schønberg Erken.

Litteratur:
Nightingale, F. (2008). Notater om sykepleie. Gyldendal akademisk
Schønberg Erken, H. (1914). Stor kokebok for større og mindre husholdninger. Aschehoug forlag

Advertisements

Hjemmesykepleie og hjemmeeksamen

Etter psykiatripraksis tidlig på vårsemesteret, tenkte jeg at nå er det morsomste over. Praksisperioden jeg hadde sett aller mest fram til, var avslutta, og jeg var bare litt over halvveis i sykepleierstudiet. Det som nå venta, var hjemmetjenesten og to runder med praksis på sykehus. Det var jo psykiatrien jeg var interessert i. Og selv om jeg var klar over at psykiatrien også er en del av somatikken, og omvendt, ville fokuset nå forandres.

Jeg hadde så godt som ingen forventninger da jeg møtte opp første arbeidsdag på praksisplassen i hjemmetjenesten. Arbeidshverdagen virket en smule kaotisk, og tidspresset var merkbart. Jeg er for langsom for dette arbeidet, tenkte jeg. Jeg bruker altfor lang tid på de rutinemessige oppgavene, som å hente nøkler, sjekke at jeg har med meg riktig utstyr, finne fram til riktig adresse, og så videre. Og, ikke minst, jeg kommer til å bruke altfor lang tid hos brukerne, fordi jeg kommer til å konsentrere meg noe jævlig om å gjennomføre de ulike sykepleieprosedyrene og deretter bli sittende å prate med brukerne. Alt dette skulle vise seg å stemme. Men det gikk seg til etterhvert, og jeg fikk inspirasjon av hvordan hele mitt kompetanseregister ble satt på prøve i denne praksisperioden.

Diskusjonene under rapportene var hektiske og til tider utmattende. Likevel, dette gjorde virksomheten gjennomsiktig, noe som var interessant for den kritiske studenten. En av diskusjonene gikk på tidsbruk hos pasientene og problemer knytta til å dekke inn denne. Store avvik mellom oppsatt tid og reell tidsbruk, kunne få konsekvenser for bemanningen, fordi det fører til vanskeligheter med å forsvare ressursbruken, ble det hevdet. Dette gjorde meg nysgjerrig på hva et pasientbesøk egentlig kan inneholde. Og etter å ha studert dette nærmere, ble jeg, en smule forbløffet, oppmerksom på at psykososiale tiltak er så godt som fraværende i hjemmesykepleien. Det psykososiale fokuset hos de ansatte på praksisplassen, på tjenestene man tilbød, var også temmelig fraværende. Er dette forsvarlig sykepleie, eller helhetlig sykepleie, tenkte jeg. Eller er det jeg som er altfor opptatt av psykiatrien?

Da hjemmeeksamen ble lagt ut i slutten av forrige semester, og jeg skulle velge tema for oppgaven, var jeg sikker på at jeg skulle skrive om psykiatrien. I stedet falt valget på nettopp hjemmetjenesten, dog med en psykiatrisk vinkling. Hjemmetjenesten hadde trådt fram for meg som et spennende felt innen helsevesenet, som en mulighetens arena for det som tyder på å utvikle seg til å bli en bredt anlagt helsetjeneste for framtida. Tanken på å engasjere seg i å forsvare og integrere det psykososiale fokuset som en del av denne tjenesten, framsto for meg som særdeles viktig. I eksamensoppgaven min valgte jeg derfor å se nærmere på hvordan sykepleieren kan arbeide for å fremme dette fokuset, spesielt overfor ensomme og isolerte eldre brukere.

Forskningsartikkelen «Hva er faglig forsvarlig hjemmesykepleie» av Tønnessen og Nortvedt er basert på funn fra en studie om sykepleiernes prioriteringer i hjemmesykepleien og pasientenes opplevelse av tjenesten. I artikkelen skisseres «tre krav til forsvarlige tjenester og omsorgsfull hjelp» som «bygger på faglige normer i tråd med sykepleiens grunnlag og hjemmesykepleiens hensikt og ansvar». Det første forsvarlighetskravet dreier seg om at pasientene skal få dekket grunnleggende behov. Det andre kravet går ut på at kvaliteten på tjenestene brukerene har behov for å få dekket, må være faglig tilfredsstillende. Det tredje kravet handler om at grunnleggende verdier og etiske retningslinjer skal ivaretas i utøvelsen av sykepleie, som kan innebære å yte omsorgsfull hjelp på en slik måte at pasientens integritet ivaretas.

