Den norske Florence Nightingale

Cathinka Guldberg (1840–1919)

Cathinka Guldberg kalles gjerne den norske Florence Nightingale. Hun var prestedatteren som dro ut i verden og som kom tilbake og grunnla Norges første sykepleierskole. Hun var banebryter og pioner for sykepleien som fag og profesjon, og i motsetning til sine medsøstre, som var med på å forme det moderne Norge på ulike områder i samfunnet, var hun verken feminist eller aktiv i samfunnsdebatten – hun tjente Gud og sine medmennesker i det stille.

Hun vokste opp i Christiania med sosialt engasjerte foreldre. Moren tok henne med østover i byen med suppe og brød til de fattige, som ikke var så heldig stilt som dem selv. Det sosiale engasjementet viser seg også da faren ble prest i Nannestad og lot tatere overnatte på jordene sine, selv om det var forbudt. Guldberg mistet moren sin tidlig og måtte ta et stort omsorgsansvar i familien, som reservemor for søsknene. I den tiden hun stelte hjemme, var hun også aktiv i menigheten, hadde stor omsorg for fattige og syke og drev etter hvert et utstrakt privat hjelpearbeid. Faren giftet seg på ny, men ble igjen enkemann. Først ved inngåelsen av hans tredje ekteskap, følte hun seg fri til å forlate familien. Hun var da 24 år gammel og året var 1866.

Det var faren som fortalte Cathinka Guldberg om Kaiserswerth i Tyskland, der man kunne utdanne seg til sykepleier og diakonisse. Florence Nightingale hadde vært tidligere elev ved denne skolen. I motsetning til Guldberg, måtte Nightingale trosse sine foreldres ønsker, som mente at valget hennes var upassende og at hun heller burde gifte seg og bli hjemme. Nightingale skulle forøvrig komme til å kritisere skolen for å gi religiøse ritualer som bønn og skriftlesning forrang foran medisinsk behandling og utførelsen av sykepleie. For Guldberg ventet det strenge rutiner i Kaiserswerth. Etter tre uker med undervisning begynte elevene å jobbe på sykehuset. De sto på fra klokken fem om morgenen til langt ut på kvelden. Under utdanningstiden tjenestegjorde hun ved feltlasaretter i Dresden og Berlin under den tysk-østerrikske krig, med saler fulle av sårede soldater. Her fikk hun en infeksjon i hånden og måtte reise tilbake til Kaiserswerth, hvor hun fikk tilbud om å reise til Alexandria i Egypt. Der var det en del norske sjømenn, og det trengtes en sykepleier. Guldberg jublet inne i seg. I Egypt fikk hun brev hjemmefra. Det skulle startes et diakonissehus, som Guldberg ble bedt om å lede. Hun tvilte seg frem til et ja.

Norsk sykepleierutdanning begynte 20. november 1868 med Guldberg og én elev. Diakonisseanstalten holdt først til i lokaler i kommunegården på Grønland i Oslo, senere i Ullevålsveien, og fra 1887 på egen eiendom på Lovisenberg, hvor virksomheten fremdeles ligger. Ved oppbyggingen av Diakonisseanstalten fulgte Cathinka Guldberg langt på vei det mønsteret hun hadde sett i Kaiserswerth, men hun forenklet reglene i stor grad. Søstrene som kom til Diakonissanstalten ble som døtre i huset. Cathinka Guldberg hadde et nært forhold til søstrene og gikk under navnet «Mor Guldberg». Etter en tid ved anstalten ble elevene først opptatt som prøvesøstre før de ble innviet til diakonisse. De gikk med diakonissedrakt, levde i sølibat, fikk kun lommepenger og ble sendt ut i tjeneste. Kvinner som sluttet seg til Diakonisseanstalten kunne på denne måten få seg en yrkesutdannelse og et selvstendig liv utenom det patriarkalske familieliv som var rådende på den tiden. Mor Guldberg skapte en kultur båret oppe av sterke fellesskapsverdier og en uttalt Kristus-forankring. Den sterke sosialiseringen mot felles mål gjorde at diakonissene utrettet mye og satte sterke spor etter seg i sykehus, menighetenes fattigpleie og sykepleie og i det øvrige mangfold av kristent sosial- og omsorgsarbeid som de gikk inn i.

I de første 18 år var hun eneleder for anstalten. Hun hadde det øverste faglige ansvar for sykepleietjenesten ved sykehuset og unnså seg ikke for å overprøve overlegens bestemmelser. Når sykepleien ble valgt som faglig verktøy i innføringen av diakonien, var ikke det tilfeldig. På Rikshospitalet var det gangkoner med et heller tvilsomt rykte som stod for pasientpleien (ufaglærte og underbetalte kvinner fra arbeiderklassen), og i medisinske kretser var det ønske om å få etablert moderne sykepleie i Norge. I 22 år var det bare Diakonisseanstalten som utdannet faglig kvalifiserte sykepleiere her i landet. Det skal raskt ha blitt opprettet avtaler med Rikshospitalet om at diakonisser skulle ta ansvaret for sykepleien der. Etter hvert ble slike avtaler inngått med sykehus over hele landet. Diakonisseanstalten, senere Diakonissehuset, var i 22 år landets eneste sykepleierutdannelse. Guldberg ledet virksomheten i 51 år av sitt liv, og var fremdeles aktiv som forstanderinne da hun døde 79 år gammel. Hennes virksomhet hadde betydning som utvikling av en helseprofesjon, som en kirkelig tjeneste, og som en selvbevisst profesjonsutdanning for kvinner.

Kilder:

Helmstadter, C. & Godden, J. (2011). Nursing before Nightingale, 1815–1899. Ashgate Publishing Company

Hernæs, N. (2015). Intervju med forfatter og journalist Eldrid Oftestad som har skrevet ungdomsbok om Cathinka Guldberg: Historien om Cathinka Guldberg. Sykepleien.no, 9.2.2015

Mehren, T. M. (2013). Omtale av boka Et livskall av Gry Espedal og Berit Hovland. Tidsskriftet Prosa 3/13

Store norske leksikon

Wikipedia