Dette tredje kravet til artikkelforfatterne handler altså om å ivareta yrkesetikken i møte med pasientene. Punkt 2 i «Yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere» handler om sykepleieren og pasienten og ivaretakelse av pasientens integritet og verdighet. Ledd to og tre i dette punktet handler om at sykepleieren skal ivareta pasientens behov for helhetlig omsorg. Funnene i oppgaven min viste at det er av stor betydning å ivareta omsorgsdimensjonen i sykepleien overfor pasienten. Det er viktig både med hensyn til sykepleierens forpliktelser til fagets etiske grunnlag og for å fremme helhetlig sykepleie overfor pasienten. Spørsmålet er hvorvidt hjemmesykepleien er en tilrettelagt arena for denne arbeidsformen.

Funnene mine viste videre at tiltak som ivaretar sosial og emosjonell støtte er mangelvare overfor eldre pasienter og brukes sjelden alene. I praksis i hjemmesykepleien opplevde jeg hvor betydningsfullt avledning og støttende samtaler var. Jeg forsøkte ofte å avlede fokus for samtalen med pasienten fra å handle om sykdom og aldring. Fra å henge fast i et negativt tankemønster eller samtalespor, opplevde jeg at pasienten kviknet til og iblant fikk fram smilet. Er man som sykepleier flink til å integrere et psykososialt fokus i utførelsen av sykepleieprosedyrene, er dette vel og bra. Men det er viktig for meg å få fram at hvis man virkelig ønsker å anerkjenne dette fokuset som betydningsfullt, både for sykepleierens og brukerens del, bør det altså nedfelles som et uavhengig tiltak. Da gis man også muligheten til å gå ut av pleiesituasjonen, ut av det somatiske rommet, og inn i et annet type rom, med en annen tilnærming, slik jeg ser det. Fagstoffet jeg brukte i hjemmeeksamenen min, viser at pasienten ønsker mer hjelp i form av tilstedeværelse av hjemmesykepleieren, men hjemmesykepleien opplever at dette ikke står i forhold til det fysiske hjelpebehovet, som ofte står i fokus. Det har tradisjonelt sett vært lite oppmerksomhet knyttet til kroppen som levd liv i helsefagene.

Psykososialt fokus krever tid og tilstedeværelse, og det forutsetter relasjonsbygging. Dessverre er tid ofte en mangelvare i hjemmesykepleien, og bemanningssituasjonen gjør det vanskelig å utøve denne omsorgsdimensjonen. Ved å fokusere for mye på fysiske og somatiske behov, står man i fare for å miste helhetsperspektivet og overse psykososiale behov. Dette fører samtidig til hindringer for sykepleieren i å videreutvikle ferdigheter i kommunikasjon og samhandling. Det bør derfor jobbes for å fremme tiltak knyttet til sosial støtte som enkeltstående tiltak. Ansvaret for dette ligger ikke bare hos lederene, men også hos den enkelte sykepleier.

Litteratur:

Birkeland, A. (2013). «Ensomhet blant eldre pasienter i hjemmesykepleien». Sykepleien forskning, nr 2, 2013; 8: 114–122

Eide, H. & Eide, T. (2010). Kommunikasjon i relasjoner. Gyldendal akademisk, Oslo

Kirkevold, M., Brodtkorp, K. & Ranhoff, A.H. (2010). Geriatrisk sykepleie. Gyldendal akademisk, Oslo

Kristoffersen, N.J., Nortvedt, F. & Skaug, E.-A. (2011). Kap. 1, «Om sykepleie». I: Kristoffersen, N.J., Nortvedt, F. & Skaug, E.-A. (red.) (2011). Grunnleggende sykepleie – bind 1. Gyldendal akademisk, Oslo

Norsk sykepleierforbund (2011). «Yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere». Norsk sykepleierforbund, Oslo

Slettebø, Å. (2009). Sykepleie og etikk. Gyldendal akademisk, Oslo

Tønnessen, S. & Nortvedt, P. (2012): «Hva er faglig forsvarlig hjemmesykepleie?». Sykepleien Forskning 2012 7(3):280–285, Oslo